NRK Meny
Normal

Skitne triks og falske vennskap

Vietnam-veteranen Jimmy McMillan (64) er en politisk spilloppmaker som bruker valgkamper til å markedsføre seg selv. Egentlig ikke så forskjellig fra de andre kandidatene, som ikke tar en dollar for å dolke hverandre i ryggen.

Jimmy McMillan

Jimmy McMillan, krigsveteran fra New York, er en av de mer fargerike kandidatene i årets presidentkandidat-race.

Foto: Richard Drew / Ap

Joar Hoel Larsen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Penger betyr alt i en amerikansk valgkamp.

En kandidat, som Jimmy McMillan som ikke har så mye av det, må derfor benytte seg av andre virkemidler.

Han representerte partiet Rent is too Damn High da han i 1993 klatret opp i Brooklyn Bridge og nektet å komme ned før han hadde fått TV-tid for å formidle sin politikk til velgerne.

Denne typen kandidater får sjelden delta i de store debattene. Men de som får anledning til å reise rundt og være spydige mot hverandre på TV, er ikke alltid så forskjellige fra «the Jimmy McMillans».

De er kanskje noe mer raffinerte i sitt politiske bajasseri, men det er utenpå.

De skyr ingen midler i primærvalgene for å fremstille en partifelle i særdeles dårlig lys, og når det kommer til selve finalen er alt lov.

Dannede akademikere fra de fremste universiteter, familiefedre som påberoper seg såvel kristne verdier som høy moral, kan gå helt av hengslene og gjøre en valgkamp både beklemmende og trist for amerikanske velgere.

Ved å se på de konkurrerende politikernes adferd, kan velgerne sitte igjen med et inntrykk av at kandidatene, ved sin oppførsel, nærmest forsøker å overbevise dem om at de er uegnet til det embedet de så intenst søker.

Før de slår kontra, er alles bestevenn og omfavner den de nettopp har dolket i ryggen.

Viktig nyanse

Rent språklig er presidentvalgkampen i gang. Men den reelle tvekampen om Det hvite hus begynner ikke før etter de to partienes landsmøter til sommeren.

Siden Barack Obama etter alle solemerker blir Demokratenes kandidat i år, så er det kun det republikanske partiets kandidater som nå driver valgkamp og stiller opp i debatter i forkant av og forbindelse med primærvalgene.

Det blir i en slik sammenheng viktig å presisere at de som gjenstår ennå ikke er presidentkandidater, men det er dét de konkurrerer om å bli - i entall.

I USA står partiene svakt, så det er ikke slik at partiene selv finner frem til en kandidat som står med begge bena plantet i partiprogrammet.

Ambisiøse menn (og noen få kvinner!) med en mer eller mindre løs tilknytning til et av de to store partiene registrerer seg på eget initiativ og kjemper om nominasjonen. Partiprogrammet blir dermed - i praksis - det samme som det den seirende kandidaten står for.

Vår mann, Jimmy McMillan, er egentlig demokrat, men siden han verken vil eller kan stille mot Obama, forsøker han seg i år for Republikanerne. Det er ingen formelle hindringer i veien for at han kan gjøre akkurat det. Oppmerksomhet er viktigere enn standpunkter.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Rick Santorum

Dypt konservative og dypt religiøse Rick Santorum kom nesten fra det store intet og kapret mange velgere i Iowa. Det har allerede fått følger for de andres politiske kurs.

Foto: Andrew Burton / Afp

Kampen om nyansene

Så lenge de selvoppnevnte håpefulle representerer seg selv og ikke et partiprogram, skjeler kandidatene til motstandernes synspunkter.

Når en konkurrent scorer høyt på et tema, som Rick Santorum gjorde i Iowa, kan andre kandidater justere kursen en smule i «riktig» retning, samtidig som man benytter anledningen til å så tvil om motstanderens troverdighet på akkurat dét punktet.

I en slik virkelighet blir det fristende å ty til skittkasting, eller «negative campaigning» som det heter. Det tragikomiske er at alle er mot det, mens alle benytter seg av det, i større eller mindre grad.

Og der det blir for belastende å sverte en hedersmann som har tjent fedrelandet i tykt og tynt, kan alltids nyttige idioter eller anonyme støttespillere stå for ryktespredningen.

Det er helt forunderlig hvordan politiske venner som har samarbeidet gjennom et langt politisk liv ikke levner hverandre et snev av ære.

Eller, i neste omgang, hvordan to kandidater som har gjennom måneder har hånet hverandres politiske evner og stilt spørsmål ved motpartens patriotisme og lederegenskaper plutselig blir politiske tvillinger når den ene trekker seg og gir sin støtte til den gjenværende.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mitt Rommey og John McCain

De var langt fra bestevenner i 2008. Nå turnerer John McCain og Mitt Romney sammen i New Hampshire.

Foto: CHIP SOMODEVILLA / Afp

McCain vs Romney

Det ferskeste eksempelet er den tapende republikanske kandidaten fra 2008 John McCain som denne uken ga sin støtte til den han nå håper
skal bli hans etterkommer i 2012 - Mitt Romney.

For fire år siden var McCain full av forakt overfor den tidligere Massachusets-guvernøren som han i praksis kalte en «vingle-Petter».

Forleden var de plutselig nære venner og politiske allierte. I hvert fall ga de uttrykk for det, selv om kroppsspråket sa noe annet. Den kameratslige tonen virket påtatt, noen mener direkte påtrengende, og minnet egentlig bare velgerne om de personlige motsetningene de to i mellom for fire år siden.

Dette plutselige januar-vennskapet blir kun overgått av møtet mellom president George W. Bush og John McCain i 2008 da det ble klart at McCain ville bli
det republikanske partiets kandidat.

McCain var ingen venn av George W. Bush - og det med god grunn.

Politisk lavmål

Den 1. februar år 2000 vant John McCain det republikanske primærvalget i New Hampshire med 49 prosent mot George W. Bush' 30 prosent.

Den populære, men akk så selvstendige krigshelten representerte med ett en trussel mot høyrekreftenes håndplukkede representant, den adskillig lettere påvirkelige George W. Bush.

McCain måtte for all del stoppes. Dersom han fikk seile i medvind til primærvalget i South Carolina snaut tre uker senere, kunne løpet være kjørt for mennene bak Bush.

Aldri tidligere har det vært spredd så mange usannheter om en kandidat, eller blitt avlevert så mange nedsettende kommentarer.

Ikke bare var McCain homofil, men hans kone Cindy var alkoholiker. McCain skulle angivelig være «plassert» i Washington av Vietnam som styrte ham gjennom en «chip» de hadde plassert i hjernen hans, i løpet av de drøyt fem årene han var krigsfange på «Hanoi Hilton».

Verst var nok allikevel påstanden om at han hadde et barn utenfor ekteskap, en svart datter.

På en måte var det et snev av sannhet i påstanden hvilket bidro til at den ble mer troverdig, for McCain var faren til en mørk pike, men hun var adoptert fra Bangladesh. Vakkert og på ingen måte lummert, men selve ryktet var nok.

George W. Bush tok avstand fra den slags «kampanjering», men det er alminnelig regnet med, skjønt aldri helt bevist, at den nære Bush-medarbeider Karl Rove, selv adoptert, sto bak prosessen som sterkt bidro til at Bush vant South Carolina.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

George W. Bush og John McCain

9. mai 2000 tok John McCain George W. Bush i hånden, gratulerte ham med seieren og gav ham sin støtte, med et stivt smil. Han var også tydelig på at noen visepresidentpost under mannen kunne han ikke tenke seg.

Foto: ERIC DRAPER / AP

«Swiftboating»

Senator John McCain (R) har de siste tiårene ofte stemt sammen med John Kerry (D) i Senatet. Også John Kerry er krigsveteran og høyt dekorert. Han tjenestegjorde på en såkalt «swiftboat».

Men etter at han var nominert som Demokratenes presidentkandidat i 2004 begynte ryktene å surre. Han hadde blitt tildelt sine medaljer, blant annet tre «Purple Hearts» på sviktende grunnlag. Disse blir tildel soldater som er blitt såret i kamp, men Kerrys kritikere hevdet at det nærmest var skrubbsår.

Siden John Kerry senere hadde sluttet seg til foreningen av Vietnam-veteraner mot krigen og baserte mye av sin kampanje i 2004 på sin motstand mot krigen i Irak, ble hans patriotisme og heltemot et sentralt element i spørsmålet om han ville kunne passe som «Commander-in-Chief».

Karl Rove

Kal Rove regnes som et av de største råskinnene i valgkampstrategi som USA noen gang har hatt.

Foto: FRED PROUSER / REUTERS
John Kerry

John Kerry prøve men måtte også gi tapt for 'skittpakkene'.

Foto: CHARLES KRUPA / AP

En smule underlig all den tid hans motstander ved valget i 2004, Commander-in-Chief George W. Bush aldri hadde vært i krigen.

Han avtjente verneplikten hjemme i USA og blir av mange beskyldt for å ha sluppet unna fordi hans far, senere vise-president George H.W. Bush grep inn.

Situasjonen ble helt umulig for John Kerry, som var spilt sjakk matt.

Å forsvare graden av eget mot eller diskutere hvor dyp en flenge må være før man er tilstrekkelig såret blir umulig. Men «swiftboatingen», som denne type negativ valgkamp senere ble hetende, bare fortsatte.

Det kunne minne om Bush-kampanjens omtale av John McCains militære innsats fire år tidligere, og i en av politikkens mer sympatiske utspill ga han full støtte til sin politiske motstanders militære innsats.

Det var uavhengige Vietnam-veteraner som sto bak «swiftboatingen». De hadde ingen formelle forbindelser til George W. Bush, men at de løp presidentens ærend, er det liten tvil om.

Willie Horton

I 1988 spilte den 37 år gamle morderen og voldtektsforbryteren Willie Horton en viktigere rolle i amerikansk politikk enn noen annen kriminell noen gang har gjort.

Han sonet en livsvarig dom i Massachusetts for et særdeles brutalt drap begått i 1974, da han en helg i 1986 ble innvilget frigang som var en del av delstatens fangebehandling. Men Willie Horton vendte ikke tilbake fra permisjon. Han stakk av, voldtok og mishandlet en kvinne på særdeles bestialsk vis.

Michael Dukakis, som var guvernør i Massachusetts i 1986 fikk skylda og måtte betale prisen etter han i 1988 hadde blitt nominert som Demokratenes presidentkandidat.

Det var den demokratiske konkurrenten Al Gore som først bragte «frigangsordningen» på bane under primærvalgene, et argument den republikanske kandidaten George H.W. Bush (Bush senior) begjærlig videreutviklet under selve valgkampen.

Det var delvis urettferdig å henge bjella på Dukakis. Ordningen var innført av en republikansk guvernør på 1970-tallet og Dukakis var opprinnelig i mot at den skulle omfatte livstidsdømte.

De politiske TV-reklamene i sakens anledning, som selvfølgelig og på ingen måte var knyttet til den eldre Bush' kampanje (han beklaget og beklaget), fikk stor betydning, ikke minst fordi Dukakis selv bidro til å skape forvirring om sin egen holdning til vold mot kvinner.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

George Bush og Michael Dukakis

Demokraten Michael Dukakis stilte mot daværende visepresident George H.W. Bush i 1988.

2012 - hva kommer?

Det er bare et tidsspørsmål før 2012-kampanjen får sin «Willie Horton», sin «swiftboating» eller sine «barn utenfor ekteskapet».

Det demokratiske problemet med overdrivelser og halvsannheter, rykter og påstander er at de virker.

Det er den eneste grunnen til at begge partiene fortsetter med sine negative angrep på utfordrere og konkurrenter. Valgkampen kan fort bli en konkurranse om hvor uegnet min motkandidat er, i stedet for en en overbevisende argumentasjon om egen skikkethet.

Formelle forsøk på å begrense denne type ytringer har ikke ført frem. Kandidater som offentlig gir uttrykk for frustrasjon og fortvilelse over denne uskikken, jubler på bakrommet og gleder seg over den fremgangen de får når motstanderen ved hjelp av propaganda og desinformasjon tråkkes ned i søla.

Den såredes perifere og «ukjente» allierte vil svare med samme mynt og «slik går nu dagan».

Etterpå er de tilsynelatende gode venner, slik de alltid har vært, de respekterer og beundrer hverandre - mens demokratiet har fått enda en liten ripe i lakken.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt