Plyndret godstog for øl og brus – nå er historien til de unge togrøverne blitt film

– Filmen var over all forventning. Synd det ble en kortfilm og ikke en langfilm.

Det sier «Roy», et av medlemmene i den berykta Ranheims-gjengen som har bidratt til at dokumentaren «Togrøvere» ble laget. Onsdag ble den vist for første gang under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim.

Filmen tar oss med tilbake til 1990-tallet, da «Roy» og de andre i tenåringsgjengen nærmest daglig stjal fra godstoget som stoppet ved signal nær Ranheim stasjon.

Ut av syne for lokføreren klatret ungguttene inn i vogna fra E. C. Dahls bryggeri og lempet kasse på kasse med øl og brus til kameratene som sto ved skinnegangen.

– Vi hadde muligheten til å få gratis brus og øl, det gjorde det ekstra spennende. Det var jo litt tidlig å drikke øl, men vi gjorde det. Og vi solgte brusen vi stjal fra godstoget til klassekameratene, sier «Roy» som var 13–14 år da de herjet som verst.

Røvet godstoget i to år

Godstoget stoppet på Ranheim hver kveld, og de forsynte seg grovt fra vognene.

– Vi ville gjøre dette hver dag, og vi holdt på i nesten to år. Det er jo helt sjukt hvor lenge vi holdt på, sier en av dem i filmen.

– Vi hadde med vinkelsliper for det ble vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn i de vognene. Det var ikke alltid vi rakk å få igjen dørene.

Men etter to år var det slutt. En kveld lå politiet skjult i buskene og mange i gjengen ble tatt og fraktet til politistasjonen. Da hadde de stjålet varer for flere hundre tusen kroner.

Spesiell stemning

Han har liten kontakt med de gamle kameratene i Ranheims-gjengen i dag, men på premieren møttes flere av dem for første gang på mange år. Det var en spesiell stemning i kinosalen, og ifølge «Roy» gir filmen et riktig bilde av hvordan det var.

– Vi hadde det jo greit, men fotball var det eneste tilbudet for ungdom i bydelen. Vi som ikke var med på det måtte finne på noe annet. Det vi gjorde var kanskje ikke helt etter boka, men vi syntes det var artig.

Som en av dem sier i filmen:

– De andre fikk ikke være hos oss, så da ble vi heller ikke med på andre aktiviteter. Ingen av kompisene mine hadde ressurssterke foreldre som tok oss med på ting, så vi måtte stå på selv.

– Historien har fulgt meg under hele oppveksten. Jeg har vokst opp med disse guttene og husker dem veldig godt. Det er en sterk historie som jeg har ønsket å fortelle til folk.

Det sier regissør Martin Walther som selv vokste opp i bydelen Ranheim i Trondheim.

Mange var redde gjengen på Ranheim. Samlet de seg foran nærbutikken var folk redde for å nærme seg. Men ifølge «Roy» var de ikke voldelig mot andre.

Foreldre må bry seg

– Vi gjorde egentlig hva vi ville. Jeg tror ikke det var mange foreldre som brydde seg, noe som også kommer tydelig frem i en scene i filmen der en av gutta kommer hjem etter å ha tilbrakt tid på glattcella:

– Mine foreldre kom ikke og hentet meg. Da jeg kom hjem, holdt jeg for ørene. Men ingen sa noe, jeg fikk ikke kjeft en gang. Når vi ikke fikk kjeft var det bare å gjøre hva man ville. Så vi fortsatte bare med det vi var flink til. Sånn er det – livet er hardt.

Bror i fengsel

– Hvordan har det gått med denne gjengen i dag?

– Mange av oss har det gått bra med, mens andre har det ikke gått så bra med. Som min bror. Det er de av oss med jobb og familie som er her i dag, sier «Roy».

Broren soner nå en straff og sitter i fengsel på Tunga.

– Han har valgt sin vei. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg har forsøkt å hjelpe til så godt jeg kan, og jeg tror han har det bra. Du velger dine egne veier, det spiller ikke noen rolle hvilket hjem du kommer fra.

«Roy» håper mange ser filmen så både unge og voksne ser hvor galt det kan gå. Selv jobber han i dag med vanskeligstilte ungdommer, og vet hvor viktig det er at foreldre følger opp ungene sine tett.