Uenigheten innen NATO er dypere enn norsk offentlighet gis inntrykk av fra våre myndigheter, og reaksjonene på den amerikanske forsvarsminister Robert Gates siste utspill er skarpere enn mediene avspeiler. Afghanistan har skapt en krise som vil prege det kommende forsvarsministermøte i Vilnius, og den vil ikke bli bilagt med det første.
Den setter sitt preg på all politisk og diplomatisk kommunikasjon mellom Washington og Europa for tiden. Utenriksminister Condoleezza Rice reiser i forveien til London for å ordne opp, men det er ikke britene, men tyskerne og franskmennene som er problemet, foruten de mange andre mindre NATO-land som ikke vil øke sine styrker i Afghanistan.
Skarpt utspill
USAs forsvarsminister var meget skarp og direkte i sin henvendelse til en rekke NATO-land da han ba om flere soldater til Afghanistan.
Tidligere skapte han reaksjoner ved å hevde at NATO-medlemmene satt fast i den kalde krigs tenkning og ikke hadde skjønt så mye av den nye tid der kampen mot terror og anti-gerilja-operasjoner er det viktigste.
Det er det jo også enkelte i Norge som mener, blant annet forsvarssjef Sverre Diesen, som har vært ganske klar i sine uttalelser.
Vanskelig å spå om fremtiden
Bak denne holdning ligger troen på at militære styrker i fremtiden ikke vil bli særlig påkrevd i våre næreområder. Og det er jo en høyst tvilsom spådom, så usikkert det er å forutsi fremtiden.
Mange av dem som nå anklager andre for ikke å ha skjønt at den kalde krigen var over, forutså over hodet ikke Berlin-murens fall og Warszawa-paktens og Sovjetunionens oppløsning. Det er bare dårer som tror de kan si noe sikkert om hvordan Kremls politikk vil være om 20-30 år.
Irak og Afghanistan viktigst for USA
Men for USA er et Russland som reiser seg igjen ikke det samme problem som for stormaktens små naboer. USAs er militært så uendelig mye sterkere enn Russland og vil være det i årtier fremover.
Russland er på vei til å bli en stormakt igjen, men ikke en supermakt. For amerikanerne er Irak og Afghanistan i dag viktigere enn bekymringene for Russland. Og det er kampen mot terrorisme, ikke Russland som betyr noe for amerikanske velgere, i den grad utenrikspolitikk over hodet vil spille noen rolle i presidentvalget.
Irritasjon over Gates
I NATO går da også reaksjonen ut på at den egentlige bakgrunn for Gates skarpe utspill er amerikansk innenrikspolitikk. USA skal nå sende 3000 mann til, men Canada har truet med å trekke tilbake sin kontingent dersom ikke de andre NATO-land stiller opp med flere soldater og lar dem operere også i sør.
Gates frykter antagelig at amerikanske velgere vil reagere. Men hans utspill kan virke mot sin hensikt.
Selv NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, som gjør sitt beste for å få medlemslandene til å sende flere soldater, har uttalt at det amerikanske utspill ikke er særlig til hjelp (”helpful”).
Tyskerne reagerer
Men aller skarpest var reaksjonene da Gates brev ankom Berlin. Forsvarsminister Franz Josef Jung gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å styrke det tyske bidraget, ei heller sende tyske soldater til Sør-Afghanistan: ”Jeg er av den mening at vi skal fortsette å oppfylle det mandat vi har tatt på oss i Afghanistan og at vår fokus skal være i nord”.
Forbundskansler Angela Merkel fulgte opp med en kontant uttalelse om at dette absolutt ikke står på dagsorden: ”Det er ikke gjenstand for diskusjon i det hele tatt!”.
Her er koalisjonspartnerne, SPD og CDU/CSU, helt enige. CDUs utenrikspolitiske talsmann, Eckart von Klaeden, karakteriserer Gates brev som ”fullstendig uakseptabelt både i tone og innhold”.
Ulike oppfatninger om krigen
Uenigheten innen NATO skyldes ikke minst at det er svært ulike oppfatninger om hvordan krigen mot Taliban egentlig går. Av enkelte beskrivelser som Forsvaret har latt slippe ut, kan man få inntrykk av at det går ganske bra. De norske styrkene, særlig våre spesialstyrker, gjør en profesjonell innsats.
Jeg er enig i at man ikke skal hakke på Forsvaret og i hvert fall ikke på soldatene som sendes til Afghanistan. De følger bare politikernes ordre. Men vi skal vokte oss for å bli for nærsynte og at tro at vår innsats gjør den store forskjellen i Afghanistan.
Kritiske rapporter
BBCs korrespondent, Caroline Wyatt, som jeg kjenner som en meget profesjonell reporter, har antakelig rett når hun sier at det kanskje ikke er fullt så ille som det kan synes av og til, men tilføyer: ”Nato vinner foreløpig ikke i Afghanistan, men taper heller ikke”.
Dette er bare ikke nok. Og dersom vi ser på tre forskjellige studier som er kommet den siste tiden, blir bildet ikke særlig optimistisk. De slår fast at uten ekstra sterk internasjonal innsats, både militært og sivilt, vil Afghanistan skli tilbake i en ytterst alvorlig situasjon der Taliban opererer over store deler av landet.
En ”mislykket stat”
Sjefen for den tyske etterretningstjenesten BND, Ernst Uhrlau, sier i en rapport at han frykter sikkerhetssituasjonen i Afghanistan vil forverre seg i de kommende måneder. General James Jones og tidligere FN-ambassadør Thomas Pickeing advarer i sin rapport mot at Afghanistan er i ferd med å bli det de kaller en ”mislykket stat”.
De påviser hvordan al Qaida bygger opp sitt nettverk i et Pakistan der Taliban kan søke sikkerhet og hente forsterkninger. I rapporten heter det at ”fremgangen etter seks år med internasjonalt engasjement er sterkt truet av de militante opprørere, minskende internasjonal innsats, økende regionale utfordringer og stadig mindre tillit til fremtiden hos det afghanske folk”.
”NATO vinner ikke”
Jones og Pickeing representerer den såkalte Afghanistan Study Group som arbeider for The Atlantic Council of the United States, en søsterorganisasjon til Den Norske Atlanterhavskomite, som til uken vier hele sitt årlige Leangkoll-seminar til Afghanistan.
Konklusjonen i denne og andre rapporter er helt klar: Nato vinner ikke i Afghanistan slik det nå ligger an. Særlig bekymringsfullt er det at ISAF-styrkenes og amerikanernes bruk av fly og langtrekkende raketter og granater rammer sivilbefolkningen som dermed blir ende mer fiendtlig innstilt til Vesten. Dette er jo nettopp Talibans taktikk.
Norges særstilling ikke så sær
Norge er som vi ser ikke alene i NATO når vi ikke vil øke vår hovedstyrke i Afghanistan og heller ikke vil sende den sørover. Norges bidrag ligger fast, sier statssekretær Espen Barth Eide, til nrk.no. Men samtidig holder han det åpent at våre spesialstyrker kan bli satt inn hvor som helst, også i sør. Det ligger ingen begrensninger på dem.
Dette kan antakelig SV leve med frem til neste valg. For det er vel med sv-ere som det var med de grønne i Tyskland under Kosovo-krigen at man er villig til å svelge mye for å beholde regjeringsmakten. Vi kan bare se på de fornøyde ansikter til Halvorsen og Solheim for å forstå at makt og sorte limousiner har en nesten afrodisisk effekt.