Agnes Waade ble på 80-tallet kjent som kvinnen fra Leksvik i Trøndelag som stadig vekk rømte til skogs.
I avisene ble hun nærmest beskrevet som ei villkvinne.
I 1989 fikk Tore Strømøy, som fersk journalist, klarsignal fra NRK om å lage et program om denne kvinnen.
Men av ulike grunner måtte han etter hvert legge saken på hylla.
– Det har plaget meg at jeg aldri ble ferdig med dette prosjektet, sier han.
Ble stemplet som åndssvak
Agnes Waade var født i 1927. Hun var den yngste av fire søsken, og vokste opp på en gård i Leksvik i Trøndelag.
Den lille jenta var ikke som de andre søsknene. Hun hadde ikke språk, og det tok lang tid før hun lærte å både sitte og krabbe.
Da Agnes skulle starte på skolen kunne hun fremdeles ikke snakke, og hun virket redd for å møte de andre barna.
Flere mente at jenta ikke hørte hjemme i et klasserom. Dette førte til at moren fikk datteren undersøkt, og det ble raskt konkludert: Agnes Waade var åndssvak.
Skammen i heimen var stor, og jenta ble gjemt vekk på familiens gård. Der ble hun værende. År ut og år inn. Nesten ingen visste at Agnes eksisterte.
Agnes Waade fra Leksvik i Trøndelag. Hun hadde en karakteristisk hvit stripe i håret sitt.
Foto: PrivatHvorfor velger Agnes å gjemme seg?
På 1980-tallet begynte Agnes Waade å rømme hjemmefra.
I Leksvik ble hun omtalt som ei dame med store psykiske problemer, men det var ingen som forsøkte å finne ut hvorfor hun valgte å stikke av.
Dette var én av grunnene til at Tore Strømøy ønsket å komme til bunns i saken.
– Agnes prøvde å fortelle noe, men hun hadde ingen stemme. Derfor ville jeg forsøke å være stemmen hennes, sier han.
I tillegg innrømmer Strømøy at han som ung ble fascinert av den litt mystiske damen.
– Vi hørte jo om Agnes fra Leksvik som rømte i ett sett. Og jeg husker vi syntes det var litt snålt og spennende.
I forkant av arbeidet hadde programlederen allerede notert en del stikkord fra saken han startet på i 1989. Etter hvert som den nye dokumentaren utviklet seg, dukket en del ubehageligheter opp.
– Jeg har fått bekreftet mye av det jeg fryktet i forkant av saken. Som jeg ikke helt turte å tro på. De dårlige følelsene jeg hadde for drøye 30 år siden, viser seg å stemme.
Slik så VGs forside ut 15. juli i 1982.
Fikk feil diagnose
Historien om Agnes Waade er spesiell, men kanskje ikke så unik som man skulle tro.
Det å bli behandlet dårlig dersom man var litt annerledes, har nok mange kjent på.
Først da Agnes ble voksen skjønte man at kvinnen på ingen måte var åndssvak – derimot hadde hun en medfødt hørselsfeil.
Gode hjelpere sørget etter hvert for å gi Agnes den hjelpen hun fortjente. Saken til leksvikkvinnen ender i rettssystemet. Det var også denne slutten unge Strømøy så for seg da han startet arbeidet i 1989.
– I de gamle skissene mine er slutten på dokumentaren klar. Der kommer en jublende Agnes ut fra Høyesterett. Hun har fått pengene sine og kan bosette seg i Oslo. Hun skal endelig få leve sitt eget liv.
Men slik ble det ikke.
Hva er det som gjør at en kvinne i 50-årene stadig rømmer hjemmefra, og hvorfor får hun ikke den hjelpen hun trenger?