– Det dreier seg om å håndtere en ny utfordring som forutsetter kapasitet og spiss-kompetanse på både traumebehandling og avradikalisering. Dette kan en ikke forvente at de enkelte kommune skal klare alene, sier Carlsson til NRK.
Han er spesialrådgiver i Kommunenes organisasjon (KS), og jobbet med exit-programmet for nynasister på 1990-tallet, i tillegg til at han har forsket mye på gjenger, vold, forebygging og bekjempelse.
Flere norske kommuner etterlyser nå kompetansen og midlene de trenger for å kunne ta imot de som returnerer til deres kommuner. Det foreligger ingen programmer for dette per i dag.
– En håndfull
– Det foreligger en handlingsplan, men vi er ikke tilført noe ressurser eller kompetanse for å håndtere hjemkomne Syria-farere, sa ordføreren i Fredrikstad, Jon-Ivar Nygård, til NRK lørdag.
Men norske kommuner kan ikke sitte klar med både kapasitet og kompetanse til å håndtere ethvert nytt og krevende problem som måtte dukke opp, mener Carlsson.
De færreste kommuner vil møte denne utfordringen, mens noen kanskje vil motta en til to hjemkomne Syria-farere.
– Dette er en håndfull hjemvendte, med ulikt behov for oppfølging. Den mest fornuftige måten å håndtere dette på, er at staten tar ansvar og hjelper til med kompetanse og midler så kommunene får exit-prosjekt der hvor det nå trengs, sier han.
NRK fortalte lørdag om 24 år gamle Ibrahim, som deltar i et nyskapende dansk prosjekt som jobber for å få ekstreme radikale tilbake i samfunnet.
Foto: Tormod Strand / NRKFlere tusen har reist fra Vesten til Syria og antagelig nå også Irak. Norske myndigheter regner med at at opp mot 60 personer har reist til Syria for å delta i borgerkrigen i landet, og rundt 20 har returnert til Norge etter å ha vært ute i krig.
I Danmarks største by, Århus, har man startet et helt nytt exit-program for hjemvente Syria-farere. Programmet er et samarbeid mellom velferdstjenester og politi, og de tilbyr helsetjenester og psykologtjenester til både de som har kriget, radikaliserte som vurderer å reise, eller som har jobbet humanitært i landet.
De bistår også med å finne arbeid eller fortsette sin utdanning, og støtter familier som har unge som er i Syria og Irak nå. NRK fortalte lørdag om 24 år gamle «Ibrahim», som deltar i et nyskapende dansk prosjekt som jobber for å få ekstreme radikale tilbake i samfunnet.
Carlsson mener det er viktig at staten tar ansvar for et så spesielt arbeid som det er å skulle ta imot unge som har vært ute i krig, men samtidig må et prosjekt spille på og med det kommunale apparatet og spesialisthelsetjenesten i kommunene. Slik vil de gradvis kunne bygge opp kompetanse på dette feltet, mener han.
– Dette er en håndfull hjemvendte med ulikt behov for oppfølging. Den mest fornuftige måten å håndtere dette på er at staten etablerer et nasjonalt exit-prosjekt hvor de tar ansvar for drift og tilførsel av kompetanse, sier Yngve Carlsson i KS.
– Det kan tenkes at dette ikke er et problem som går over, og at det kommunale apparatet, i hvertfall i de største kommunene, gradvis må bygges opp til å kunne håndtere dette selv i fremtiden, mener han.
Han mener det er umulig for kommunene å sitte med en beredskap for å håndtere en eventuell situasjon.
– De fleste vil ikke få noen Syria-farere tilbake, og noen vil få det mer eller mindre tilfeldig. Det er kanskje bare de største kommunene, som Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Drammen, og Fredrikstad det er snakk om, og de vil kanskje få maks en håndfull Syriafarere hjem, sier Carlsson.
Forskeren mener at prosjektet må få tilgang til den forskningsbaserte kunnskapen som hele tiden frambringes på dette feltet i Norge og i Europa.
– Man må hele tiden befinne seg nære forskningsfronten, fordi dette er et så nytt og vanskelig arbeid hvor ny kunnskap frambringes kontinuerlig, sier han.
Advarer mot hard linje
Det er viktig å følge med på om man ser noen er i en radikaliseringsprosess – men det er ikke alltid så lett å oppdage, påpeker Carlsson.
– Det er jo fullt legitimt å være radikal, og da er spørsmålet: Når skal man begynne å gripe inn, spør han.
Det viktige skjæringspunktet er ifølge han når kommunalt ansatte lærere og ungdomsarbeidere skal gripe inn og si at nå har det gått for langt.
– Dette er vanskelig når det gjelder holdninger, og særlig når det gjelder holdninger hvor religion og politikk filtreres inn i hverandre. Dette er ikke enkelt, det er forferdelig komplisert, sier han.
Han er opptatt av at veien fra forskning til praksis må gjøres så kort som mulig.
– Dette er et nytt og ukjent problem, og veien må virkelig bli til mens man går. Da er det viktig at de praktikerne som ligger i fronten hele tiden får tilgang til den kunnskapen som forskerne bringer fram. Det er noe jeg syns vi lærte i arbeidet med de høyreekstreme for 20 år siden, sier han.
Forskeren mener at om man velger en for hard linje kan man få en ytterligere polarisering i ekstreme miljøer. Han har stor tro på modellen de bruker i Århus.
– Danskene også vært ganske tøffe i i mange sammenhenger, men her har de en relaltivt myk tilnærming til problematikken som jeg absolutt har sansen for. Det ligner mye på tankegangen bak det norske exit-arbeidet mot høyreekstreme for 15-20 år siden, sier han.
– Støter man noen ut har du veldig små sjanser for å integrere dem i lokalssamfunnet. Det må både avradikalisering og traumebehandling til, følger han opp.
- LES OGSÅ: Skolen skal bekjempe radikalisering
Terrorekspert Magnus Ranstorp har tro på exit-programmet i Århus, hvor man benytter både lovsystemet og de sosiale systemene i arbeidet med ekstremt radikaiserte ungdommer. – Man løser ikke problemet ved bare å låse inn folk. Man må også jobbe for å få folk mindre farlige, det er jo det som er vitsen, sier han.
Foto: Victor Lundberg / SCANPIX / SCANPIX SWEDEN– Århus-modellen er å foretrekke
Magnus Ranstorp er Sveriges ledende terrorekspert, og har utarbeidet planer for landets arbeid med Syria-farere og tiltak for av-radikalisering. Han leder også grupper i EU på det samme området, og støtter Carlsson på flere områder.
I Storbritannia har de lagt seg på en svært streng lovgivende linje, forteller han.
– Laster man ned terrormateriale fra nett kan man tiltales for det, har man vært i Syria kan man tiltales for det, sier han.
– Men de har også et program som heter «Channel». De jobber med å plukke opp folk man oppdager er på vei til Syria, eller som radikaliseres. Det er et statlig tiltak for å forsøke å avradikalisere og omvende folk som er på vei til å bli ekstreme, forteller Ranstorp.
I Danmark har man ifølge Ranstorp to muligheter.
– Man har en streng lovgivning man kan bruke, og man har også dette velutviklede programmet i Århus som bygger på at man forsøker å rehabilitere individene, i alle fall så de slutter å være voldelige. Man jobber også med familiene, med psykologer og mentorer, sier han.
– Jeg syns at Århus-modellen er å foretrekke, hvor man framfor alt har et system der man setter lovgivningsbiten i sammenheng med de myke bitene, sier han videre.
Ranstorp ser også utfordringer med Århus sitt exit-program.
– Svakheten ved det danske systemet er at samarbeidet med det sivile samfunnet må bli mer velutviklet. Og at det ikke finnes noe lignende i andre steder i Danmark, som i København eller Odense eller andre steder som kunne ha behov. Men jeg tror det fungerer riktig bra i Danmark, på den måten at man jobber med lovgivningen sammenvevd med det forebyggende arbeidet. Man er mye mer åpnere i Danmark enn i England. De har mye mer lokalt tett samarbeid i Danmark, sier han.
– Se på Mulla Krekar
Han omtaler Storbritannia som mye mer rettsfokusert. Ordlyden i debatten er hardere, og også de juridiske instrumentene er mye skarpere og gir dem muligheter. Det innebærer at det er mange flere som er dømt for terror i England, og til en viss del har fengsel blitt en inkubator for framtidige terrorister, mener Ranstorp.
– Man løser ikke problemet ved bare å låse inn folk. Man må også jobbe for å få folk mindre farlige, det er jo det som er vitsen, sier han.
For de som er svært radikalisert tror han ikke at en streng lovgivning vil virke avskrekkende, men heller meritterende om de får fengselsstraffer.
– Et godt eksempel på det er Mulla Krekar. Han har jo vært i fengsel, og han er jo heller ikke redd for å si hva han mener, og hva han vil, så det er ikke så veldig avskrekkende på individer som har vært med i dette en lengre tid, sier han.
– Strengere lovverk kan også ha motarbeidende effekt på forebyggende innsats, er man for aktiv på å rettsforfølge folk kan det direkte motarbeide det som skjer i det forebyggende arbeidet, mener han.
Det aller viktigste er at lokalsamfunnet kjøper tiltakene. Både i det muslimske samfunnet og også at innflytelsesrike personer tar tak i dette lokalt, og jobber aktivt mot ekstremisme.
–Det hjelper ikke om bare lov eller myndigheter hjelper folk forebyggende, også sivilsamfunnet må jobbe aktivt. Det er som en triangel – politi og lov, myndighetene, og sivilsamfunnet med organisasjoner og frivillige som kan jobbe mot ekstremismen innenifra.
– Hva skjer i skolen om en elev kommer med et IS-flagg?
EU har ifølge Ranstorp kommet temmelig langt i arbeidet på overordnet plan, og med forslag om konkrete tiltak som kan brukes ned på kommunalt nivå.
– Særlig i Europakommisjonens RAN-nettverk (Radicalisation Awareness Network), der har vi over 1000 mennesker som jobber praktisk med sosialarbeid, offere, politi, Google, Facebook, mange er med, og det er ikke akademiske grupper. Kommuner har mye å hente ved å henvende seg til RAN, forteller han.
De har praktiske tips tilgjengelig for kommunene på sine hjemmesider. De har også en bra erfaringsbank over hva man ikke skal gjøre, ifølge Ranstorp.
– Hva skjer i skolen om en elev kommer med et IS-flagg? Hvordan skal man håndtere dette? Slike ting må man ha snakket om, og ha en plan.
Ranstorp har også vært med på å utarbeide en handlingsplan for Sverige. Der har de noen av de samme utfordringene som i Norge, når det kommer til kompetanse og å få istand konkrete programmer.
– Tiden er over for å snakke, nå må vi gjøre noe. Alle har ansvar for håndtere dette, og vi vil at det er en nasjonal samordning for å beskytte demokratiet mot denne ekstremismen. I kommunene har de så mye annet å ta tak i, så disse tiltakene må komme noe fra nasjonalt plan, for da tvinges kommunene til å ta i saken. Folk må utdannes, og bruke de strukturene som er der, sier Ranstorp.
