– Vi føler en dyp urettferdighet

– Vi føler en dyp urettferdighet over at fjelloven ikke gjelder i Beiarn kommune, sier rådmann Ole Petter Nybakk.

To timers kjøring sør for Bodø ligger det vesle kommunesenteret Moldjord, med sine drøyt 150 innbyggere. Her heter mye «beiar», her i Beiardalen, ikke langt fra Beiarfjell, og Beiarelva som renner ned i Beiarfjorden.

På rådhuset i den lille nordlandskommunen sitter Nybakk sammen med ordfører Monika Sande og kommunalleder Ågot Eide, og blar i gamle dokumenter fra 80- og 90-tallet. Fra den gangen kommunen kjempet mot staten, for fjelloven, og tapte.

Over hodene deres henger et bilde av utmarka i kommunen, en kommune der staten er en stor grunneier, og det dermed den dag i dag er Statskog, ikke lokale krefter, som bestemmer over utmarka. Og tar betalt.

Det er nesten 200 år siden kampen mot staten startet, da fogden i Salten i 1835 innførte avgifter i utmarka. Mange nektet å betale. Her i området har folk gått i fengsel i sine slag mot staten.

Fikk medhold i Høyesterett

Nå tas kampen opp på nytt. Kampen for retten til land og vann. I Nord-Norge gjelder ikke fjelloven, men hadde den gjort det, hadde ansvaret for å bestemme over statens grunn – og ta betalt – vært kommunene sin oppgave, og ikke staten.

I dag forsvinner penger ut av kommuner, til staten, i stedet for å bli igjen.

At staten, som i 2016 tjente mer enn 100 millioner i Nordland og Troms, har nektet folk i Beiarn å for eksempel ta ut tømmer, har satt en stopper for næring i Beiarn kommune med sine lange byggetradisjoner, mener rådmannen:

– Når vi nå ikke får lov å ha fjelloven her, er det nesten en form for mistillit til lokalt forvaltningsnivå, mener Nybakk.

Ordfører Monika Sande (Sp) retter seg opp i stolen og lener seg over bordplata. Hun krever at fjelloven gjelder i Beiarn, slik den gjør i Sør-Norge:

– Det som ligger fremst i kravet, i alle fall fra min side, er den mistenksomheten som vi mener staten har overfor oss. At vi som bor i Nordland og Troms ikke skal kunne være med å forvalte vår egen utmark. At dette må gjøres av staten, sier hun.

For 26 år siden, høsten 1991, var hun en ung politiker på vei opp og frem i lokalpolitikken i Beiarn. Det var kommunevalg, og 25 år gamle Sande ble valgt inn i kommunestyret, for første gang.

Samme høst kom det – under radaren til mediene – en dom i Høyesterett som ga kommunene Beiarn og Skjerstad rett, slik at fjelloven skal kunne gjelde.

Men Landbruksdepartementet satt likevel ned foten.

– Dette er en storpolitisk sak med stor S, sier mannen med stor S i både for- og etternavn, Steinar Skogstad.

– Dette er en sak der vi som bor i nord forskjellsbehandles fra resten av landet, mener han.

17. mai er akkurat over, men så langt nord som Målselv kommune i Troms, er det lite som ligner på sommer. På den nedlagte gården der dyrene en gang gresset rundt, har pensjonist Skogstad selskap av store snødunger og -flak.

Han husker godt den tiden da Skjerstad/Beiarn-dommen kom i Høyesterett. Det var samme år har ble leder av Troms Bondelag, og startet et langvarig arbeid for at fjelloven skal gjelde i Troms.

Det hele startet med at Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms slo fast at mye av statsgrunnen i de to fylkene er å betrakte som statsallmenning.

– Jeg så dette som en mulighet til å få innført fjelloven, forteller Skogstad.

En statsallmenning er et område Statskog SF er grunneier, men bygdefolket har sterk bruksrett. Her skal fjelloven gjelde, slik at folk fritt skal kunne sende dyr på beite, og drive jakt, fangst og fiske.

Skogstad hadde med seg daværende leder av Nordland Bondelag Johan Petter Røssvoll. Det ble det satt i gang en prosess for fjelloven opp mot Statskog og Landbruksdepartementet.

Samtidig som Beiarn kommune i Nordland kjempet sin kamp for fjelloven.

Skjerstad/Beiarn-dommen

324 kilometer sør for Beiarn, i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag, var det på 90-tallet årsmøte i Norges Fjellstyresamband, som samler fjellstyrene i Norge. Det er fjellstyrene som administrerer retten til å bruke statens grunn. De tar vare på lokalbefolkningens interesser i området, og tilrettelegger blant annet for jakt, fiske og annet friluftsliv.

Og de omsetter for mer enn 80 millioner.

Fjellstyrene finnes kun der fjelloven gjelder. Altså i Sør-Norge, men ikke i Nord-Norge. Likevel, på møtet i Snåsa, befant Håkon Høyås seg, leder av Beiarn fjellstyre.

For å forstå hva Høyås gjorde i Snåsa, må vi spole tilbake tida. Til 1600-tallet, da danskekongen solgte store arealer i nord til private godseiere. Da staten kjøpte arealene tilbake, mente de at de tok med seg allmenningsretten – folks rett til å bruke ressursene på statens eiendom:

– Allmenningsretten kjøpte staten – i trygg forvissing om at leilendingene ikke hadde allmenningsrett i godseiertiden, forklarer Øyvind Ravna, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

På 1930-tallet gjorde Landbruksdepartementet det klart at det ikke finnes statsallmenninger i Nordland og Troms.

– Fjelloven gjelder for statsallmenninger, og når staten konkluderer med at det ikke er statsallmenninger i Nordland og Troms, så var det ifølge staten heller ingen arealer i Nordland og Troms å gjøre loven gjeldende for, sier Ravna.

I 1975 avløste en ny fjellov den opprinnelige fjelloven fra 1920. Staten nektet fortsatt, og nekter, for at noe av statsgrunnen i Nordland og Troms var statsallmenning, og at fjelloven dermed kunne gjelde.

Men i forarbeidene til den nye fjelloven ble det skrevet følgende for Nordland og Troms:

"Skulle det bli rettslig fastslått at noko av den umatrikulerte statsgrunn er statsallmenning, følgjer det av seg selv at lova dermed også gjeld for slike område"

Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms ble opprettet i 1985, og hadde dømmende myndighet. De konkluderte med at staten tar feil, og at det finnes statsallmenninger i Nordland og Troms, noe som altså åpner for fjelloven.

En av allmenningene ligger i Beiarn, sier kommisjonen. Fjelloven gjelder ikke for statsgrunn som staten har kjøpt inn, men slik er ikke situasjonen i Beiarn, som dermed er å regne som en statsallmenning.

I 1991 kom Skjerstad/Beiarn-dommen i Høyesterett. I Dommen tapte kommunene hogstretten, men ikke beiteretten. Dommen slo også fast at statens grunn i dette området var å betrakte som statsallmenning.

Opprettet fjellstyre

I Beiarn lot de ikke sjansen gå fra seg. Den gang var det ikke trekløveret Sande, Nybakk og Eide som jobbet med saken, men varaordfører Asbjørn Jørgensen som primus motor.

Kommunen opprettet i 1995 et fjellstyre med Håkon Høyås, han som var i Snåsa, som leder. Fjellstyret skulle administrere statens grunn i Beiarn, i stedet for Statskog.

– Beiarn innførte aldri fjelloven. Vi oppfattet at fjelloven gjaldt for oss, og så bestemte vi oss for å oppnevne fjellstyre, forteller Ågot Eide i Beiarn kommune.

Håkon Høyås hadde i mange år jobbet for fjelloven i Beiarn, men da loven ble en realitet, sa departementet nei.

– Jeg lurer på hva advokatene til staten har på føttene, som kan si at rettighetene vi fikk etter dommen i Utmarkskommisjonen er feil, undres Høyås.

Beiarn fjellstyre fikk en kort levetid, tross avgjørelsene Utmarkskommisjonen og Høyesterett. Høyås fikk kun to ganger oppleve å dra på årsmøte med de andre fjellstyrene.

Men hva mener egentlig ekspertene om dommen i 1991? kan den få betydning for dagens situasjon? Mer om det etter hvert.

Stor motstand

I Målselv i Troms skrev bondelagsleder Steinar Skogstad i 1993 et frustrert leserinnlegg om fjelloven, i avisa Nordlys:

Bondelaget er skuffet over at Landbruksdep. og Statens skoger blankt avviser saka. Statens skoger vil ikke høre snakk om lokal forvaltning og styring, men taler om lokal forankring og samarbeid.

Det skulle bli en rekke brevkorrespondanser mellom bondelagene i Troms og Nordland og Statens skoger regionalt, som i dag er kjent som Statskog. Det ble holdt møter om saken. For Steinar Skogstad var det mye å lære, mye å sette seg inn i.

Bondelagets advokater sentralt ble satt på saken, og var kanalen inn til departementet.

– Til å begynne med var departementet veldig lydhør og hørte på argumentene våre, sier Skogstad,

– Men, sier han. – Det er klart, Statskog jobbet på sin side med folk helt inn i regjeringskontorene. Der ga Statskog sin informasjon.

Motstanden var da også stor, fra Statskog og også fra jeger og fiskeforbundene.

– Statskog argumenterte med at de drev eiendommen sine godt, og at det falt ganske mye penger tilbake på nærområdene. Dette var slett ikke tilfelle, og det er ikke tilfelle den dag i dag heller, bortsett fra noen små kroner. Pengene gikk til sentral administrasjon, og lite så vi i distriktene, sier Skogstad.

Etter hvert sluknet kampnisten, og den dag i dag er det Statskog som bestemmer over statens grunn i Troms, og ikke folk lokalt.

Statskog: – Betydelige verdier legges igjen

At Statskog gir lite tilbake lokalt er de ikke enige i. Regionsjef for Troms Kåre Rasmussen mener at store ressurser legges igjen – gjennom lønnsutbetalinger, kontordrift, vare- og tjenestekjøp.

– Statskog har åtte kontor og totalt 39 medarbeidere i Nordland og Troms. I tillegg er det lagt igjen 22 millioner i fylkene gjennom Statskogordninga siden opprettelsen i 2006, og vi støtter i tillegg en rekke friluftstiltak i landsdelen, sier han.

Rasmussen jobbet ikke selv i Statskog under samtalene med bondelaget på 90-tallet, men svarer slik på spørsmål om hvorvidt i Statskog i dag motarbeider bondelagets krav om å innføre fjelloven i Nordland og Troms:

– Statskog er et statsforetak med Landbruks- og matdepartementet som eier. Det er ikke Statskog som bestemmer om fellesskapets grunn skal forvaltes som i dag. Vi forholder oss til oppgaven vi har og det eier beslutter.

Departementet står på sitt

Mens Beiarn kommune sto i fremste rekke i kampen for fjelloven i Nordland, var Bardu en spydspiss i Troms. I 1996 gjorde Bardu det samme som Beiarn, og opprettet et fjellstyre.

Det var Ragnhild Movinkel fra Senterpartiet som var ordfører i kommunen. Hun forteller at tilnærmingen var den samme som i Beiarn. Kommunen «innførte» aldri fjelloven, men fastslo at den allerede gjaldt:

– Fjelloven var innført. Utmarkskommisjonen hadde sagt at det var statsallmenninger i nord. De hadde dømmende myndighet, og da gjaldt fjelloven for Bardu, forteller hun.

Men også overfor Bardu sa departementet nei – et svar Movinkel er totalt uenig i. Når hun følger med på dagens debatt om fjelloven, mener hun mange politikere ikke er presise i det de sier:

– Jeg hører politikere si at fjelloven skal «innføres». Det er feil. Fjelloven er innført, mener Movinkel.

Men hvordan kunne det egentlig ha seg slik at til tross for at Utmarkskommisjonen og Høyesterett konkluderte med at det finnes statsallmenninger i Nord-Norge, så sier Landbruksdepartementet nei? Den dag i dag.

I e-post fra Landbruksdepartementet svarer de ikke direkte på akkurat det spørsmålet, men skriver at staten ikke aksepterer at de allmenningslovene som gjelder i Sør-Norge, automatisk gjelder i Nord-Norge:

Det er lagt til grunn at dersom fjelloven skal gjøres gjeldende, må det skje ved politiske beslutninger.

Det er i dag altså et lovverk for statsallmenningene i Sør- Norge, men ikke for statsgrunn i Nordland og Troms, som departementet fortsatt ikke vil kalle statsallmenninger.

Departementet skriver videre:

Dagens forvaltning av statens grunn i Nordland og Troms er i tråd med Stortingets forutsetninger ved opprettelsen av statsforetaket Statskog SF i 1993.

Kommuner jobber sammen

Langt inne i skogen i Beiarn bor det en gammel mann. Siden Øystein Ringaker (87) for drøyt 20 år siden gikk av med pensjon har han beskjeftiget seg som lokalhistoriker.

Gården Ringaker bor på ligger noen kilometer på en grusvei fra fylkesveien som går gjennom Beiardalen. Her har han hatt ro og fred til å fordype seg.

Ringaker har skrevet to bind med lokalhistorie. Han fattet raskt interesse da han kom over temaet om allmenninger i Nordland.

– Fjelloven bør ikke bare gjelde i Beiarn, men den bør gjelde i Nordland, mener Ringaker.

Han utdyper:

– Nordland er det gamle norske rettssystemet der vi har allmenninger. Fjelloven bygger på det gamle allmenningssystemet. Det er en moderne måte å forvalte de allmenningene som vi har hatt gjennom tiden – lenger tilbake enn vi rekker å skrive historie om. Det gamle riket, nordveien, rekker helt til Malangen i Troms. Så langt bør også fjelloven gjelde, sier Ringaker.

At Høyesterett i 1991 konkluderte med nettopp det, at det finnes allmenninger i nord, mener Ringaker skal ha betydning.

Etter at NRK i vinter begynte å rette fokus på saken, har også kommuner i Nordland og Troms, blant dem Beiarn og Bardu, begynt å jobbe sammen for å gjøre fjelloven gjeldende, gjennom Utmarkskommunenes sammenslutning (USS).

Caroline Lund, advokat ved USS, forteller at det for tiden pågår et omfattende arbeid med å kartlegge eiendomsforholdene for de enkelte områdene. Fra Senja nord til Meløy sør, Storfjord – og slik fortsetter det.

– Det som er det prinsipielle og overordnede her er at det er altfor enkelt, slik staten gjør, å si at det ikke foreligger statsallmenninger eller rettigheter på allmenningsgrunnlag, i Nordland og Troms, sier Lund.

– Det kan ikke staten si, og det er tilbakevist gjennom høyesterettsdommen fra 1991, og som senere er lagt til grunn for i hvert fall 20 avgjørelser i Utmarkskommisjonen, sier hun.

Utvalg valgte bort fjelloven

USS bruker nå dommen fra 1991 når de nå jobber for å gjøre fjelloven gjeldende i Nordland og Troms. Og det er ikke bare advokat Lund og lokalhistoriker Øyvind Ringaker som mener dommen har betydning.

Øyvind Ravna, professoren i rettsvitenskap, mener at der er gode grunner til at fjelloven bør gjøres gjeldende i Nord-Norge. .

Høyesterettsdommen kommenterer han slik:

– Beiarn-Skjerstad-dommen fra 1991 er den siste dommen som tar stilling til spørsmålet, og drøfter det på en grundig måte. Etter mitt skjønn er dette ikke bare en dom som slår fast at det eksisterer statsallmenninger i Nordland, den er nærmest et prejudikat for at det er statsallmenninger i Nord-Norge, og skal således kunne ha generell betydning for rettstilstanden i saken. Så jeg mener dommen i høyeste grad har betydning, sier Ravna.

Ravna mener at de formelle spillereglene, som å ta Sametinget med i samtaler om fjelloven, må følges

I 1997 bestemte Kjell Magne Bondeviks første regjering at fjelloven skulle innføres i Nordland og Troms, men protestene var mange, blant annet fra Sametinget og reindrifta. Spørsmålene om fjelloven ble deretter lagt til utredning i det såkalte samerettsutvalget 2.

I Landbruksdepartementet sitt e-post-svar til NRK viser de til nettopp Samerettsutvalget, som konkluderte med at fjelloven ikke bør gjelde i de to fylkene:

Departementet skriver:

Samerettsutvalget viste bl.a. til at lovens system er tilpasset forholdene i Sør-Norge, hvor bruksforholdene mange steder er annerledes enn i Nord-Norge. Utvalget mente at innføring av fjelloven kunne skape visse praktiske problemer for reindriften og for allmenne brukerinteresser knyttet til utøvelsen av jakt, fangst og fiske.

NRK har den siste tiden i flere artikler omtalt Samerettsutvalgets innstilling, som blant annet foreslår en modell med elementer fra fjelloven, men som innebærer at Sametinget og fylkeskommunene i Nordland og Troms er grunneie, og ikke Statskog.

Innstillingen ble levert i 2007, altså for 10 år siden, og har ennå ikke blitt behandlet av politikerne.

– Vi er best skikket

Og nettopp det, at ting tar tid, har Steinar Skogstad fått merke. Det har gått omtrent 25 år siden han som bondelagsleder jobbet for fjelloven i Troms. Men lite, om noe, har skjedd.

– Byråkratiske ting tar lang tid. I et demokrati, slik vi har i Norge, må vi regne med at dette er ei papirmølle som vil ta tid, sier han.

Og legger til:

– Det er mye vann som blir å renne ut i havet på den tida.

Ikke langt unna der Steinar Skogstad bor, i Bardu kommune, er den tidligere ordføreren Ragnhild Movinkel vel så opptatt av at kommunen i fremtiden selv skal kunne bestemme over land og vann, som de økonomiske sidene av å gjøre fjelloven gjeldende.

– At Nordland og Troms er blitt holdt unna, er helt uforståelig. Vår kunnskap om områdene og vår kunnskap om forvaltning er like god som i andre fylker. Derfor mener jeg at å få være med å bestemme er en rett vi har, sier hun.

Men en ny kamp er i gang, og den er det blant annet kommunene som fører. Mens kommunene før alene kjempet hver sin kamp mot staten, er de nå samlet i USS. Det tror Beiarn-ordfører Monika Sande vil være en styrke.

Tilbake på rådhuset i Beiarn er ordføreren like krystallklar som Ragnhild Movinkel. For selv om både hun og rådmannen beskriver forholdet til Statskog i dag som godt, er det likevel noe Sande mener det ikke kan herske tvil om:

– Vi som bor ute i kommunene har bedre kjennskap til områdene enn det staten har.

MER OM FJELLOVEN:

• I Troms og Nordland gjelder ikke alle lover i Norge
• Når ekornene reiser seg mot staten
• – Nå må vi ta saken i egne hender
• Nå setter Nordland og Troms fart på arbeidet med forvaltningen av nordnorsk natur
• – Hvis det ene toget går raskere enn det andre, er det grunn til bekymring