Fikk lese brevet som har vært gjemt i veggen i 73 år

Müller sendte brevet hjem til foreldrene i Trondheim.

I brevet skrev han blant annet om hans vilje til å kjempe mot tyskerne i krigen, og derfor var det viktig at det ikke havnet i feil hender. Faren tok forholdsregler, og gjemte brevet i en sprekk i kjellerveggen.

Müller vokste opp i huset som familien Elisabeth Aas og Ketil Aas-Johansen nå bor i. Da Aas nylig møtte Müller, fortalte han tilfeldigvis om brevet.

Datert 1943

Familien lette i to-tre boder før de fant riktig gjemmested. I veggen lå brevet, signert med håndskrift datert 1943.

Brevet lå der signert med håndskrift datert 1943.

– For å ikke demontere veggene, slapp jeg ned et lite kamera med en lommelykt så jeg kunne se sprekkene i veggen, sier Aas-Johansen.

– En pen, lyseblå konvolutt, med frimerke hvor det står 20 øre og poststemplet Levanger. Slik jeg har forstått det ble dette brevet sendt med kurer fra Sverige over til Levanger, og så å bli poststemplet der, forklarer Aas.

– Min skrift

– Dette er min skrift, det er helt klart, sier Müller når han ser brevet.

Den tidligere katolske presten er klar på at han tok sjanser den gang han skrev brevet.

– Jeg var 18 år og kanskje bråmoden på den tiden.

Etter noen måneder på gymnaset tok han seg sammen med noen få andre over til Sverige. De gikk over grensa og begynte på flyktninggymnas, men målet var å komme seg til England for å være med å kjempe i krigen.

I brevet skriver han at de fleste ser meget optimistisk på krigssituasjonen, at selv de mest pessimistiske ikke hadde noen tvil.

– Det som undrer meg når jeg leser dette brevet nå, er hvor åpent jeg snakker om min vilje til å kjempe mot tyskerne. Jeg tok noen stygge sjanser, sier Müller.

Kongen ba nordmenn oppføre seg

I brevet skriver Müller videre at kongen sendte en nyttårshilsen til nordmenn i Sverige, med beskjed om at de norske måtte oppføre seg som verdige representater for Norge, og fremfor alt holde seg i form.

Müller fortalte også at skogen om vinteren «er noe jækla skit». Han ler når han leser skildringene sine.

Hvor skal brevet så oppbevares nå? Ekteparet Elisabeth Aas og Ketil Aas-Johansen mener det fortsatt skal få ligge i sprekken i veggen.

– Vi kan jo legge det igjen for etterfølgerne, sier Aas.

– Det har jo ligget der en stund, så det kan jo ligge der litt til, tilføyer ektemannen.