Linda er den første norske kvinnen som har rodd over Atlanterhavet alene

– Føttene mine var veldig tunge. Det var som om jeg hadde betongklosser på dem. Jeg var ikke svimmel, men jeg var veldig ute av balanse.

Slik beskriver Linda Evenstad Emilsen (35) hvordan det var å sette føttene på fast grunn etter 113 dager alene til havs i en åtte meter lang robåt.

Trønderen har akkurat skrevet historie som den første norske kvinnen som har rodd over Atlanterhavet helt alene.

Hun har vært med i konkurransen Talisker Whisky Atlantic Challenge, hvor deltakerne skal ro fra den spanske øya La Gomera til øya Antigua i Karibia. Det er en distanse på omtrent 4700 kilometer.

– Jeg har så lyst til å være et friluftsmenneske, så tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe ekstremt for få en bratt læringskurve, fordi jeg er ikke noe friluftsmenneske, sier Emilsen.

I 1999 rodde skotske Diana Hoff også over Atlanteren alene. Hun har bodd i Norge i over 50 år og har i dag dobbelt statsborgerskap, men den gang hadde hun kun britisk. Dermed ble hun ikke regnet som norsk på tidspunktet overfarten skjedde.

– Må bare fortsette

Emilsen har hatt rodd gjennom flere stormer, kantret to ganger, fått store blemmer på hendene og mistet to årer. Likevel kom hun seg helskinnet i mål.

– Det har vært veldig sterkt. Veldig mange sterke inntrykk. Jeg har vært tett på naturen og tett på meg selv, sier hun om opplevelsen.

– På dag tre knakk jeg min første åre og på dag tretten knakk jeg min andre. Heldigvis har jeg ikke knekt noen årer etter det, fordi jeg hadde bare fire, forteller hun.

Robåten «Brugda» er laget slik at Emilsen har rodd ute og sovet inne. Hun har prøvd å få mellom fire og seks timer søvn hver natt, men det er ikke alltid det har gått.

– Jeg har hatt mange netter hvor jeg ikke har sovet også, fordi man er fanget i noen dårlige strømmer eller lignende, så hvis du ikke ror så kan du bli dratt for langt tilbake, forteller hun.

– Jeg har nok kanskje tidenes vannblemmer i hendene, men når du får det så må du bare fortsette likevel.

Får skryt av Birgit Skarstein

Birgit Skarstein skryter av Emilsens prestasjon og kaller det ekstremt. Selv er hun olympisk mester og har 11 VM-medaljer i roing.

– Det er helt utrolig imponerende, sier hun.

– Det er ekstremt fysisk, for det å for egen maskin skulle føre en båt over en så lang distanse krever ganske mye, og det er under ganske krevende forhold.

Skarstein forklarer hvordan armer og hender bærer preg av å ro.

– Jeg har ikke gjort noe sånt noen gang, men jeg har jo sett hvordan hendene til en eliteroer ser ut, hvor mye sprekker, blemmer og tæl som er i dem.

– Etter å ha rodd så mange dager og så mange timer om dagen kan jeg bare tenke meg hvordan hendene hennes ser ut, sier hun.

Skarstein peker også på den psykiske utfordringen det er å være helt alene så lenge.

– Det å evne å være isolert over så lang tid, det er også veldig spesielt. Det å være der ute i mørket i vær og vind alene over så lang tid, er helt absurd å tenke på.

– Har holdt pusten

Da Emilsen rodde i land sto flere nære venninner og ventet på henne på kaia. De har alle vært viktig for henne i tiden før, under og også nå etter havoverfarten.

– Jeg har tenkt at hvis det er noen som klarer det, så er det Linda, forteller Marion G. Stavsøien.

Hun har vært bekymret for Emilsen siden hun dro av sted 12. desember i fjor.

– Jeg har holdt pusten litt siden hun dro. Da jeg så at hun rundet hjørnet der vi sto og så etter henne, så tenkte jeg at «Nå kan jeg puste igjen», jeg bare knakk sammen, forteller Stavsøien.

Sammen med Viktoria Wahl og Ruth Eva Prestvik har hun reist til Antigua for å ta imot Emilsen.

De har vært trygg på at hun skulle klare overfarten, men savnet etter henne har vært stort.

– Jeg har ikke tenkt så mye på en person eller snakket så mye om en person siden sist jeg var ekstremt nyforelska. Det er litt sånn det har føltes, ler Prestvik.

– Enormt stolt

Storesøster Vibeke Emilsen Wetterwald har hatt nesten daglig kontakt med Emilsen mens hun har vært på havet. Hun er veldig stolt over søsteren sin.

– Jeg kommer alltid til å være enormt stolt over dette her, og jeg kommer sikkert ikke til å legge skjul på det heller, så folk kommer til å bli drittlei, ler hun.

Nå er hun glad for at hun er trygt i land.

– Det er så forferdelig lenge hun har vært ute, mye lenger enn antatt og det tærer på alt, så jeg er veldig glad for at hun har kommet i land, sier hun.

Tilbake til lektorjobben

Etter påske reiser Emilsen hjem til Norge igjen sammen med venninnene. Her venter jobben som lektor ved Høgskolen i Østfold, hvor hun underviser i språk, litteratur og kultur.

– Det blir en enorm overgang, sier hun.

Likevel gleder hun seg stort.

– Noe av det første jeg begynte å savne utpå der var jobben min. Det er så artig med forskning og undervisning. Jeg gleder meg til å se studentene mine igjen og få utviklet meg på den måten, forteller hun.

– Du gjorde jo dette her fordi du hadde lyst til å bli et skikkelig friluftsmenneske. Etter denne turen så må du presentere deg som friluftsmenneske, vel?

– Jeg kjenner meg jo ikke som det, men jeg synes det blir for arrogant å ikke gjøre det. Jeg er et friluftsmenneske, avslutter hun.