Jakten på et idol

Så sto han endelig der: Den lille gutten, sju år gammel og barbeint i gresset på Stiklestad. Kristofer Hivju i en blå kjortel, moteplagget for tusen år siden eller der omkring.

Foran den rødhårete pjokken bredte et hav av mennesker seg. 7000-8000, kanskje enda flere, han vet ikke. Men det er mange, for det er årets høydepunkt på Stiklestad.

Nå venter gutten på øyeblikket da selveste vikingkongen Olav den hellige skal komme ridende inn på scenen. Det er da han, statisten langt der baki rekka, skulle få skinne. Få alles øyne i det svære amfiet rettet mot seg. Hivju åpner gapet og trekker pusten. Så tar han sats med begge lungers fulle kraft:

«Kongen kommer! Kongen kommer!»

– Jeg spilte bondegutt og hadde denne ene replikken, sier Hivju.

– Det var et kick, selv om jeg spilte den minste rollen. Jeg var bakspilleren fra helvete, og lærte tidlig å ta fokus på scenen fra publikum.

Besatt av kongen

Siden han sto på scenen, og sikkert før det også, har han vært oppslukt av Olav. Han har nilest alt han har kunnet komme over om vikingkongen. Lest som om det var skrevet i stein, at hver bokstav var sann.

Det er gjerne sånn med livet: Det du får mye av i barndommen enten hater eller elsker du. Hivju ville ha mer, alltid mer Olav.

Lite viste den rødhårete pjokken at kongen skulle bli en besettelse, noe som skulle oppta ham i fire årtier og kanskje litt til. Og ta ham med ut på en flere år lang reise, på jakt etter sannheten om helten Olav.

Denne reisen skulle avdekke en mulig ukjent sønn, en barnesang som kanskje er bygget på en bløff – og et barndomsidol som går i tusen knas – men som ble plukket opp igjen, bit for bit, og gitt en ny mening.

En slags dekonstruksjon av Olav eller psykoanalyse av Kristofer, avhengig av hvordan en snur og vender på tingene.

Men hvorfor Olav?

Fortellingen om Olav har i stor grad handlet om at han var en fin fyr, en som var på riktig side av historien. En fremoverlent, progressiv mann med hår på bringa som kristnet landet og som samlet oss oppe på berget i samme slengen. En sånn som kom ridende i soloppgangen på hvit hest, og som attpåtil ble hellig etter at han kreperte på Stiklestad.

– Jeg opplevde Olav Haraldsson som en slags viking-Messias som kom inn, gjorde mirakler og hadde en enorm patos. Han var jo den store helten i stykket. Det satte klare spor i et barnesinn, sier Hivju.

På 1200-tallet skrev Snorre Sturlasson ei bok som het Heimskringla. Boka er blitt en viktig fortelling som handler om hvordan verden ble til, om vikingkongene våre og Olav den hellige. Ja, halve boka handler egentlig bare om ham. Så viktig er Olav i vår kollektive historie. Det har etset seg inn i skoltene våre, og i Kristofers skalle især.

– Mens andre leste fantasy, leste jeg om Olav den hellige, sier Hivju.

Kristofers tvillinghelter

For sju år gamle Hivju er det to helter i livet hans. Olav den hellige og far og skuespiller Erik Hivju.

De to er alen av samme stykke, egentlig. Nesten umulig å si hvem som er hvem. Det er ofte sånn i et barnesinn før ting størkner til. Fullt forståelig, er det også. I fire somre var Hivju altså bakspilleren fra helvete, og før det igjen, i fem av guttens første leveår, var faren kongen på Stiklestad.

– Det ble et sammensurium av et farsbilde som ble forkludret med en hellig mann – som til og med er en viking som sitter på hest, forteller Hivju.

Men det var ikke bare Kristofer som var opptatt av vikinger.

Guttejente

På øya Sula på Sunnmøre, befant det seg også en rødhåret sjel som var opptatt av mer eller mindre det samme.

– Jeg var ei guttejente. I stedet for dukker, gikk det i sverd og bue, sier Gry Molvær, som senere skal gifte seg og ta ett etternavn til, Hivju.

For enkelthets skyld skriver vi herfra navnene til Gry og Kristofer, hvis ikke går ting i ball. Hivju her og Hivju der. For de er alt annet enn en homogen masse når det kommer til Olav.

Gry har nemlig stått på skuldrene til generasjoner av skipsbyggere og folk med utferdstrang til det som ble kalt Nordsjøriket. Legg til en god historielærer, og en far som søkte fakta og hadde et arsenal av fortellinger – og du har omrisset av hvem hun er.

– Jeg har sikkert like mange vikingbøker i hylla som Kristofer, men jeg var mer opptatt av selve vikingtiden – ikke kun Olav.

På spel-kjøret

Det var kanskje ikke så rart at det ble de to, Gry og Kristofer. De havnet i alle fall ganske kjapt på spel-kjøret. I tre somre på begynnelsen av 2010-tallet spilte Kristofer Olav i Sarpsborg, byen vikingkongen grunnla for å stagge svenskekongen.

Det ble et krasj mellom to verdener: Kristofer med sverdet som sto på scenen og ropte. Og Gry som forsøkte å forstå roten til hva i all verden de drev på med.

– Det var fint å se Kristofer spille Olav, men det ble litt ... det var ikke ideelt akkurat. Det var en øyeåpner. Er det sånn det skal være; at du skal spille og jeg skal fikse resten?

I stedet for at han lekte viking og hun bare så på, bestemte de seg for å gjøre noe sammen. Det ble til et teaterstykke om Olav i Nidarosdomen. Men særlig klokere på vikingkongen Olav, ble paret ikke. Over flere år kunne de fra tid til annen dybdesnakke om Olav og bla i bøker uten å komme noen vei om hvem denne Olav var.

Det var som å hakke opp den samme løken og finne null kjerne. Igjen og igjen.

Innimellom svingte Kristofer sverdet i «Game of Thrones», men det var et helt annet univers. Et fiktivt et. Med Olav var det noe annet. Olav hadde tross alt levd, og satt sine spor.

Utad kan Kristofer virke engasjert i det meste. Han er en fyr som går inn for ting med hud og hår. Som tar på, lukter og lever seg inn tingene. En med sjela utenfor huden. Et godt utgangspunkt når en ønsker å gå fra å være bakspilleren fra helvete til å bli en vaskeekte skuespiller. Men det er lite som minner om skuespill når det er snakk om vikingkongen. For er det én ting han føler fra bunnen av ham selv, så er det Olav.

Men Olav hvem? Den samme stangingen i veggen.

– Jeg har også prøvd å lage filmer om ham som jeg aldri har fått til. Han er så kompleks, sier Kristofer og tilføyer:

– Det hele har bare endt opp med en stor backlash i hodet. Vi måtte finne ut hvem denne fyren er.

Fornuft og følelser på tur

Så det måtte jo skje før eller siden: Gry og Kristofer har de siste par årene trasket i Olavs fotspor med et filmteam fra Ekkofilm på slep.

Paret har reist sammen, men samtidig vært representanter for to ulike grunnsyn. Hun, som de siste fjorten årene har jobbet som dokumentarist og vært programleder i NRK i tolv år før det igjen, har fungert som et faktabasert korrektiv til en patosfylt Kristofer som har forgudet Olav.

Fornuft og følelser på tur, med andre ord. En ekspedisjon dømt til å gå på snørra, vil nok mange si.

– Olav var en brutal fyr, en leiesoldat som ble konge. Vi ønsket å menneskeliggjøre Olav. Det har vært en stor romantisert sekkepost som har handlet om Olav. Et sammensurium av vikingen, kongen og helgenen, sier Gry.

– Det er tre uforsonlige ting, skyter Kristofer inn.

– Ja, ganske få tenker til daglig at Snorre skrev historien om Olav to hundre år etter at han døde. Snorre var tabloid-kongen på den tiden, han påså at ting passet inn. Noe av det jeg har savnet i fremstillingene av Olav fram til nå, er nyansene, sier hun.

Nyanser har ofte evnen til å få ting på skakke. Nok nyanser, og alt havner på hodet.

Gry forteller at de måtte ut i verden for å skjønne hvem Olav egentlig var. De dro til Island, England, Russland og Frankrike for å få et annet syn på den samme mannen.

Og i England gikk Kristofers barndomsidol i tusen knas.

Barndomsidol i dass

På en bro i hjertet av London med den skitne Themsen rennende under står de to.

Ivrig forteller Kristofer om den gang Olav skal ha revet London Bridge. Han ber henne se for seg vikingskipene ro mot strømmen i regnet av piler og spyd.

Det er historien om en verdenshistorisk bragd gjort av Olav på oppdrag fra den engelske kongen. Olav, som på denne tiden kun var tenåring, ledet altså en hel hær allerede.

Gry hører det Kristofer har å si, men han støtter seg jo til tabloid-kongen.

De må til kildene. Noe av sannheten kan ligge i ei eldgammel bok. Og kildene som kan gi dem svar er så skjøre og gamle saker at paret må forsikres for 120 millioner kroner kun for å ha muligheten for stå i nærheten av boka når noen andre blar i den.

I Florence av Worcesters krønike står en helt annen historie enn den de har lært i Norge.

Krøniken fra 1100-tallet benytter seg av skrifter som kan ha blitt skrevet i årene 1016-1023, altså like etter at angrepet skal ha skjedd. Hvis en sammenligner dem med skaldekvadene, viser de at Olav skal ha kjempet på den andre siden, mest sannsynlig som leiesoldat og at angrepet var mislykket.

Olav skal altså ikke ha revet London Bridge på oppdrag fra den engelske kongen. Det var ikke sikkert brua ble revet i det hele tatt. Barnesangen, som noen mener er basert på Olav kan altså være sprøyt. «London Bridge is not falling down», burde blitt sunget. Eller handler barnesangen om en helt annen tid, for broa har siden falt mange ganger?

Og Snorre da, han har trolig også driti seg ut i oversettelsen to hundreår senere. Det norrøne ordet han kan ha sleivet på, «bryggja», betyr brygge eller kai. Altså ikke «bridge» eller bro. Faktafeil på faktafeil, og enda mer nedi kjelleren for Kristofer. Men det skal gå enda jevnt nedover med ham.

Han skal snart havne i minus.

Nedtur på nedtur

For det ble nok en nedtur i England. Som en slagen kriger, falt Kristofer sammen ved den enorme katedralen i Canterbury. På tippen av sørkysten av De britiske øyer, var Kristofer selv på vei til å tippe over.

– Akkurat nå er Olav den hellige nærmere djevelen enn Gud, sier han.

Dette er ikke skuespill fra Kristofer, en replikk som han bare leverer foran kamera. Nei, dette kommer som en uklar lengsel tilbake til barndommen da alt tilsynelatende hang sammen med alt.

Etter møtene med de britiske ekspertene og kildene hadde det gått opp et lys opp for Kristofer. Et lys som slukner alt i ham.

For Kristofer har vært naiv, og lest Snorre for bokstavelig. Trodd på historiene hans. Tabloid-kongen Snorre som la ut om at Olav var en ekte helt.

Som hjalp engelskmennene i krigen mot de barbariske danskene. De som plyndret engelskmennene for tusen år siden.

Nå har Kristofer funnet ut annet.

De engelske kildene antyder at Olav var på den andre siden. Mot engelskmennene.

Og det i byen som regnes som hovedsetet for kristendommen i datidens England.

Det er mange som mener at alt det blodet er et biprodukt av det å kare til seg makt på den tiden. Men nei. Dette er et nullpunkt for Kristofer.

Det blodbadet Kristofer fikk vite om i Canterbury sto i så stor kontrast til den helgenen han ble kåret til og den kristen-kongen han skal ha vært.

– Det var smertefullt. Og litt gøy. Men for å forandre seg, så trenger man motstand, sier Kristofer og legger til:

– Forskjellen er at hver gang vi fant ut noe nytt om Olav, så ble jeg glad eller lei meg i forhold til om det stemte med det bildet jeg hadde av ham. Mens Gry, selv om det var informasjon som sto i kontrast til alt som jeg trodde om Olav, sa at dette var spennende, nå lærte jeg noe nytt.

Men da Olav så som mørkest ut, kom oppturen.

– Vi må skrive om Norgeshistorien

På en brun kro i Novgorod, 180 km sørøst for St. Petersburg, møter paret en russisk historiker som forteller noe som kan være sant. Teorien er syltynn, men den har i det minste noe med kjærlighet å gjøre.

Med historikeren Viktor Smirnov på den andre siden av bordet, begynner Hivjus å trekke på smilebåndene. Matrjosjka-dukken Olav, viste fram nok en side ved seg selv. Midt i alt maktjaget, blodet og gørret brer kjærlighetens vinger seg.

– Vi fant noe som ingen visste om her i Norge, og hvis det er sant så må vi skrive om Norgeshistorien, sier Kristofer.

Der skal Olav nemlig ha møtt sin gamle kjæreste og store flamme, Ingegjerd Olofsdatter. De skal kanskje ha hatt en eller flere runder i bingen.

For ordens skyld; Olav var gift med søsteren til Ingegjerd, og Ingegjerd var gift med storfyrsten Jaroslav. Vi snakker altså om et realt firkantdrama. Og dette mulige russiske sidespranget skal ha ført til en sønn. Som senere skulle bli storfyrsten av Kiev, Vsevolod I.

– Hør her, sier Gry, og trekker pusten kjapt:

– Det vi fant i Russland er ikke vitenskapelig bekreftet, men det er en fantastisk røverhistorie. At Olav, som vi vet dro tilbake til eksdama si, hun som han egentlig ville gifte seg med, henger der noen måneder og det resulterer i et barn ni måneder senere.

– Hun fikk en sønn med nordiske gener, sier Kristofer.

– Vet vi det, da? spør Gry.

– Ja, og barnet med født i en perioder som passer med da Olav var der. Dette er kjærlighetshistorien i Kiev, sier Kristofer og tilføyer:

– Vi har hatt mange eureka-øyeblikk. Noen av dem grusomme, noen har vært veldig gode, men det i Russland var et av de store.

– Det berører mellommenneskelige forhold til Olav, en som vi vet veldig lite om, sier Gry og legger til:

– Hvis det er sant, da.

For det er mye med Olav en ikke vet eller aldri får vite.

– Ferdigsnakka om Olav Haraldsson

Til sist sto de på ei slette på Stiklestad, muligens i nærheten av der slaget en gang sto.

En blå sol, grønt gress og tusen år for sent ute. Eller førti år etter at en liten pjokk sto og gaulet «Kongen kommer! Kongen kommer!» De hadde vært så nær vikingkongen. Vært der Olav var blitt døpt, fotfulgt ham i England, Island og Russland. To års leting etter et idol, og ringen var sluttet.

Men hadde de ham nå?

– Iblant fikk vi gåsehud, oi, så nær som vi er historien som vi er nå, har vi aldri vært. Vi kom jo nærmere og nærmere. Det ble nesten en klisjé å si det etter hvert. Olav reiste så sinnssykt mye, og fikk utrettet ekstremt mye i løpet av et kort liv. Han ble 35 år, sier Kristofer.

Det var dags for stikke-fingeren-i-jorda-greia. Se for deg rulleteksten på en film. Det er der Hivjus var nå, like før de skulle reise seg fra kinostolen og gå ut av salen.

– Hva gjør vi nå, liksom? Vi to er ferdigsnakka om Olav Haraldsson, for å si det sånn. Det har vært et tema i hjemmet i ti år, og vi følte at vi kom til bunnen av kista og fant alt vi kunne finne – og nå må vi gå videre, sier Kristofer og tilføyer:

– Jo mer du lærer, jo mer nyansert blir ting. Det er en fare i det å vite også. Før trodde jeg at Olav gikk fra å være en veldig brutal viking til å bli et helt fantastisk menneske etter å ha blitt kristnet. Nå har jeg dratt ned parameterne, sier han.

For Olav er ikke lenger det store idolet for Kristofer. Samtidig som vikingkongen er blitt mer og mer virkelig og håndfast, ble han også revet ned fra pidestallen. Glorien hadde til sist falt av, og Olav var blitt et menneske. Ikke lenger et idol. Omtrent sånn ser Kristofer på Olav i dag.

– Min største seier, er at det endte med at Gry ble mer opptatt av Olav enn det jeg var.

Men de er langt fra ferdig med vikingtiden.

Den ultimate vikingen

For nå er det en ny greie Gry og Kristofer skal gjøre.

– Vi fjerner den ene fyren, Olav, så går vi løs på hele vikingtiden, sier Kristofer.

Paret skal være programledere og samle folk fra hele verden som skal leve som vikinger i denne historiske overlevelsesserien. Serien har fått navnet «Ultimate Viking», og skal sendes på amerikansk TV, med distribusjon verden over.

Paret er kommet til veis ende med Olav, i alle fall for denne gang. Og Kristofer er ferdig med å prate om han skal spille Olav flere ganger eller om det blir mer av «Game of Thrones»-greiene.

– Nå kan dere få den jævla Game of Thrones’n deres: De norske kongesagaene er Norges Game of Thrones. Og Olav Haraldsson spiller hovedrollen, sier Kristofer og tilføyer:

– Det er Norges urhistorie.