Den kalde krigens barn

Koreakrigen og den kalde krigen mellom øst og vest skapte konflikten mellom Sør-Korea og Nord-Korea.

Sør-koranske soldater hedrer døde kolleger

Sør-koranske soldater hedrer sine døde kolleger - som gikk ned med det torpederte sørkoreanske marinefartøyet.

Foto: Ahn Young-joon / Ap

Det er igjen spent mellom naboene på Koreahalvøya.

For å forstå bakgrunnen for de stadige kjeklingen mellom de to naboene - og de mange alvorlige hendelsene, må man se bakover til 1945.

Delt i to soner

Koreas historie preges av at halvøya med de to nåværende statene, ligger mellom Kina og Japan.

Grensen mellom Nor og Sør-Korea

Den fire kilometer lange sonen er som den var i 1953.

Foto: SCANPIX

I århundrer var det Kina som hadde størst innflytelsen over den koreanske staten som hadde vært selvstendig i århundrer, mens Japan fikk overtaket fra slutten av 1800-tallet og koloniserte landet fra 1895 og fram til andre verdenskrig.

For å tvinge Japan til kapitulasjon, invaderte russiske styrker Korea fra nord mens amerikanske soldater ble ilandsatt i sør. Troppene møttes ved 38. breddegrad.

Det ble etter krigens slutt planlagt innsatt en midlertidig regjering, utnevnt i fellesskap av USA og Russland. Men de ble aldri enige om hvem som skulle lede regjeringen, og Korea delt i to soner - ved møtesonen på 38. breddegrad.

Den nordlige sonen ble administrert av Sovjetunionen, den sørlige av USA.

Sonene var ment å være midlertidige, men slik skulle det ikke gå.

I nord formet Sovjet et kommunistisk system, og i 1946 ble Den midlertidige nordkoreanske folkekomiteen under ledelse av Kim Il-Sung dannet. Folkekomiteen fikk oppgaven tilsvarende en regjering. Året etter ble Den sentrale folkekomiteen og Den øverste folkeforsamlingen utnevnt.

USA svarte med å innsette en midlertidig regjering i sør, av moderate nasjonalister.

USA brakte videre Korea-spørsmålet inn for FN i 1947, hvor medlemslandene gjennom generalforsamlingen oppnevnte en kommisjon som skulle planlegge og gjennomføre allmenne valg i hele Korea - med sikte på en fellesstyrt demokratisk stat.

Sovjet nektet imidlertid å slippe inn FN-kommisjonen i sin sone, og FN fikk kun holdt valg sør for 38. breddegrad.

Etter valget i mai 1948, ble Republikken Korea erklært. Sovjet svarte med å arrangere valg til en ny folkeforsamling i Korea, og i september 1948 var Den demokratiske folkerepublikken Korea etablert.

Den nye staten i nord fikk politisk, økonomisk og militær støtte fra Sovjetunionen, mens den i sør fikk ditto støtte fra USA.

Offisielt trakk Sovjet tilbake sine militære styrker i 1949, men et stort antall med både sivile og militære rådgivere ble værende.

USA la på sin side ikke skjul på støtten - og så på hva som skjedde på Koreahalvøya som nok et bevis på Sovjet ønske om kommunistisk herredømme.

Koreakrigen

Soldater fra den amerikanske hærens 24. infanteriregiment på til stridssonene 18. juli 1950.

Foto: NATIONAL ARCHIVES / AFP

Korea-krigen

Det bygget seg opp til en propagandakrig mellom de to nabostatene, og langs sonen på 38. breddegrad forekom det sammenstøt og gjensidige provokasjoner.

I 1950 gikk nordkoreanske tropper over delelinjen. Hensikten var å tvinge frem en gjenforening av landet - og Koreakrigen var et faktum.

FNs sikkerhetsråd fordømte angrepet, stemplet Nord-Korea som den angripende part og bad FNs medlemstater støtte Sør-Korea med tropper. Sovjet var på grunn av sin FN-boikott ikke representert i sikkerhetsrådet , og kunne dermed ikke nedlegge veto.

Og det var USA som kom til å dominere den 300.000 mann store FN-styrken - 260.000 av soldatene var amerikanske - noe som eskalerte konflikten også i kald krig-perspektiv.

General Douglas MacArthur

Den erfarne amerikanske general Douglas MacArthur, som hadde tvunget Japan i kne, ble utnevnt til sjef for FN-styrken.

Foto: AP
Koreakrigen

Tusenvis av sivile flyktet sørover fra de nord-koreanske og kinesiske kommunistroppene. Her fra Yongdong 26. juli 1950.

Foto: AP

De nordkoreanske styrkene - som nådde langt sør - ble etter hvert trengt tilbake over den 38. breddegraden og opp mot grensen til Kina, under ledelse av den amerikanske generalen Douglas MacArthur - som hadde vært de alliertes øverstkommanderende i Stillehavet under andre verdenskrig og sentral i den japanske kapitulasjonen.

Men etter at kinesiske styrker ble satt inn, ble FN-styrkene slått tilbake og krigsfronten stabiliserte seg rundt 38. breddegrad.

McArthur ble avsatt av president Harry Truman i april 1951 - en avgjørelse som vakte stor oppsikt. MacArthur hadde lenge trosset regjeringen og var blant annet uvillig til å føre en begrenset krigføring i Korea - slik Truman ønsket.

Fredsforhandlinger mellom partene ble innledet i 1951, og to år senere 27. juli 1953, ble det inngått våpenhvile - undertegnet i grensebyen Panmunjom.

Den tidligere sonjedelelinjen ble erklært som demilitarisert sone.

En formell fredsavtale kom aldri på plass, og derfor er det 38. breddegrad og den demilitariserte sonen på fire kilometers bredde som fortsatt utgjør grensen mellom de to koranske statene.

I tillegg ble det i tillegg trukket opp en grense i Gulehavet for å gi de to nye nasjonalstatene hvert sitt nasjonale farvann. Nord-Korea har aldri akseptert grensen og krever den flyttet lenger unna sin kyststrekning.

Det er også fremdeles teknisk sett krig mellom de to statene. Grensesonen er en av verdens mest militariserte områder, hundrevis av soldater er stasjonert på begge sider og det tomme ingenmannslandet er tungt minelagt.

Tapstallene etter Koreakrigen ble store. Estimatene varierer, men det antas at rundt to millioner sivile på begge sider mistet livet sammen med 1,5 millioner nordkoreanske soldater, 400.000 sørkoranske soldater og 30.000 amerikanske soldater.

To forskjellige verdener

Etter Korea-krigen har de to statene utviklet seg i to svært forskjellige retninger.

Sovjet, Kina og Øst-Europa hjalp til med å bygge opp igjen Nord-Korea etter krigen. Den nordkoreanske industrien var i en periode Sør-Korea overlegen og det ble utviklet et sosialt system hvor innbyggerne fikk gratis utdanning og gratis helsetjenester.

Sør-Korea på sin side fikk massiv hjelp av USA, og bygde seg industrielt sakte men sikkert opp, satset tungt på eksport og ble til slutt en av de asiatiske tigerøkonomiene og en av verdens fremste industrinasjoner.

Politisk var landet fra dominert av autoritære militærpresidenter og regjeringer - selv om det formelt ble holdtvalg i landet. Etter gjentatte studentdemonstrasjoner og krav om reformer, fikk demokratiet fotfeste rundt 1990 og den militære innflytelsen ble redusert.

Kim Jong-Il og Kim Il-Sung i april 1982

Kim Jong-Il har forsatt sin fars, Kim Il-Sungs egenutviklede selvbergingspolitikk.

Foto: AP/Kyodo, File / AP

I nord bygget Kim Il-Sung opp sin juche-politikk - som betyr «selvtillit» og som hadde et mål om økonomisk selvberging.

Juche-politikken viste seg å lede til isolering - selv om det i en periode på 1970-tallet var tegn til mer åpenhet. Nord-Korea fikk observatørstatus i FN, kontakter med alliansefrie stater, mer handel med omverdenen og importert av teknologi fra Vest.

I tillegg ble en forsiktig dialog med Sør-Korea innledet, og det ble i 1972 undertegnet en intensjonserklæring om en fredelig gjenforening.

Men alt dette stanset opp etter hvert. Da Kina og Sovjet havnet i konflikt, og Kim Il-Sung helte mot Kina, valgte Sovjet å trekke seg ut av Nord-Korea. Siden ble også forholdet til Kina kjølig.

Regimene i Moskva og Beijing ble på slutten av 1980-tallet lokket av de økonomiske fordelene som handel med det fremgangsrike Sør-Korea gav.

Og i 1990 opprettet Sovjet diplomatiske forbindelser med den tidligere fienden, og i 1992 fulgte Kina etter. I 1992 sa Russland - etter Sovjetunionens sammenbrudd - opp vennskaps- og samarbeidsavtalen, og i 1995 ble også forsvarsavtalen mellom de to landene annullert.

Grensen mellom Nord- og Sør-Korea

Hele grensen mellom Nord- og Sør-Korea er strengt bevoktet på begge sider.

Foto: YONHAP / REUTERS

I stedet var det Sør-Korea som til dels stakk av med gunsten - selv om kontakten med Russland og Kina aldri har blitt helt kuttet.

Dystre rapporter fra avhoppere fra det militære skapte riper i den kommunistiske selvbergingsglansen, og i 1999 innrømmet regimet for første gang at millioner av nordkoreanere var døde av sult - og måtte akseptere internasjonalt hjelp inkludert fra Sør-Korea.

Selv om borgerne sultet og landet motvillig hadde åpnet for internasjonal nødhjelp, ble det på slutten av 1990-tallet utformet en politikk med mottoet «militære først» - «songun» - hvor de militære utgiftene skulle få absolutt prioritet - og hovedfienden var som alltid Sør-Korea.

Det sosiale og økonomiske sammenbruddet som følge av de humanitære krisene, inkludert fullstendig kollaps av såvel industri som offentlige tjenester, hadde forsterket militærets makt og innflytelse.

Solskinnspolitikken

Nord-Korea har aldri erkjent Sør-Koreas legitimitet, og har helt siden Korea-krigens slutt hatt gjenforening som mål - men da på kommuniststatens premisser.

Nord-Korea holdt blant annet lenge hardt på at kun et gjenforent Korea kunne være medlem av FN - med det resultat at ingen av medlemmene ble opptatt som medlemmer før i 1991.

En forsiktig dialog mellom nord og sør ble altså innledet på 1970-tallet, og på 1980-tallet aksepterte Nord-Korea hjelp fra naboen etter flere store flomkatastrofer. Men det løsnet ikke før på 1990-tallet.

Etter den kalde krigens slutt, søkte Sør-Korea på sin side en mer aktiv dialog med nord - og både handel og politiske samtaler kom i stand.

Da den tidligere dødsdømte militærfangen Kim Dae Jung ble valgt til president i 1997, innledet han sin solskinnspolitikk hvor han tilbød økonomisk hjelp og bistand uten betingelser.

Og i juni 2000 ble det holdt et historisk toppmøte, da Kim Jong-Il tok imot Kim Dae Jung på et historisk statsbesøk i Pyongyang.

Møte mellom Kim Jong Il og Kim Dae Jung

Fra flyplassen i Pyongyang 13. juni 2000, hvor Nord-Koreas Kim Jong Il mottar Sør-Koreas Kim Dae Jung.

Foto: POOL / REUTERS

De to lederne ble enige om å innlede et økonomisk samarbeid, gjenopprette jernbaneforbindelsen mellom sør og nord samt åpne et forbindelseskontor ved grensestasjonen Panmunjom. I tillegg skulle borgere fra begge sider kunne reise på besøk til familie i den andre staten. Målet for begge var gjenforening på sikt.

Nobels Fredspris 2000 til Kim Dae Jung

Kim Dae Jung mottok Nobels fredspris i 2000.

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

Under de olympiske leker i Sydney, marsjert de nordkoreanske og sørkoreanske deltakerne sammen inn på den olympiske stadion - og USAs utenriksminister Madeleine Albright kvitterte med et besøk i Nord-Korea.

Kim Dae Jung ble tildelt Nobels fredspris for sine forsøk på avspenningspolitikk.

Landet avviklet blant annet sine felles militærøvelser med USA for ikke å provosere.

I 2004 fant det første møtet mellom nord- og sørkoreanske generaler sted siden Korea-krigen. De kom til enighet om å minske de militære spenningene, avvikle propagandaradioer og opprette en direktelinje mellom landenes militærledelser.

Det var også enighet om å begynne å se på den omstridte grensen i Gulehavet.

Etter det neste toppmøtet i 2007 mellom landets ledere, syntes en virkelig avspenning mellom de to naboene å være mulig. I en deklarasjon på åtte punkter ble det erklært ønske om forhandlinger om en permanent fredsavtale. Sør-Korea lovet også å bidra til å gjenoppbygge Nord-Koreas økonomi.

Kald vind over halvøya

Men allerede i 2008 kjølnet forholdet igjen.

Sør-Koreas nyvalgte president Lee Myung Bak la seg på en tøff linje - noe som igjen skapte skarpe reaksjoner fra nord.

Lee Myung Bak forlangte at Nord-Korea måtte respektere menneskerettighetene overfor sine egne borgere, frigi sørkoreanske krigsfanger som hadde vært fengslet i nord siden Koreakrigen og etterkomme internasjonale atomavtaler i bytte mot bistand og nødhjelp.

Nord-Korea svarte med en prøveoppskytning av raketter samt utvise sørkoranere fra et felles industriprosjekt på den nordkoreanske siden av grensen. Senere samme år stengte de likegodt hele grensen.

Dette gjorde slutt på turistreiser, den spede togtrafikken og handelen mellom landene, og enda flere sørkoreanere ble utvist.

De nordkoreanske lederne mente president Lee Myung Bak hadde valgt konfrontasjon fremfor samarbeid - og anklaget ham for å ha drevet forholdet «til randen av krig».

Til slutt erklærte kommunistregimet alle inngåtte politiske og militære overenskomster for opphevet.

I april og mai 2009 ble spenningen ytterligere trappet opp, da Nord-Korea anklaget Sør-Korea for å ha flyttet på en grensemarkering - og «gjennomført en hensynsløs provokasjon».

De lovet militær gjengjeldelse fordi regjeringen i Seoul hadde sluttet seg til ikke-spredningsavtalen av masseødeleggelsesvåpen.

Ifølge Nord-Korea innebar denne beslutningen en krigserklæring, og landet hevdet at det ikke lengre var bundet av våpenhvileavtalen fra 1953.

Senere har ønsket om en endelig fredsavtale blitt gjentatt - uten at noen tror de virkelig mener det.

Atomvåpen

Under Jimmy Carters presidentperiode, startet USA å fjerne hundrevis av atomvåpen som supermakten hadde plassert ut langs grensen mellom Nord- og Sør-Korea etter Koreakrigens slutt.

De amerikanske kjernevåpnene var trolig årsaken til at Nord-Korea søkte tilgang på atomteknologi.

Den amerikanske oppryddingsrosessen ble avsluttet i 1991, og i 1992 inngikk Nord-Korea en avtale med USA om å stanse utvikling av atomvåpen og prøveskytninger.

Dette ble etterfulgt av krav fra Det internasjonale atomenergibyrået om å få inspeksjon av anlegg hvor man hadde mistanke om at det foregikk fremstilling av anriket uran - noe Nord-Korea nølte med å etterkomme.

Frykten var og er, at det ustabile regimet skal bruke atomvåpen mot naboen i sør, mot Japan eller USA.

Etter at Jimmy Carter var innkalt for å megle, undertegnet USA og Nord-Korea i 1994 nok en avtale om at Nord-Korea skulle respektere ikke-spredningsavtalen og stanse sitt påbegynte atomvåpenprogram.

Til gjengjeld skulle landet få såkalt erstatningsenergi. USA, Sør-Korea og Japan garanterte for oljeleveranser samt bygging av to lettvannsreaktorer for produksjon av elektrisk kraft.

Høsten 2002 kom amerikanske tjenestemenn med opplysninger om at Nord-Korea for første gang hadde innrømmet å ha nok plutonium og var i stand til å anrike uran for bruk i atomvåpen. Nord-Korea valgte imidlertid å bestride innrømmelsen de skal ha gitt.

I 2003 trakk landet støtten til ikke-spredningsavtalen og utviste de internasjonale atominspektørene.

Tre år senere, i 2006, meddelte det statlige nordkoreanske nyhetsbyrået at landet på en fremgangsrik måte hadde gjennomført sin første kjernefysiske prøvesprengning.

Landet valgte å provosere ytterlige med prøveoppskytning av både kort- og mellomdistanseraketter. På senere tidspunkt er det også prøveskutt langdistansemissiler - som kan nå Alaska.

Kunngjøringen fra 2006 førte til fordømmelse fra FN og internasjonale sanksjoner. For første gang sluttet Kina seg til.

I mai 2009 ble den andre underjordiske kjernefysiske spreningen utført, etterfulgt av nok rakettoppskytning når den internasjonale fordømmelsen kom.

Men ingen - selv etter forsøk på flere inspeksjon og samtaler - er egentlig sikre på den nåværende realiteten i Nord-Koreas atomprogram. Omverden følger med og analyserer hver gang Nord-Korea skyter opp raketter - for å se hvor langt de kan ramme og hva de bærer på.

Forhandlingene om atomprogrammet har vært av og på og inspektørene har kommet og gått siden 1994.

Såkalte sekspartssamtaler er forsøkt gjennomført, med Kina, Japan, Sør-Korea, USA og Russland som deltakere sammen med Nord-Korea, men har ikke gitt resultater.

Etter krisen i 2008/2009, har Sør-Korea og USA gjenopptatt sine felles militærøvelser, noe som har fått Nord-Korea til å true med at alle provokasjoner vil besvares med kjernevåpen.

Analytikere mener alle atomtruslene egentlig er ment som utpressingstaktikk, for å tvinge frem politiske og økonomiske innrømmelser fra omverdenen, spesielt fra USA.

Hillary Clinton og Katsuya Okada
Foto: POOL / Reuters

Datakrig

De siste årene har forholdet mellom nord og sør bølget frem og tilbake.

Etter at USAs daværende president George W. Bush i 2002 plasserte Nord-Korea langs «ondskapens akse» og på listen over terrorstater, ble forholdet forverret igjen. Det kom til trefninger og sammenstøt i Gulehavet, utbåtkrenkelser og begge land demonstrerte styrke ved å skyte raketter mot grensen.

Men kaldfronten gir seg også andre mer moderne utslag.

Ifølge sør-koransk etterretningstjeneste har Nord-Korea en gruppe statlige spesialutdannede datahackere, en cyberbrigade.

Denne cyberbrigaden fikk i kjølvannet av krisen i 2009 hacket sørkoranske og amerikanske nettsider, tilhørende både private store bedrifter og offentlige myndigheter.

Nord-Koreas delegasjon ved begravelsen til Kim Dae-Jung

Den nord-koreanske delegasjonen ved minneseremonien for Kim Dae Jung.

Foto: KIM JAE-HWAN / AFP

Da solskinns-presidenten Kim Dae Jung døde, la Nord-Korea krigsretorikken til side, og sendte en delegasjon for å hedre den døde presidenten.

Med seg hadde de en hilsen fra president Kim Jong-Il, hvor det het at ønsket var et bedre samarbeid.

Det kom til tøvær en stund, med åpnere grenser og gjenforening mellom familier samt en avtale med USA om at Nord-Korea skulle fjernes fra terrorlisten gitt at landet startet å bygge ned igjen anlegget som anriker uran.

Men det varte ikke lenge før det var på'n igjen etter gammelt mønster.

Da USAs utenriksminister Hillary Clinton i fjor skulle på besøk til sin allierte i sør, hevdet regimet i Pyongyang at det var rede til å gå til krig fordi USA forberedte et atomangrep på landet.

Clinton bad Nord-Korea rett og slett skjerpe seg, noe som gjorde at retorikken og truslene ble rettet mot nabostaten i stedet.

Pyongyang truet med sikkerheten for sørkoranske passasjerfly i det nordkoreanske luftrommet, og en rekke sørkoranske og japanske passasjerfly ble omdirigert som følge av trusselen.

Kommunistregimet hevdet også «at ingen kjenner til hvilke militære konflikter som kan utløses av dumdristige øvninger».

I oktober 2009 anklaget Nord-Korea naboen for å overskride grensen i Gulehavet med krigsfartøy - og en måned senere kom det til trefninger. Begge parter skyldte på hverandre og krevde en unnskyldning.

Senere har det vært ytterligere større og mindre episoder - før et sørkoreansk krigsskip på nytt ble senket våren 2010.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt