Marianne Knudsen fra Trondheim har Cerebral parese og trenger hjelp til det meste i hverdagen. Bortsett fra å kjøre rullestol og å prate.
I et innlegg i Handikapnytt denne uka angriper hun ordninga med brukerstyrt personlig assistanse. Hvor mange timer som hver bruker får tildelt avgjøres av en saksbehandler i hver kommune.
Vil flytte for seg selv
Marianne Knudsen er aktiv, har mange venner og vil flytte for seg selv når hun blir 18 år.
24 timer i uka med personlig assistent er det hun har i dag. Men kommunen skal ha signalisert at de ikke kan tilrettelegge for hennes aktive liv hvis hun velger å bo for seg selv.
– Når jeg flytter for meg selv kan jeg ikke lenger få hjelp av mamma og pappa til grunnleggende ting. Jeg er redd at jeg er nødt til å velge bort skolegang og å være politisk aktiv for å kunne eksistere.
Marianne er leder i Norges handikapforbunds ungdom. Hun forteller at hun kjenner mange ungdommer som er fortvilet fordi de ikke har fått nok hjelp og assistanse.
– Hvis jeg ønsker å bo på institusjon får jeg så mye hjelp jeg trenger. Flytter jeg for meg selv risikerer jeg å ikke ha nok assistenttimer slik at jeg kan gå på do, lage middag når jeg kommer fra skole eller jeg kan bli nødt til å gi opp vervet mitt. Det er et utrolig vanskelig valg.
Store forskjeller i kommunene
Funksjonshemmede har rett til BPA, brukerstyrt personlig assistanse, men hvor mange timer varierer fra kommune til kommune, bekrefter Kari Frøseth Johansen i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon.
– Vi er kjent med at det er store variasjoner fra kommunene til kommune. Det utvises skjønn når brukerne får tildelt sine BPA tjenester. Det er mange funksjonhemmde som sliter seg ut for å få det de har krav på.
Vil aldri bli nok
Kommunaldirektør for helse og velferd i Trondheim kommune, Helge Garåsen er klar over at det er forskjeller i tilbudet som gis.
– At det er forskjeller mellom kommuner er ikke noe nytt for meg. At det er forskjeller mellom bydeler er nytt for meg. Det vil aldri bli nok penger til alle typer tjenester det er behov for. Per i dag bruker vi forholdsvis mye ressurser på BPA-ordningen. For noen er tilbudet bra, for andre kunne det vært bedre, sier Garåsen.
17 år gamle Marianne Knudsen vet ikke om hun blir hørt.
– Det legges vekt på grunnleggende behov, men dette er et likestillingsverktøy. Du skal kunne gå på skole, bidra i samfunnet og være sammen med dem du er glad i.