Tida er skrudd 50 – 60 år tilbake når vi treffer Sverre Røvik og Bron på vedkjøring med hest ved Lilletjern innenfor Hegra festning i Nord-Trøndelag.
Når hesten bestemmer tempoet
Det er som å bevege seg i et julekort rundt Lilletjern denne førjulshelga. Snøen drysser lett ned og legger et vart, hvitt teppe over landskapet. Bare bjella til hesten forteller om at her er det aktivitet. Freden og roen hersker. Ingen brummende maskiner eller motorer.
Langs veien til Flaksjøen ligger vedstrangene klare til å bli kjørt fram. Sverre kjører hesten i posisjon og det er bare å lesse på. I vedskogen er det hesten som legger føringene. Ting tar akkurat så lang tid som de tar. Lesse på lasset, kjøre fram lasset, lesse av lasset og kjøre tilbake igjen for å hente nytt lass.
Kontrast til ambulansekjøringa
- Hestekjøringa trenger jeg for å koble av og få sortert alle inntrykkene etter travle dager som ambulansearbeider og ved å sitte og ta i mot nødtelefoner på St. Olavs, sier Sverre Røvik.
Tidligere fant han avkobling med å kjøre med hunder. Nå har han byttet ut hundene med to hester. – Å være sammen med hestene gir meg utrolig mye. Da får jeg koblet av, sortert inntrykkene fra jobben og ladet batteriene til ny hektiske dag. Jeg ser og opplever mye som lett kan brenne seg inn i sjela. Sammen med hestene får jeg sortert tankene, nullstilt meg og blir klar for å gå på nye vakter, forklarer han.
Strever med tømmersaksa
Ved Lilletjern blir vi fort svette. Både hesten som drar lassene og vi som lesser på puster tungt. Dampen står av Sverre når han med tømmersaksa drar den ene stokken tyngre enn den andre opp på støttingene.
Dum var heller ikke våre forfedre. Vi blir imponert over både gammel redskap som er videreutviklet gjennom mange hundre år. Hvordan støttingene presser på og legger trykk på skjekrene som trykkes ned i snøen og bremser lasset i unnabakkene. Hvordan bjønnsaksa effektivt kan brukes til å stramme kjettingen og sikre at lasset ikke sklir av.
Og vi blir imponert over hesten. Hvordan den tar fart og akselerer foran bakkene. Hvordan den tar løs med hele kroppen når den skal dra i gang det ganske så tunge lasset i oppoverbakke. Noe helt annet enn vår hverdag hvor vi sitter ved våre PC-er. Hvor dyr og kroppsarbeid er blitt noe fjernt og fremmed.
Vi skjønner at å holde på med dette ei helg stort sett er fryd og velstand. Skjønner at dette slet på både folk og mennesker da de gjorde det bortimot hver eneste dag – uansett vær og før.
Ting tok den tid det tok!
- Mange sier jeg er født 100 år for sent. Og ja – jeg er fascinert over hvordan de fikk til ting også tidligere. Vi tror jo at vi er så smarte og effektive i dag, men samtidig kaver vi mer enn før. Ting skal gå så fort, selv om alt går mye kjappere enn før har vi dårligere tid enn noen gang. Meg har det gitt svært så mye å få innblikk i gammelt håndverk, gamle tradisjoner og hvordan de aksepterte at ting tok den tida det tok, sier Sverre Røvik.
Fra hverdagslig til eksotisk
Haugen med framkjørte vedstranger vokser jamt og trutt. Konrad på 10, Mats på 11 og Håvård på 14 har aldri vært med på noe slikt før, men blir fort hestens beste venner og sitter gjerne både på lasset fram og på tomstøttingene tilbake. Interessen for hestekjøringa er stor. Far til Sverre kommer for å oppleve noe han husker godt fra guttedagene. En bror og en svoger stikker også innom.
Vedkjøring med hest har utviklet seg fra noe vanligdags til noe eksotisk. – Godt at vi er noen som er litt gammeldagse og liker å føre gamle tradisjoner videre, smiler Sverre Røvik i den ruvende barten sin.
