Krisen som ikke tar slutt

Det er bildet av tre år gamle Alan Kudi som starter det hele for de to venninnene. Bildet av den døde gutten på ei strand i Tyrkia blir et symbol på flyktningkrisen og den farlige ferden over til Europa. Line og Lill-Therese må gjøre noe.

I likhet med mange andre starter også de innsamlingsaksjon. Etter en kort stund er leiligheten til Lill-Therese overfylt av klær og utstyr. I oktober 2015 reiser de til den greske ferieøya Lesvos. På dette tidspunktet har de ingen anelse om at det ett år etter fortsatt kommer 3000 flyktninger til Hellas hver måned.

To kilo kjærligheter

– Det er så urettferdig at mennesker som allerede går gjennom et liv i krig skal komme til Europa uten å bli møtt med et smil og et hei og velkommen. De skal få lov til å føle seg trygge, sier Line Folkestad fra Mandal.

I bagasjen til Lesvos har de blant annet med seg 170 smoothies, nødtepper, klær og sko. Men de hadde også fått plass til to kilo med kjærlighet på pinne.

– Vi kan ikke bare ha med oss fornuftige ting heller, sier Lill-Therese og holder opp en stor pakke med kjærlighet på pinne.

På dette tidspunktet jobber Lill-Therese i barnehage og har to barn selv. Det tror hun ikke nødvendigvis bare er en fordel på Lesvos.

– Jeg gruer meg til å se hvor vondt alle har det, jeg tenker spesielt på barna. Jeg tenker at jeg er ganske sårbar fordi jeg har to barn selv. Det blir nok vondt å se barn som ikke har det godt når jeg har to barn hjemme som har det så bra som de har.

Før avreise ser de alt av TV-reportasjer og leser alt som handler om flyktningkrisen på nettavisene.

– Jeg tror jeg er godt nok forberedt. Om jeg er det, får jeg se når vi kommer dit, sier Line.

Den harde virkeligheten

Jentene ankommer Lesvos og hotellet sent på kvelden. Selv om Lesvos er et kjent feriested for mange, er ikke temperaturen mye å skryte av i oktober.

I det de går inn dørene på hotellet legger de umiddelbart merke til den dystre stemningen I en sofa sitter 4–5 andre norske frivillige. De snakker lavt og holder rundt hverandre. Flere gråter stille. Det har vært en tøff dag for de frivillige på Lesvos.

Dagen etter, på et informasjonsmøte, får Line og Lill-Therese svaret på hvorfor hotellet var fylt med en dyster stemning dagen før.

– Da vi satt å spiste middag i går kveld fikk vi plutselig beskjed om at det var en båt på vei. På båten var det en baby som ikke hadde puls, forteller Charlotte Vestli. Høsten 2015 er hun en av koordinatorene for organisasjonen Dråpen i havet på Lesvos.

Det tar 20 minutter fra de får meldingen til de hører båten. I mellomtiden har de fått tak i en lege som står klar sammen med dem på stranda.

– Vi hører båten før vi ser den. Vi hører skrik fra fortvilte foreldre. De hadde holdt på med hjerte- og lungeredning hele tiden, forteller Charlotte.

De frivillige fortsetter med hjerte- og lungeredning når de får babyen på land.

– Babyen klarte seg ikke, dessverre, sier Charlotte.

– Har dere sokker?

Verken Line eller Lill-Therese har holdt på med frivillig hjelpearbeid før turen til Lesvos. Slik er det for mange av de frivillige på Lesvos. De må derfor støtte seg på rådene de får på informasjonsmøte og erfaringen til de andre frivillige.

Den første dagen på Lesvos er det stille på havet. Ingen båter å se. De speider utover havet i flere timer. Strekningen mellom Tyrkia og Lesvos minner mer om en stor norsk fjord, enn ett hav som skiller to land.

Dagen etter er de ute på vakt igjen. Været har blitt dårligere og Line og Lill-Therese vet at det ikke skal så store bølger til for å velte en overfylt båt. Etter en stund ser Line en båt som er på vei rett mot stranda de står på. Jentene begynner å forberede seg på å ta imot sin første båt. Flere frivillige kommer til.

– Shway, shway, roper de andre frivillige i det båten nærmer seg land.

Det er arabisk og betyr rolig, rolig.

Kvinnene og barna ombord på båten skriker til idet båten treffer strandkanten i litt for høy hastighet. Påhengsmotoren blir skrudd av og de frivillige begynner å bære barna i land.

Mellom 60–70 barn, kvinner og menn er ombord i båten. Trygt i land holdt de rundt hverandre og gråter. Gråter av glede og lettelse. Å ta imot den første båten gikk over all forventning. Line og Lill-Therese har forberedt seg godt og de kan puste lettet ut.

De fleste er gjennomvåte. Line og Lill-Therese tar derfor meg seg flere familier bort til bilen for å gi dem tørre klær. De står bøyd over hver sin pose og leter etter klær. Plutselig hører de en ukjent stemme. Stemmen tilhører en av flyktningene.

– Har dere sokker?

De snur seg og får se en gutt på kanskje 18–19 år. Han snakker ikke bare norsk, han snakker flytende trøndersk. Etter å ha snakket litt med gutten får de vite at han kommer fra Afghanistan og at han har bodd fem år på asylmottak i Trondheim.

– Det er veldig sterkt å møte noen som kommer som flyktning og snakker det samme språket som deg selv. Du blir litt satt ut, sier Lill-Therese.

De blir så forbauset over å møte en flyktning som snakker norsk at de ikke helt vet hva de skal si til han. Etter å ha sendt han til nærmeste matstasjon står de igjen på stranden alene. Nå kommer de på alt de skulle ha spurt han om.

Stille før stormen

I løpet av Line og Lill-Thereses første tre dager på Lesvos kommer det uvanlig få båter. Ryktene går og mange mener at båtene blir holdt igjen i Tyrkia fordi FNs høykommissær for flyktninger kommer til Lesvos i løpet av helgen. Mange tror derfor at det vil komme et stort antall båter påfølgende mandag.

Mandag morgen er jentene tidlig på vakt. De stopper på et utkikkspunkt, går ut av bilen, tar opp kikkerten og begynner å speide utover havet.

– 1. 2. 3. 4...5. 6...7.

Lill-Therese stopper ikke å telle før hun kommer til tolv.

– Det er tolv båter på vei allerede. Dette blir en lang dag, sier hun og sukker.

Lill-Thereses spådom viser seg å stemme. De frivillige rekker så vidt å tømme en båt for flyktninger, før de må ta imot den neste. Akkurat hvor mange båter som kom i land denne ene dagen er det ingen som vet. Noen frivillige sier 50, politiet sier 70.

Etter ei uke på Lesvos drar de hjem igjen.

– Var du godt nok forberedt?

– Nei. Jeg tror ingen er godt nok forberedt på en slik tur. Du vet aldri hva som møter deg, sier Line.

På nyhetene ser de at situasjonen på Lesvos blir verre. Mange båter forliser, og mange flyktninger drukner.

I løpet av 2016 har over 4400 druknet på vei over Middelhavet, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon. Det er 600 flere enn i 2015.

Båtene kommer fortsatt

Mer enn én million flyktninger og migranter krysset grensen til Hellas i 2015, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Over 850.000 av dem kom sjøveien fra Tyrkia til de greske øyene. Flyktningstrømmen fortsatte i 2016, og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon estimerer at over 350.000 flyktninger kom til Europa i år. Antallet flyktninger som kommer til Hellas er nå kraftig redusert etter at avtalen mellom EU og Tyrkia ble inngått. Likevel er det fortsatt noen som prøver.

– Arbeidet har endret seg litt. Nå jobber vi hovedsakelig inne i flyktningleirene, ikke langs kysten med å ta imot båter, forteller Trude Jacobsen som er generalsekretær i organisasjonen Dråpen i havet.

Siden organisasjonen ble startet i september 2016 har 2500 frivillige reist til Hellas.

– Behovet for hjelp til folk som er på flukt har ikke blitt mindre, det har faktisk blitt større, forteller Trude.

Den siste uka før jul hadde Dråpen i havet 55 frivillige i Hellas.

– I romjula reiser enda flere. Vi har faktisk hatt så stor pågang at vi har blitt nødt til å si nei til en del og heller bedt de reise i januar, forteller Trude.

Hun tror ikke på en snarlig slutt på flyktningkrisen.

– Det kommer fortsatt båter daglig til Hellas, rundt 3000 flyktninger hver måned.