NRK Meny
Normal

De største valgkamptabbene i USA

I en amerikansk valgkamp er egne triumfer å foretrekke, men andres tabber er heller ikke å forakte. Veien til Det hvite hus er full av feller og feil, noen av dem er blitt legendariske og lever sitt eget liv – lenge etter at glemselens slør har senket seg over kandidaten.

Amerikanske valgtabber montasje

Det er mye som skulle ha vært usagt og ugjort. Hvordan dette hadde endret verdens gang, er også en sak.

Foto: Wikipedia (fair use-lisens)/Scanpix

Joar Hoel Larsen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Det er ikke alltid man kjenner igjen en tabbe når man ser den, men enkelte feilskjær i valgkampen er ikke nødvendigvis ekte tabber.

De dukker bare opp som eksempler på politisk darwinisme: De sterkeste overlever. Da ekskandidat Herman Cain ble spurt om han støttet president Obamas Libya-politikk, tok han ni sekunders pause før han stilte et motspørsmål om president Obamas Libya-politikk.

Det var ingen tabbe, men røpet kunnskapsløshet i den evige quizen som en valgkamp med utspørringer er.

Og da ekskandidat Rick Perry ville redusere byråkratiet i Washington ved – som han sa – å legge ned tre departementer:

Rick Perry på CNBC-debatt

Rick Perry under debatten hos CNBC hvor han får jernteppe.

Foto: MARK BLINCH / Reuters

«Handel, utdanning og – eh, det tredje – det er? Det tredje – jeg husker ikke. Oops!» – da er det selvfølgelig en tabbe, men det er også et bevis på at ikke alle som registrerer seg som kandidat har noe i 1600 Pennsylvania Avenue å gjøre.

Tabbe-timing

Tabber er ikke av ny dato, men den enorme oppmerksomheten rundt primærvalgene er noe nytt. Endeløse kandidatdebatter, 24-timers nyhetskanaler og kameraer som følger hvert skritt den håpefulle tar øker «håpet» om en tabbe.

Før fjernsynets tid kunne en kandidat dra på togtur. Han – for det var alltid en han – holdt sin faste og velforberedte «stump speech» fra togets podium, før toget kjørte videre til neste stasjonsby der den samme talen ble holdt.

En tilfeldig forsnakkelse forble i den forblåste præriebyen. En uheldig kandidat som snublet – fysisk eller verbalt – ble ikke hengt ut for en hel nasjon som klønete eller komisk.

I dag kan et ordvalg, en replikk eller en bevegelse koste deg nominasjonen. Den 11. august 2006 brukte tidligere Virginia-guvernør George Allen ordet «macaca» om en politisk motstander.

George Allen

George Allen vet nå hvorfor han bør la slanguttrykk være.

Foto: MOLLY RILEY / Reuters

«Macaca» er en avledning av et afrikansk ord for «monkey», og er i fransktalende områder ofte brukt i nedsettende sammenhenger om svarte, og George Allens politiske motstander var ikke hvit.

George Allen var en tidlig favoritt til å bli Republikanerenes kandidat i 2008, men etter «macaca» var han politisk død.

«I did not inhale»

– Jeg prøvde marijuana et par ganger, jeg likte det ikke, så jeg inhalerte ikke, sa presidentkandidat Bill Clinton i 1992.

En dobbeltbunnet innrømmelse: Han hadde feilet, men vist styrke da det gjaldt. Så ble han da også valgt.

Men 20 år etter slipper unge amerikanere neppe like lett unna. De som i dag – i ungdommelig overmot – legger ut kule partybilder av seg selv på Facebook, eller festlige videoer på Youtube – kan få et forklaringsproblem ved presidentvalget i 2040.

Dagens uskyldige studentmoro kan bli morgendagens politiske skandale. For «tabbene» går aldri ut på dato.

Dernest, man vet aldri hva motstanderen gjør. En redigering, en setning eller et bilde tatt ut av sin sammenheng kan få uante konsekvenser om det blir anvendt kreativt en gang i fremtiden.

John Kerry-annonse fra valgkampen i 2004

Helteinnsatsen til John Kerry under Vietnamkrigen ble snarere et minus enn et pluss under valgkampen i 2004.

Foto: AP

«Swiftboating»

Det er ingen tvil, Demokratenes presidentkandidat i 2004, John Kerry, var en krigshelt. Han var student og kunne blitt fritatt, men meldte seg til tjeneste i Vietnam. Han var ved fronten, deltok i kamp og ble høyt dekorert. Én Silver Star, én Bronze Star og Purple Hearts.

Men han kom frem til at krigen var feilslått, og ble krigsmotstander da han kom hjem. Hvilket mange, ikke minst av hans tidligere soldatkollegaer, verken tilga eller glemte. De anså ham nærmest som en forræder.

Så da han fremsto som den dekorerte krigsheltkandidaten, var det «pay-back time».

Jada, han var modig, men kanskje ikke så modig. Og han ble såret, ja da, men kanskje ikke så alvorlig. Og ja da, han var blitt dekorert, men var det noe alle visste, så var det at det var både taktiske og politiske årsaker til det. Osv.

Det var offiserer og mannskap på andre Swift-båter som sto bak kampanjen og beskyldningene mot Kerry.

Det ble umulig for Kerry å imøtegå påstandene. Han kunne ikke si: Jo, jeg var så modig, jo, jeg var ordentlig såret etc.

Han var spilt sjakk matt og påstandene ble nærmest stående uimotsagt.

De to partiene har gjennom 50 TV-år og 14 presidentvalg stilt med et utall kandidater. Og de fleste har strukket seg langt for å komme på lista. Og bør belønnes med hederlig omtale. Men bare 10 er valgt.

10. Watergate

Richard Nixon går av som president.

Richard Nixon hilser nasjonen minutter etter at han har gått av som USAs president.

Foto: BOB DAUGHERTY / AP

Innbruddet i Demokratenes valgkampkontor i Watergate-komplekset i Washington D.C. er alle politiske skandalers mor. Det må være med i en slik oversikt, men det var ingen tabbe.

Det var en kriminell handling med kalkulert politisk risiko som slo grundig feil.

«Rørleggerne» som tok seg inn i kontoret til Demokratenes nasjonalkomité den 17. juni 1972 var på jakt etter motpartens valgkampstrategi. De var republikanere med direkte tilknytning til Det hvite hus, men dette ble ikke avslørt før The Washington Post skrev om det.

Richard Nixon hadde i mellomtiden fått nytt tillitsvotum. I presidentvalget i 1972 vant han 49 av 50 stater, men halvannet år senere ble han den første, og hittil eneste, president i USA som har måttet gå av.

Watergate var det største politiske jordskjelvet Washington D.C. har opplevd og er på en beskjeden 10. plass kun fordi det ikke var en tabbe, men en gigantisk feilvurdering.

9. Sarah Palin

Sarah Palin

Sarah Palin kom inn som et friskt pust. For friskt mente mange etter hvert.

Foto: J. Scott Applewhite / Ap

Da den 72 år gamle krigshelten og presidentkandidaten John McCain fra Arizona balanserte sin «ticket» med en vakker, veltalende, fembarnsmor fra Alaska ble det sett på som et godt valg.

Hun var 44 år, var guvernør i Alaska, en stat som aldri helt regnes med, og altså kvinne. Sarah Palin ble innledningsvis møtt med en enorm nysgjerrighet og begeistring.

Hun var så godt som ukjent, var solid plassert blant de kristenkonservative på Det republikanske partiets ytterste høyere fløy og som sådan en god makker til den – etter manges mening – litt for liberale McCain.

Problemet var at hun ikke hadde nok politisk erfaring på et nasjonalt nivå. Hun hadde store hull hva kunnskap om politisk historie angikk og hun gjorde en dårlig figur i de få intervjuene hun ga.

Som alle vet, Demokratene med Barack Obama og Joe Biden vant presidentvalget i 2008.

I ettertid viste det seg at Republikanerne ikke hadde gjort leksene sine: Å utnevne Sarah Palin, en person John McCain aldri hadde møtt, til «running mate» uten skikkelig bakgrunnssjekk av Alaska-guvernøren, er en av de største tabbene i moderne amerikansk politikk.

8. «The Scream»

Howard Dean utførerer det berømte "skriket" etter at han tapte i Iowa i 2004.

Howard Dean utfører det berømte skriket i Iowa i januar 2004.

Foto: PAUL SANCYA / AP

De som var til stede i lokalet ante ikke at de var med på et historisk øyeblikk. Da Demokratenes radikale presidentkandidat Howard Dean tok en sterk tredjeplass i Iowa i 2008, ble han nærmest overlykkelig.

Han var den mest profilerte anti-krigskandidaten og en tredjeplass i den konservative Midtvest-staten lovet godt. Det var direkte oppløftende.

I begeistringens rus holdt han en engasjert takketale til sine nærmeste tilhengere og støttespillere.

Det var en peptalk som skulle oppildne kjernetroppene til å jobbe videre, ikke bare i New Hampshire, som alltid kommer like etter Iowa, eller i South Carolina som følger deretter, men i en rekke stater som han nevnte med navn, eksaltert og intenst, men det hele skulle ende opp i Washington D.C. – med andre ord i Det hvite hus.

En tredje plass i Iowa var selve nøkkelen til Det ovale kontor!

Og så avsluttet han med et gutturalt urskrik: «Yeeeeeeeeh!!!».

Stemningen i salen var elektrisk, det var flagg og banner, heiarop og seiersglede. Det var fest og håp.

Men de som satt hjemme og så dette på TV, og de var flere, mange millioner, de så bare en gal mann som fikk et anfall. Som gikk av skaftet og hylte og skrek.

Og skriket, som skjedde på Martin Luther King Day, ga talkshowvertene på TV en gylden anledning: «I have a Scream» – og snipp-snapp-snute, så var Howard Dean ute.

7. «Five o'clock Shadow»

John Kennedy og Richard Nixon etter den berømte TV-debatten i 1960.

John Kennedy og Richard Nixon etter den berømte TV-debatten.

Foto: AP

Dette var den aller første av de moderne tabbene.

Den unge senatoren John F. Kennedy skulle i 1960 møte visepresident Richard Nixon til den aller første TV-debatten mellom de to store partienes kandidater.

70 millioner TV-seere fulgte debatten mellom den erfarne ringreven Nixon og den relativt uerfarne Massachusetts-senatoren. Nixon regnet med at dette ville bli lett match.

Og han vant duellen. Sa de som hørte debatten på radio!

Men de som så den på fjernsyn, de ble sjarmert av den solbrune rikmannssønnen, mens Richard Nixon, hvit i huden etter to uker på sykehus, uten sminke og med de skjeggstubbene som dukker opp på sen ettermiddag, virket sliten.

En drøy måned senere vant JFK valget med 100.000 flere stemmer.

Det er vanskelig å vite; Men en kjapp barbering før sending kunne ha fjernet «the Five o'clock Shadow» og kanskje endret amerikansk historie.

6. Flip-flop

John Kerry etter kandidaturseieren på demokratenes landsmøte i Boston 29. juli 2004.

John Kerry etter at det formelle var unnagjort hos Demokratene i juli 2004. Siden skulle det bli verre.

Foto: STEPHAN SAVOIA / AP

Demokratenes kandidat i 2004, John Kerry, var en skikkelig mann. Han likte å gjøre rede for sine standpunkter. Han var ingen professor, men han foreleste om hva han mente og hvorfor han stemte som han gjorde.

Politikk er det muliges kunst; man må kompromisse, inngå allianser og kjøpslå: «Hvis jeg stemmer for ditt forslag nå, så stemmer du for mitt forslag neste gang». En ganske vanlig voteringsvennetjeneste i politikken.

Så da John Kerry i valgkampen uttalte: «I actually voted for the US 87 billion dollars, before I voted against it», så ga han et enkelt innsyn i en senators hverdag. Å stemme på den måten var en logisk vei til å få noe gjort. Man svelger kameler for å få sine ting igjennom.

Motstanderne visste alt dette, men «one-lineren» ble for fristende: «Actually I voted for it, before I wanted against it.»

Republikanerne utropte Kerry til supermaktens Vingle-Petter nummer 1! De sto og klasket gummisandaler mot hverandre, såkalte flip-flops, de sitter løst, sklir og vingler.

Akkurat som Kerry, som kun hadde seg selv å skylde på.

5. Relativitetsteorien

Ronald Reagan og Walter Mondale

Ronald Reagan og Walter Mondale sammen i TV-studio.

I 1984 søkte den meget populære Ronald Reagan gjenvalg.

Men han var tross alt 73 år, eldre enn noen amerikansk president noen gang hadde vært, og med fire nye år ville han være nesten 78 før han fikk avløsning.

Det gikk rykter om korte arbeidsøkter, lange power-naps, hyppige ferier og ovale weekender.

Motkandidaten, den tidligere norskættede visepresidenten Walter Mondale var «kun» 56 år.

– Ville ikke han være et bedre alternativ? spurte ordstyreren i TV-debatten.

– Jeg vil ikke gjøre alder til et tema i denne valgkampen, svarte Reagan.

– Jeg kommer ikke – bare for å oppnå politisk gevinst – til å utnytte min motstanders ungdom og manglende erfaring!

Aldri – verken før eller senere – har noen levert en så god replikk i en kandidatdebatt. Den var verken ondsinnet eller negativ.

Alle lo, ikke minst Mondale selv. TV-bildene viser hvordan han bare gir seg over. Han bare sto der og kunne ikke gjøre noe som helst. Annet enn å nyte øyeblikket.

Han dummet seg ikke ut, men ble påført en tabbe av en ordets mester.

Så vant han da også bare sin egen delstat i valget. Ronald Reagan tok 525 av 538 valgmannsstemmer. En nesten uslåelig rekord.

4. «Døvespråket»

Dan Quayle og George Bush

George H.W. Bush og Dan Quayle sammen på Republikanernes landsmøte i 1988, da nominasjonen var formelt sikret.

Foto: J. Scott Applewhite / AP

George Herbert Walker Bush, visepresident i åtte år under Ronald Reagan, ville gjøre det helt klart: Han er en ordholden mann!

– Read my lips! sa han i sin takketale på Republikanernes nominasjonsmøte i 1988.

«Ingen nye skatter» var poenget for mannen som ønsket å understreke at han er og var en mann som holder hva han lover.

Men virkelighetens verden er brutal.

Velgerne hadde gitt USAs 41. president en Kongress med demokratisk flertall. Og den slags blir det skatteøkninger av. Riktignok uten GHWB's «samtykke», men det var han som hadde sagt «No new taxes», hvilket hadde bidratt sterkt til at han ble valgt.

Riktignok var det ingen nye skatter, men de gamle ble forhøyet og «Read my lips!» ble sett på som en mellomting mellom forræderi og løgn.

Disse tre ordene, de ti bokstavene, ble et symbol på mistilliten til presidentens politikk.

Ved valget i 1992 fikk Ross Perot, den uavhengige protestkandidaten til høyre for Republikanerne, nesten 20 millioner stemmer og nærmere 20 prosent av velgerne.

Hvilket åpnet veien for Bill Clinton som ble president med 43 prosent oppslutning, og «Read my lips!» som et bevis på at det kan lønne seg å holde kjeft.

3. Willie Horton

Michael Dukakis

Michael Dukakis satte seg inn i en amerikansk stridsvogn. Det burde han ha latt være.

Foto: Michael E. Samojeden / Ap

I 1988 avgjorde en livstidsdømt morder hvem som skulle bli USAs president.

Han het Willie Horton, var ute på prøve, og voldtok en kvinne.

Han satt fengslet i Massachusetts, men der hadde de et reform- og rehabiliteringsprogram, vedtatt under en republikansk guvernør. Men i 1984 hadde den demokratiske guvernøren Michael Dukakis det politiske ansvaret for fanger på frigang.

Da dødsstraffmotstanderen Dukakis seilte opp som, og senere ble nominert til å være Demokratenes presidentkandidat, tørket Republikanerne støvet av Willie Horton.

Og han var verdt sin vekt i gull når det gjaldt å bevise at Dukakis var «soft-on-crime».

I en TV-debatt ble Dukakis spurt om han ville sett annerledes på Willie Horton og dødsstraff, frigang og gjentatte kriminelle handlinger, dersom hans hustru var offer. «Nei», svarte presidentkandidaten.

Prinsipielt og politisk riktig, men menneskelig og velgertaktisk feil. Han fremsto som følelseskald og avstumpet.

Dukakis selv tror at svaret kostet ham seieren.

Det hjalp ikke at han hadde latt seg avbilde i en stridsvogn for å vise at han ville bli en tøff «Commander-in-Chief».

Problemet er at han oppnådde det motsatte, han ser hjelpeløs og feilplassert ut, en mann du vil gjøre alt for å forhindre at han sitter med fingeren på atomknappen.

Nettopp hva amerikanske velgere gjorde i november 1988.

2.« You're no Jack Kennedy!»

Lloyd Bentsen og Dan Quayle

Dan Quyale var ferdig som ung og lovende, etter at Lloyd Bentsen hadde sagt sitt.

Foto: IPTV

I årenes løp har det også vært avholdt noen visepresidentdebatter, selv om ingen stemmer på visepresidenten. Det er sjefen som gjelder.

Likevel, en av tidenes mest spektakulære politiske selvmål ble scoret av Dan Quayle, visepresidentkandidat for George H.W. Bush i 1988.

Quayle var en pen ung senator fra Indiana, en smule «kennedyesque» i utseendet.

Han likte da også å spille på det. Hver gang han ble spurt om sin alder og sin relativt begrensede erfaring, trakk han parallellen til John F. Kennedy. Da JFK ble valgt til president i 1960 var han på samme alder som Quayle i 1988, med omtrent samme politiske bakgrunn.

Mange irriterte seg over at den konservative og noe puslete republikaneren Quayle forsøkte å slå politisk mynt på Demokratenes ikon og martyr.

Da han – som forventet – også gjorde det i visepresidentdebatten i Omaha 5. oktober, fikk motstanderen, den godt voksne visepresidentkandidat Lloyd Bentsen sin historiske sjanse.

– Senator, I served with Jack Kennedy, I knew Jack Kennedy, Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you're no Jack Kennedy! sa Bentsen.

Det var en politisk likvidering for åpen scene som verden aldri har sett maken til.

– That was really uncalled for, Senator, svarte en spak Quayle.

– You are the one that was making the comparison, Senator, snerret Lloyd Bentsen frem.

Men det hører altså med til historien, Bush/Quayle vant valget.

1. «Monkey Business»

Gary Hart og Donna Rice

Gary Hart og Donna Rice avbildet på forsiden av National Enquirer. Det skulle sette punktum for presidentdrømmen.

Foto: Faksimile fra

Gullmedaljevinneren i denne eksklusive tevlingen er helt overlegen. Ingen har begått en flottere egenprodusert tabbe av den gamle skolen enn Gary Hart.

Amerikanske politikere er rett som det er innblandet i sexskandaler, men ikke alltid i valgkampsammenheng.

Det storslagne med Gary Hart var journalistene fikk megatabben servert på et fat.

Gary Hart var en staselig kar, hadde utseendet med seg og var kjent som en skjørtejeger. Noe han benektet.

Colorado-politikeren hadde vært senator i nærmere ti år da han overraskende vant Demokratenes nominasjonsvalg i den toneangivende delstaten New Hampshire i 1984.

Etter hvert som Mondale-kampanjen kom i siget, gikk noe av lufta ut av Hart-ballongen. Men han hadde etablert seg på nasjonalt nivå og ble ansett som den soleklare favoritt foran nominasjonsprosessen i 1988, noe meningsmålingene bekreftet.

Men så var det de stadig tilbakevendende kvinnehistoriene. Ingen av dem sanne, ifølge senatoren.

– Følg etter meg, sa han til pressekorpset i mai 1987.

– Det spiller ingen rolle. Jeg mener det. Hvis noen ønsker å fotfølge meg, gjør det. De kommer til å ha det veldig kjedelig!

Miami Herald, som allerede hadde jobbet med saken i ukevis, tok imot utfordringen.

Det er synd å gjøre en lang historie kort, spesielt siden den er så god, men 29 år gamle Donna Rice skulle snart bli landskjent og verdensberømt. Hun var sammen med Gary Hart både sent og tidlig, i bil og bolig – og på båt.

Miami Herald fikk et tips om at de to hadde kost seg om bord på båten med det tabbeforbilledlige navnet «Monkey Business».

Og avisen fikk tak i et bilde der de to hygger seg sammen. Presidentkandidaten er – som for å løfte tabben – iført en T-skjorte med båtens navn.

Da var det gått en snau måned siden Gary Hart formelt erklærte sitt kandidatur, og en drøy uke siden han utfordret journalistene, som fikk en alt annet enn kjedelig uke.

Og som i barnereglen: « ... lang, lang rekke, Gary ut av rekka går».

Historien baklengs

Feilskjær er en del av politikkens vesen og demokratiets styrke. Folk skal kunne velge, og det viser seg at velgerne ser på hele mennesket, ikke bare kandidaten. Derfor spiller løgn og bedrag en politisk rolle. Dobbeltmoral og feilslått selvskryt kan bli avgjørende.

Med flere kandidater ligger det i sakens natur at man skal gjennom en utvelgelsesprosess og den som kommer best ut av totalvurderingen vinner. Så enkelt er det.

Samtidig er det fristende å lese historien baklengs: Hva ville skjedd dersom ...?

Det er fånyttes, men hva om Nixon hadde tatt seg tid til en ekstrabarbering den kvelden, kanskje han da hadde sikret seg 100.000 ekstra stemmer. Han ville neppe ha blitt skutt i Dallas 22. november 1963, og hvordan ville Vietnamkrigen da forløpt?

Eller om John Kerry hadde vært litt mindre grundig. Kanskje han da ikke ville ha blitt «flip-floppet» ut over sidelinjen. Han kunne ha fått de ekstra stemmene han hadde trengt for å vinne Ohio – og dermed valget.

Al Gore og George W. Bush

Den endelige sannheten om 2000-valget og tvekampen Al Gore og George W. Bush er neppe kommet frem - om den noen gang gjør det.

Foto: TANNEN MAURY / AFP

Al Gore foretok et strategisk feilvalg i 2000. Han fryktet en Monica Lewinsky-effekt og holdt derfor president Bill Clinton på behørig, men unaturlig avstand.

Med Clinton om bord kunne han kanskje ha fått de 577 stemmene han manglet i Florida.

Michael Dukakis har tenkt mye på dette. Nylig ba han det amerikanske folk om unnskyldning. Han har innsett at han begikk feil i valgkampen i 1988.

Han var guvernør i Massachusetts og tilbrakte mye tid på kontoret. Han trodde det ville gi inntrykk av ansvar og seriøsitet. Men velgerne fikk inntrykk av at kandidaten var fraværende og uinteressert.

Han beklager i dag at han ikke gjorde ting annerledes.

– Da hadde jeg slått George H.W. Bush, sier han nå ettertenksomt.

– Og da ville ingen ha hørt om sønnen hans!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt