Da Kari Engen var 27 år opplevde hun sitt verst tenkelige mareritt. Sønnen Mathias og samboeren Svein døde momentant da flyet de satt i styrtet. Mange hadde kanskje gitt opp etter en slik hendelse, men Engen hadde ikke noe valg.
– Jeg har én sønn igjen. Peder. Og det var han som gjorde at jeg måtte ta meg sammen, forteller en åpenhjertig Engen.
Siden den gang har hun passet på å holde seg aktiv og sysselsatt slik at ikke tankene skal ta overhånd. Hun er med på det meste av kulturliv i hjembygda Grong hvor hun blant annet har vært med på å starte revyfestivalen på Høylandet og Norsk Revyfaglig Senter. I tillegg har hun jobbet i bedriftshelsetjenesten i Nord-Trøndelag i 20 år og brukt egne erfaringer til å hjelpe andre.
Har lite til overs for "feigshita"
I jobben i bedriftshelsetjenesten treffer Engen folk fra hele fylket og forteller at hun ofte får et nært forhold til dem hun møter.
– Jeg kom meg videre etter ulykken, men folk opplever ting forskjellig og det må det være rom for i arbeidslivet, mener hun.
Derimot har hun lite til overs for dem hun omtaler som "feigshita".
– Folk i arbeidslivet kan være så ekstremt feige. Mye hadde vært enklere om folk turte å si hva de mener i stedet for å holde det inni seg eller spre historier til andre på arbeidsplassen.
Hun mener arbeidsgiverne skal ha mye av skylden som feigheten hun så ofte har fått erfare.
– Jeg synes arbeidsgiverne ofte er litt slakke når det gjelder arbeidsmiljøloven og etikken rundt, sier Engen.
Fikk Sobril i en konvolutt
For Kari Engen har nøkkelen for å leve videre etter flyulykken vært å være ærlig overfor menneskene rundt henne.
– Det har vært utrolig tøft, men jeg har hatt mange rundt meg. Uten tålmodigheten deres vet jeg ikke om det hadde gått den rette veien.
– Det var ikke mye krisehjelp. Det var egentlig ingenting. Jeg tror jeg fikk noe Sobril i en konvolutt og det var det hele, sier Engen.
Fremdeles tøft
I dag har hun funnet kjærligheten med en svensk laksefisker og sønnen Peder driver gjestgiveri i Grong. Hun holder seg opptatt som skuespiller i teaterstykket "Namsens auge" og har ingen problemer med å få tiden til å gå. Men når hun stopper opp, og hviler, slipper tankene og minnene til.
– Det viktigste for meg er å leve videre med erfaringene og opplevelsene jeg har vært gjennom. Og det er egentlig tøft nok det.
