Dear David. Fuck You!

Dette er en ekte historie fortalt av Linda, en av mine kolleger i NRK Troms. Hun er verken korttenkt eller naiv. Sånn egentlig.

Jeg er ikke på datingappen Tinder. Bare i jula, kanskje, og i andre høytider, når de etablerte rundt meg er opptatt med å være lykkelige familier. Da kan jeg finne på å oppsøke Tinder i ett kvarter eller to.

Men i påsken opprettet jeg en konto der, og ble værende.

Jeg hadde åpnet litt opp for å endre sivilstatusen min. Om ikke annet kunne den jo bli litt «complicated» en stund.

Og gjett om det ble.

Et happy liv sammen

Petter: På Tinder får brukerne opp profilene til de andre brukere som befinner seg i nærheten av deg selv. I alle fall ifølge GPS-informasjonen fra mobilen din. Liker du det du ser, drar du profilen til høyre. Gjør den andre personen det samme, er det en match, og dere kan begynne å snakke.

Tinder-brukere verden over sveiper høyre og venstre 1,6 milliarder ganger hver dag. Og hver uke fører det til én million stevnemøter.

Linda håpet på ett.

Linda: Jeg innledet noen halvengasjerte samtaler med flere menn, men det var ingen som vekket interessen min. Så dukket David opp. En helt nydelig mann med lyseblå øyne og fine trekk.

Jeg fortalte at jeg var journalist. Han fortalte at han var fra Texas, for øyeblikket stasjonert i militæret på Trondenes i Harstad, drøye syv mil unna meg. Han skulle være der i seks måneder eller mer. Han var skilt for åtte år siden, hadde ei datter på 14 som betydde alt for ham, og nå var han ute etter en kvinne han kunne leve resten av sitt happy liv sammen med.

Så herlig innstilling han har, tenkte jeg. Han hørtes både selvsikker og glad ut.

Neste morgen våknet jeg til denne:

Og sånn fortsatte det. David og jeg fant virkelig tonen, vi tullet og fleipet, og smilefjesene fløy etter hvert mellom sør- og midtfylket.

Endelig kunne jeg slette Tinder-kontoen min, som jeg virkelig hadde hatt på overtid denne gangen. Det føltes befriende.

Jeg la heller David til på chattetjenesten Messenger.

Georgia Peach

Vi hadde mye moro. Beslutningen jeg hadde tatt om å leve i nuet og ikke planlegge så langt fram, gjorde det enkelt å nyte det hele.

Hver gang han tok kontakt, hadde han nye kjælenavn på meg:

Honey.

Beautiful.

Georgia Peach.

Baby.

Darling.

Og jeg fikk mye hjernetrim med å prøve å ordlegge meg så elegant mulig tilbake. Ei natt drømte jeg til og med på engelsk. Det spøkte vi mye med.

28. mai var det Memorial Day i USA og da var David «moody». Jeg satt på jobb og chattet med han i ledige øyeblikk. Han hadde mange kolleger å minnes denne dagen.

Shady David

Samtidig hadde jeg også en følelse av at det ikke bare var meg David hadde kontakt med.

Da venninna mi og jeg kom tilbake fra ei vandrehelg i Indre Troms, spurte han om jeg hadde likt festivalen jeg hadde vært på. Festival? Jeg hadde jo fortalt at jeg skulle på fjelltur.

Det var forresten samme helga som det var countryfestival ikke langt herfra.

Han spurte om jeg hadde hund, til tross for at jeg hadde eksponert katta mi på ett av Tinder-bildene mine.

Han glemte at jeg jobbet som journalist og spurte om jeg var sykepleier.

Så en formiddag – etter ei drøy ukes kontakt – spurte David plutselig om jeg kunne komme til Harstad. Han hadde vært i et møte som ikke gikk hans vei, og nå var han blitt beordret til Afghanistan. Fire uker der, og så skulle han tilbake til Harstad. Han hadde så lyst å treffe meg før han reiste.

– Jaha, Afghanistan, tenkte jeg.

Langt bak i hjernen gikk det av en alarmklokke.

La alarmen ringe

Ikke så rart. I flere år har det vært kjent at Tinder er en fin lekeplass for svindlere. Til og med FBI advarer.

Men David hadde ikke bedt om penger. Ennå.

Det var en så deilig junisommerdag, og dette var jo så gøy. Og han var jo i Harstad, bare noen mil unna meg, ifølge mobilen hans.

Jeg svarte at jeg ikke hadde mulighet til å komme, jeg hadde jo jobb.

Senere den dagen fortalte ei singel venninne at hun hadde blitt kontaktet av David. Jeg kjente jeg ble litt irritert.

Jeg var ikke interessert i å dele denne fyren med noen.

Nå var det nok. Trodde han at jeg var dum? Jeg mener, jeg var jo dum, men det visste jeg ikke da.

Jeg konfronterte han med at han tydeligvis hadde kontakt med flere kvinner samtidig, men at det var helt ok, jeg hadde «been there» og «done that, too».

Det var jo som tatt ut av en Hollywood-film!

Jeg lo høyt for meg sjøl.

Han kunne få tro det ei stund, men han hadde overhodet ikke mistet meg.

Neste kveld mens jeg jobbet min siste vakt på jobb før helga, kom det livstegn fra David. Reisen hadde gått veldig bra, nå hadde han fått kobla seg til nettet, og bortsett fra alle restriksjonene som er i krigssoner, så hadde han det ok.

Smelt.

Ei skolejente

Etter dette ble meldingene mellom David og meg nærere og mer intense. Han skrev at han ikke greide å få meg ut av hodet, og det syns jeg ikke var noe rart, for jeg hadde jo gjort meg bemerket med å sette han på plass.

Jeg tenkte også på han. Hva kom han til å skrive neste gang? Sjøl om jeg syntes de var noe overdrevne, likte jeg alle de fine meldingene hans.

I jobbsammenheng har jeg snakket med folk som sitter fengslet, og de forteller hvor sterk all kontakt med folk utenfor murene kan bli, så jeg tenkte at det var vel noe à la det David opplevde mens han forsøkte å bringe fred til et utmattet folk i Afghanistan.

Nei da, jeg tenkte ikke alt det. Jeg tenkte jo ikke i det hele tatt! Det var det som var problemet!

Jeg satt foran skjermen og fniste som en skolejente. Jeg ville at det skulle vare så lenge som mulig.

David hadde det på samme viset. Han fortalte at han måtte snu seg bort fra de andre i troppen når han fikk meldinger fra meg. Gutta ble så nysgjerrige når sersjanten satt og gliste.

Å, det var så herlig! Og det at han var langt unna, gjorde meg absolutt ingenting. Tvert imot. Hadde David vært en lokal helt, hadde jeg vel aldri i verden turt.

Skeptiske venninner

Av og til fikk jeg helt hetta av alle de sterke følelsene han uttrykte, og mang en kveld måtte jeg bare akutt ut å gå fordi det ble for heftig.

I ett av mine tvilende øyeblikk skrev David at jeg ikke måtte la fortida ødelegge det som var mellom oss.

Og så fikk han meg til å love at vi alltid skulle gå til sengs samtidig, og det sa jeg ja til, for er det noe jeg misliker sterkt, så er det å bli vekket opp av skjønnhetssøvnen midt på natta.

Jeg fortalte noen venninner at jeg var forelska. Det boblet jo nesten over innvendig, jeg var nødt til å si det til noen. Flere av dem rynket på nesen da jeg fortalte at han var amerikaner, for tida i Afghanistan.

– Nå må du ikke bli lurt, advarte de, og fortalte at de hadde lest om kvinner som ble svindlet for hundre tusenvis av kroner.

Anne Dybo er rådgiver i Økokrim. Hun har jobbet med svindling i 20 år. Helt uoppfordret forteller hun om det klassiske eksempelet: Svindleren kontakter offeret sitt på sosiale medier eller en sjekkeside. Profilen har et tiltrekkende bilde. Han, eller hun, er en amerikansk soldat, stasjonert i Afghanistan. Svindleren er flink til å prate for seg. De sjarmerer offeret i senk. Før de begynner å snakke om pengeproblemene sine. Og at de trenger hjelp.

Men jeg holdt fast på at David var ekte. Han hadde jo kommet inn i radiusen min på Tinder, ikke sant? Og i Harstad er det jo et alliert treningssenter. Så dette var ikke ei sånn sak.

Det Linda ikke visste da, som kanskje ikke du heller er klar over, er at det er mulig å manipulere GPS-informasjonen på mobilen din med et par trykk. Med andre ord, så er det mulig å sitte hvor som helst i verden å få mobilen til å fortelle omverdenen at du er i Harstad, eller på Nordpolen, om så.

Ja, ja, skulle han nå vise seg å være en svindler, så skulle i hvert fall ikke jeg la meg lure.

Så vi fortsatte å flørte. Når han ble for svulstig, tok jeg det ned og fleipet det bort.

Men jeg innrømmet også at jeg hadde fått følelser for han og at jeg gledet meg til å treffe han. Det var ikke helt sant, for jeg var vettskremt med tanken på å treffe han. Men det var jo fortsatt lenge til, og jeg levde i nuet.

Så kom skjebnedagen.

Innledende runder

Det var en mandag.

Om morgenen hadde han sendt meg en musikksnutt med bilder av et par i en seng som ønsket hverandre en god dag med kyss og klem.

Senere på ettermiddagen hadde vi en fin samtale mens jeg lagde middag.

Det var som et farvel, har jeg tenkt på senere. Innledende runde var over. Operasjon svindel var den neste.

Gull i Syria

Klokka var litt over seks om ettermiddagen da David på nytt tok kontakt.

Borte var hjertene, smilefjesene, kyssemunnene.

Det var som en bombe inni meg sprengtes, og ut sydet det ei salig blanding av sjokk og skuffelse. Jeg ble glovarm. Iskald. Nå kommer det ett eller annet nytt. This is it.

Den lille bjelleklangen jeg hadde hørt langt der bak i hjernen, ringte nå med full styrke.

Den burde ringt for mange andre norske menn og kvinner også. Vi er velsignet med god økonomi her til lands. Det gjør oss til ettertraktede offer for svindlere. I Økokrims trusselvurdering for 2018 kan du lese at tallet for nordmenn som ble svindlet på datingnettsider var rekordhøyt i 2017. 286 nordmenn hadde overført cirka 150 millioner kroner til utlandet i fjor. Penger de aldri ser igjen. Økokrim tror mørketallene for denne type svindel er stor.

Men Linda trakk pusten dypt. Var sommerflørten hennes i realiteten bare en svindler?

Jeg tenkte meg nøye om. Det var uaktuelt å gi ham e-postadressen min. Jeg ba ham kopiere e-posten med informasjonen han ville gi meg inn i Messenger.

Selskapet Diamond Vaults Security Company hadde skrevet at på grunn av en intern krise mellom selskapet og tyrkiske myndigheter måtte hvelvet deres evakueres innen fem arbeidsdager, og hvis de ikke greide det, ville alle oppbevarte verdisaker bli konfiskert av tyrkiske myndigheter.

Blablabla.

Fin logo nederst.

Endelig var jeg i stand til å stille spørsmål. David la ut om noen kilo med gull og noen dokumenter han hadde skaffet seg i Syria for noen år siden.

Stakkars David, han måtte sitte lenge å vente på neste svar.

Først skreiv jeg «FUCK YOU, David», men visket det ut.

Prøvde andre varianter, som jeg også fjernet.

Til slutt valgte jeg den helt uten følelser, som jeg visste ville gagne meg best i tiden fremover.

Jeg la telefonen ned på stuebordet. Snipp snapp snute, der var dét eventyret ute.

Satte på tv-en, Tjukken og Lillemor slet seg opp mot det argentinske høyfjellet. Tynn luft der også.

To timer seinere peip det i telefonen igjen.

Ny profil

Inni meg vekslet det mellom trangen til å skjelle han ut og håpet om at han skulle skrive at alt var en gedigen misforståelse. Men jeg endte opp med å blokkere han slik at han ikke kunne kontakte meg mer.

Senere søkte jeg meg fram til noen av historiene som jeg før bare hadde lest overskriftene på og fnyst av. Historier om kvinner som hadde sendt enorme pengesummer ut av landet for å bistå sin store kjærlighet som desperat trengte hjelp til noe. Jeg leste listen over alt du bør være på vakt mot når du skal date på nett. Jeg ble så etterpåklok som bare det.

Så lagde jeg en ny profil på Tinder og sveipet til venstre helt til jeg fant han. Rapporterte «David, 52» som svindler og forsvant ut igjen i samme farten.

Jeg lærte at det finnes en app som kan manipulere andre GPS-styrte apper slik at du kan late som at du er et anna sted. «David» var nok aldri bare 72 kilometer unna, han aner nok ikke hvor Senja er i forhold til Harstad. Han sto nok ikke i vinduet sitt på Trondenes og skuet mot den mektige fjellrekken i nord.

Ja, jeg var ufattelig naiv. Og kanskje burde jeg ha lest krim i stedet for Knausgård.

Ja, jeg fikk meg en lærepenge. Men nei. Jeg angrer ingenting, bortsett fra én og annen skjemmende english skrivefeil.

Det gikk jo bra, jeg nøt hvert øyeblikk, og hvem kunne vel vite at min kjære handsome boyfriend skulle ende sine dager i et minefelt i Afghanistan? Ja, for det er sånn jeg velger å se på det i ettertid.

Profesjonaliteten til svindlerne fasinerer meg. Jeg skulle ha likt å snakke med dem, fått vite hva de er slags folk og hvem det er jeg egentlig har hatt det så trivelig med i ukevis. Har jeg hatt flere kjærester på én gang uten å vite om det?

Tinder har ikke svart på henvendelser fra NRK. Men på nettsiden advares brukerne om å være på vakt mot mulige svindlere som misbruker tjenesten. «Svar aldri om du blir bedt om å sende penger, spesielt ikke til utlandet eller med bankoverføring, og rapporter det til oss med en gang – selv om personen sier det er en nødsituasjon», heter det på nettsiden. De ber også brukere om å aldri oppgi personlige opplysninger, slik som personnummer, kredittkortnummer eller bankinformasjon, eller arbeids- eller hjemmeadressen din, til folk du ikke kjenner eller ikke har møtt personlig. Tinder oppfordrer brukere til å blokker og rapporter mistenkelige brukere, og til å holde samtalen på plattformen.

En postboks i et veikryss

Om Linda bare hadde én «kjæreste», eller om hun chattet med flere som utga seg for å være David, er vanskelig å si. Men han heter ikke David. Han heter mest sannsynlig Kelvin.

Og Kelvin har gjort én liten feil i svindelen sin.

Bildene av «David» finnes over alt på nettet i forbindelse med svært mange svindlerprofiler. Henry fra Texas, sersjanten Raymond som måtte på oppdrag i Malaysia og William.

En adresse vi fant flere ganger da vi begynte å nøste opp de mange advarende historiene til Tinder-profilen til denne «David» finner vi i et veikryss i Ghana. På bildet fra Google street view ligger det en liten butikk der, omgitt av lave hus med blikktak og skrøpelige vegger. Google kjørte aldri lenger inn i nabolaget da de var på tur.

Men det er ikke her «David» gjorde den største feilen.

Ett av bildene han sendte Linda er av et lite soverom, angivelig i en amerikansk militærleir i Afghanistan. Etter et solid bildesøk på internett, kan vi bare spore bildet tilbake til én mann, Kelvin. Og hans åpne Facebook-profil. Bildet lå ikke der lenger, men sporene fant vi. Nå ligger det for det meste bilder på profilen av en ung afrikaner. En selverklært «rude boy», med gullkjeder og Adidas-klær, solbriller og caps.

Ifølge Økokrim startet denne type svindel i en liten gruppe i Nigeria. I løpet av årene har denne lille klanen vokst. De såkalte cellene har blitt for små, og delt seg, spredt seg rundt om i verden. Nå finnes de over alt, men metodene er de samme.

– Ligg unna «min» David

Ja, ja. Vi hadde god kjemi, og han er veldig god i engelsk. Bedre enn meg i hvert fall. Jeg kan ikke annet enn le av det hele. Men for svindlerens del, håper jeg han ikke jobber på akkord. I så fall får han ei mager julilønn. Tre ukers hardt arbeid til alle døgnets tider, og så ikke et rødt øre i fortjeneste.

Det jeg er mest opptatt av nå, er hvor mange andre kvinner som er, eller kommer til å bli, forsøkt svindlet av den samme falske profilen? Jeg håper jeg kan unngå at det skjer ved å fortelle denne historien.

Damer, ligg unna «min» David!

For sjøl om han ikke ba om penger der og da, ville behovet garantert ha meldt seg om vi hadde fortsatt samtalen. Et depositum jeg måtte betale, toll eller avgifter, en mellommann som måtte reise for å ta ut verdisakene.

Synd for David at han ikke visste at det eneste jeg ville ha betalt en liten slant for, var å få vite hvem den fine fyren på bildene egentlig er …

– Du får melde han savnet hos Frelsesarmeen, si at det er en slektning, foreslo ei venninne.

Men det får være måte på svindel.