Marerittene forsvant da Anita begynte å tegne dem

Som mange andre barn hadde Anita Marie Myrvang voldsomme mareritt. Et av dem gikk igjen natt etter natt.

Det var en mann som satt på en stol inne på rommet hennes.

– Han hadde hele verdens ondskap samlet i ett ansikt. Han så på meg og sa: Nå har jeg deg!

Drømmene til Anita var så virkelige, at hun til slutt ikke turte sove.

Men i dag har hun blitt venn med marerittene fra barndommen. Drømmene har også ført til bokutgivelse. «About last night» ser ved første øyekast ser ut som en humorbok med tøys fra drømmeverdenen, men den rommer altså en ganske mørk historie i tillegg.

For marerittene tok nesten knekken på 33-åringen fra Stavanger.

Fikk vite at hun hadde åpnet opp for Satan

Anita Marie Myrvang vokste opp i det hun kaller en veldig trygg familie i et helt vanlig kristent miljø.

Men til tross for det, hadde hun noen vonde opplevelser i barndommen. Det var dette fæle hun tok med seg inn i drømmeverdenen.

Fra flere voksne fikk hun høre at drømmer enten kommer fra Gud eller Satan. I Anitas tilfelle var det ingen tvil om hvor de kom fra. Hennes drømmer var ikke Guds verk, fikk hun høre.

Denne måten å tenke om drømmer på, var utbredt før i tida.

– Det var vanlig å tro at man var «besatt» hvis man hadde mareritt, og at onde ånder styrte opplevelsene man hadde mens man sov. Denne gamle forestillingen lever fortsatt i mange miljø, sier Ståle Pallesen.

Han er professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, og forsker på søvn.

For Anita ble denne forklaringen på marerittene alvorlig. Hun trodde rett og slett hun var besatt av Satan.

Da hun flyttet til New York etter videregående for å gå på bibelskole, toppet det seg for henne.

Ifølge Anita var lederne på skolen veldig opptatt av Satan. Hun opplevde at de forklarte så å si alle problemer med at man hadde lukket opp for demonen over alle demoner.

– Hvis vi ble syke, var det fordi vi hadde gjort noe feil. Vi hadde åpnet dørene for Satan sånn at han kunne hindre oss i å gjøre Guds vilje, forklarer Anita.

For Anita ble drømmene voldsommere. Marerittene gjorde at Anita til slutt ikke turte å legge seg. Hun var våken i flere døgn i strekk.

– Det ble verre og verre, jeg hadde ingen måte å håndtere det på, ingen psykolog som kunne fortelle meg hva dette var.

For Anita ble resultatet posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun reiste hjem etter et semester, altså tidligere enn det som var planen.

Tilbake i Norge fikk hun omsider hjelp til å håndtere marerittene sine.

Terapi

Hun ble henvist til søvnspesialister på Ullevål sykehus som etterhvert ga henne diagnosen hypnagoge hallusinasjoner, en tilstand midt mellom våkenhet og søvn.

– Jeg våknet om natta, men hjernen drømte fortsatt. Jeg så ting i rommet som ikke var der, og det føltes hundre prosent ekte fordi jeg faktisk var våken.

Så fikk hun hjelp hos psykolog. Hun begynte å forstå at det var hjernen som laget drømmene, og at de ikke hadde noe med Gud og Satan å gjøre.

– Drømmer er fortsatt myteomspunnet, og det finnes ingen entydige svar på hvorfor vi drømmer, forklarer søvnforsker Ståle Pallesen.

Han sier det likevel er enighet om at drømmer består av minner vi har lagret. En teori, som mange forskere støtter, går ut på at vi bearbeider følelser mens vi drømmer. I drømme blir ubehagelige ting vi har opplevd aktivert.

– Ubehag og sterke følelser blir svekket, og på den måten kan vi legge de negative følelsene fra oss, sier søvnforskeren.

For Anita var et først da hun begynte å tegne, hun for alvor ble venn med drømmene sine.

Hun hadde aldri hørt om kunstterapi før da psykologen foreslo denne terapiformen. Men det var hos kunstterapeuten hun fikk den hjelpen som fungerte for henne.

Tegnet sine verste mareritt

Noe av det første Anita gjorde var å lage en skilpadde av leire. Den hadde en svær, tung klump på ryggen fordi det var sånn det føltes å bære på det vonde.

Så malte hun bilder, blant annet noe som lignet på en sjø med voldsomme bølger. Abstrakte greier, men målet var å få det som var i hodet ned på papiret.

– Å kulle svart maling på et ark, kan fortelle mer enn tusen ord, sier kunstpsykoterapeut Ingalill Johnsen ved Gaustad sykehus.

Følelser og stemninger kan være vanskelig å snakke om for mange, men når man lager et kunstuttrykk, gir man form til det som kjennes vanskelig å nærme seg.

Anita snakket ikke så ofte om drømmene sine med kunstterapeuten, men en gang nevnte hun et mareritt som hadde plaget henne i månedsvis.

– Det gikk ut på at jeg sto på en bro og var klar til å hoppe. Dette skjedde natt etter natt. Det plaget meg om dagen også, fordi jeg ble helt skjelven av det, sier Anita.

Kunstterapeuten ba henne tegne denne drømmen.

– Da jeg tegnet marerittet, tenkte jeg at dette var jo ikke så skummelt. Det var jo ganske teit å gå rundt å være redd for det der. Etter det hadde jeg aldri den drømmen igjen.

Gjennom to år i terapi hos kunstterapeuten fikk Anita god hjelp til å takle de vonde drømmene.

– Mange tenker nok at dette er veldig abstrakt, men jeg tror det er nettopp fordi det føltes så konkret at det fungerte for meg.

Anitas drømmer går viralt

I dag bor Anita Myrvang i Oxford i England. Hun er 50 prosent ufør som følge av problemene hun har hatt, men jobber også som illustratør og grafisk designer.

Hun drømmer fortsatt mye. Sytti prosent av drømmene er vonde eller stressende, mens tretti prosent er morsomme.

Og hun har fortsatt med å tegne drømmer.

Hun begynte å poste tegningene på Instagram.

Og folk over hele verden kjenner seg igjen i alt det rare som skjer i Anitas hjerne nattetid.

– Det har vært helt herlig å se hvor mange som kan relatere seg til drømmene mine. Jeg får fine tilbakemeldinger hver eneste dag, sier hun.

Folk forteller henne også om sine egne drømmer. Halvparten av tegningene i boka «About last night» kommer fra andre.

– Aller viktigst for meg har vært å bli «venn» med drømmene mine. Selv om jeg ofte våkner helt utslitt, er jeg ikke redd for å drømme lenger, sier Anita.

Hun er også opptatt av å fronte at man må være forsiktig med hva man sier til unge mennesker når det kommer til åndelighet og psykisk sykdom.

– Tenk om noen kunne sagt til meg da jeg var tenåring at dette er helt normalt, i stedet for å plante i meg at jeg var besatt av djevelen. Det kunne spart meg for så mange år med plager.