En spiller trommer, en på gitar, en er visuell kunstner, en er forfatter, en er skuespiller og de har med en dramaturg. Målet er felles. Improvisasjonsgruppa Dvell skal få publikum til å skape fabelen selv.
– Vi vet ikke hvor vi starter, vi vet ikke hvor vi går og vi vet ikke hvor vi ender opp, sier Frode Eggen, skuespiller.
Skape noe ingen vet om
– Jeg tror at om en kan klare å glemme seg selv i en viss forstand, og at alle fem kommer med det som er oss. At vi kommer sammen og responderer på hverandre så oppstår det noe som ellers ikke ville oppstått. og det kan bli en levende organisme, noe som er i bevegelse og kan bevege andre og oss, sier forfatter Arild Vange.
Han har skrevet boka, Improvisasjon person. Det er ei diktbok som ligger i bunnen av det de gjør og historiene de lager.
Forfatter Arild Vange har skrevet tekstene, men det er ikke sikkert de alltid lar seg kjenne igjen.
Foto: Lars Erik Skjærseth / NRKNye veier
Dvell er fem kunstnere fra ulike steder i kunstens verden, Neil Davidson, Arild Vange, Frode Eggen, Kyrre Laastad og Kristin Lian Berg.
De spiller på lyd, scenografi, tekst, historiefortelling, aktørene og publikum. Hoveddelen av teksten er skrevet ned og lært, men her vet ingen hva som skjer. De utfordrer hverandre, de forsterker hverandre eller de forsøker å gjøre noe helt annet. Alt etter som. Spørsmålet er, blir det teater av slikt?
Offentlig støtte
Dette prosjektet ble fremhevet i kulturrådets pressemelding om tildeling av midler til scenekunst i juni 2013.
De mener dette er et eksempel «på kunstnere som interesserer seg for hvordan ulike typer materiale og formspråk kan skapes og anvendes i én produksjon.
Slike prosjekter undersøker ulike måter scenekunstuttrykk kan kommunisere på, og har potensialet til å åpne nye retninger innenfor kunstarten».
Her kan hva som helst skje.
Foto: Lars Erik Skjærseth / NRKPublikums dom
De monterer trommer, de kaster bøker, de stabler kasser, de organiserer og lager små verdener med enkle hjelpemidler. Det kan virke absurd. Publikum på testen er dramaelever fra videregående.
En ting er sikkert, her blir ikke en forestilling lik den andre og læringskurva om kommunikasjon er bratt til tider. De tar med publikum på råd.
– Fikk bidra i stykket
– Jeg synes det var veldig rart. Det var noen ganger at jeg bare fikk latterutbrudd fordi jeg ikke forsto noe. Men så begynte jeg å se litt karakterer og litt statusforskjeller og da begynte jeg å forstå. Da fikk jeg en ekkel følelse, sier Johanne Bugten Melvold.
Hun satte stor pris på at publikum ble dratt med.
– Da kunne jeg bidra med noe som jeg hadde kjent på.
Publikum har en viktig rolle i forestillinga og fikk utløp for ulike ting.
Foto: Lars Erik Skjærseth / NRK– Frustrerende
– Jeg synes det var veldig frustrerende, nå etterpå, synes jeg det var litt genialt, sier Marte Mortensdatter Steinholt.
– Hadde jeg vist at det var det var totalt improvisert, så hadde det gitt litt mening fra starten. For meg var det en historie om mennesker, om sinnet vårt. At det er så rart som det er. Når vi slipper hemningene blir det slik som denne forestillinga.
– Mange nye tanker
– Det var en ny opplevelse. Jeg begynte å se veldig hva det var som treffer meg når jeg ser teater, sier Eline Kunzendorf
– Scenografien var viktig for meg. Det var interessant å se hva som berører meg. Det vekket mange personlige tanker som egentlig ikke hadde noe med dette å gjøre. Det var impulser fra scenen som skapte helt nye ting i hodet mitt.
