Tiden leger ikke alle sår

Sommeren er på hell. På flyplassen i Moskva er det full aktivitet. Et Tupolev 154-fly lastes med kofferter og folk. Russiske og ukrainske statsborgere som skal tilbake på jobb i kullgruvene i Barentsburg og Pyramiden.

141 mennesker, store og små, er klare for å overvintre på Svalbard. Noen sier farvel til barn som skal passes på av besteforeldre, andre har med sine.

På morgenkvisten 29. august 1996 nærmer flyet seg Longyearbyen. På den norske øygruppa i Arktis er det sterk vind og dårlig sikt. Skyene ligger tett.

Piloten tar kontakt med flygelederen i Longyearbyen som informerer om værforholdene og landingsalternativene. I cockpiten diskuterer de om de skal svinge til venstre eller høyre.

I gruvebyen Barentsburg, om lag 60 kilometer unna, venter Viktor Kobzar i spenning på at bestevennen Yurij skal komme tilbake etter sommerferien. Han er blant de 141 passasjerene om bord. Siden Viktor jobber som tekniker på helikopterbasen, sitter han og lytter til kommunikasjonen mellom flygelederen i Longyearbyen og piloten.

Det er noe som skurrer. Flygelederen må gjenta anbefalingen om at de skal lande fra fjellsiden og ikke sjøen tre ganger. Men piloten står på sitt. Etter den tredje anmodningen blir det stille i høyttaleren.

Minuttene går, det er fortsatt helt stille. Viktor kjenner at han blir nervøs. Kan det være at flyet har tatt noen ekstra runder over flyplassen? At de har skjønt at det er for tåkete og dårlig vær til å lande? At de derfor har dratt tilbake til fastlandet?

Så hører han det sprake i høyttaleren. Det er flygelederen i Longyearbyen som forsøker å komme i kontakt med flyet. Han gjentar og gjentar, men i andre enden er det ingen som svarer.

Dette er historien om hva som skjedde under norgeshistoriens verste flyulykke. Det vanskelige oppryddingsarbeidet og sorgarbeidet etterpå, med to land som skulle samarbeide.

Når livet snus opp ned

Det skulle egentlig være en gledens dag. Hele Barentssamfunnet ser frem til å ta imot familie og venner som er ferdige med sommerferien. Det er god stemning og høy musikk på helikopterbasen i Barentsburg.

Fra flytårnet har Viktor god oversikt over folka som har samlet seg på plassen utenfor. De er rundt 20 stykker. De venter fremdeles på sine kjære og vet ingenting om krangelen i cockpiten eller at et helikopter har tatt av for å lete etter flyet.

Viktor ber teknikeren om å skru av musikken – det blir helt feil med festmusikk nå. Teknikeren setter over til Russlands radio istedenfor. Kort tid etterpå kommer meldingen på lufta:

– Hastemelding: på Svalbard har Tupolev-154 styrtet. Ifølge foreløpige opplysninger har ingen av passasjerene overlevd.

Det knyter seg i magen til Viktor. Han har flere venner på flyet, blant dem sin aller beste venn, Yurij. De er begge fra Simferopol på Krim-halvøya og kom til Svalbard med samme fly i 1994. De jobber sammen på helikopterbasen i Barentsburg og henger på fritiden. Yurij etterlater seg kona Irina og en fem år gamle sønn.

Helikopterbasen i Barentsburg har aldri føltes så stor og tom før.

De glade menneskene som venter på sine kjære, får sjokkbeskjeden formidlet over høyttaleren. De knekker sammen en etter en. Viktor ser at en av damene får et hysterisk anfall før hun faller om på bakken.

I løpet av noen minutter er livet snudd opp ned.

Feilnavigering fører til at flyet krasjer inn i Operafjellet. Den fremre delen knuses idet den treffer bakken, mens den andre halvparten raser nedover fjellskrenten og utløser et snøskred.

Alle om bord, 136 voksne og 5 barn, dør momentant.

Blant vrakrester og avrevne kroppsdeler

Helikoptre med letemannskaper tar av i Longyearbyen, men det dårlige været hindrer dem i å lande på Operafjellet. De forsøker flere ganger uten å lykkes.

Det er mange løse tråder. Hvorfor styrtet flyet? Skyldes det en teknisk svikt? Uvissheten setter fart på ryktene, blant annet om at det ligger overlevende inne i flyvraket. Et helikopter utstyrt med infrarødt kamera flyr over ulykkesstedet. Det gir ingen utslag. Her finnes ingen overlevende.

To dager senere lander endelig helikopteret på Operafjellet. Uværet har stilnet. Der oppe er det så kaldt at tåka fryser til is på klærne.

Førsteinntrykket er overveldende. Mannskapet fra Kripos, Røde Kors og brannvesenet er forberedt på brann i flyvraket, eksplosjonslyder og skadde mennesker med sterke smerter. Det som møter dem, er total stillhet. Det er lyden av død.

Rundt dem ligger vrakrester og døde mennesker. Lukten av flybensin slår mot dem og river i nesen.

– Hvordan skal vi klare dette?

Håvard Arntzen er én av ni krimteknikere i Kripos som skal identifisere døde etter norgeshistoriens verste flyulykke. De skal sørge for at de pårørende får en grav å gå til.

På ulykkesstedet sikrer Kripos seg DNA-prøver fra de omkomne. Arbeidet virker uoverkommelig. Iført fôrede heldresser og tjukke fiskerhansker jobber de seg gjennom lagene. Innimellom vrakdelene finner de klær, kosedyr og alkohol – ting man trenger for å overvintre på et avsidesliggende sted.

Synsinntrykkene er sterke. Arntzen finner deler av flyvertinnen.

Kun avbrutt av små pauser, jobber de til klokken tre på natta den første dagen. Når de pakker sammen utstyret, har de funnet 40 omkomne.

De går til sengs med et lite håp om at de skal klare å identifisere alle 141.

Ryktespredning og skittent spill

De omkomne flys fortløpende ned fra ulykkesstedet med helikopter. Fra Longyearbyen sendes de videre til fastlandet med Forsvarets Hercules-fly.

Samtidig som letemannskapene jobber på spreng oppe på fjellplatået, går telefonen til sysselmann Ann-Kristin Olsen varm. Skytteltrafikken til øygruppa har begynt. Det kommer politifolk fra Nordland, Troms og Finnmark. Representanter fra norske myndigheter. Og en haug med journalister.

Letemannskaper og representanter fra russiske og ukrainske myndigheter strømmer også til. De har hyppige møter med nordmennene, men ifølge Ann-Kristin Olsen blir ikke informasjonen gitt videre. De pårørende opplever hele situasjonen som et svik.

Journalistene får lokalbefolkningen i tale, og før noen vet ordet av det, spinner situasjonen ut av kontroll. Ryktene vil ha det til at det egentlig ikke foregår noe redningsarbeid oppe på fjellplatået. Og at de døde blir mat for fjellreven.

Journalistene rapporterer også om det storpolitiske spillet som foregår i kulissene. Om hvordan russiske og ukrainske myndigheter deltar i arbeidet på norsk territorium. Det er nordmennene som bestemmer, men russerne vil gjerne bidra med eget spesialteam. Ivrige etter å komme i gang tar teamet seg opp til ulykkesstedet. Vel vitende om at de ikke har tilgang før politiet har fått oversikt over åstedet.

– Det var ikke bra. De kom med eget fly, og vi skulle egentlig jobbe i lag på åstedet, men på grunn av dette måtte de flytte leiren sin, og teamene ble fordelt, forteller Håvard Arntzen fra Kripos.

Champagne og storpolitikk

Utad slår samarbeidet sprekker. Flere mener norske myndigheter lar seg presse av russerne. Ifølge NRKs reporter på stedet blir journalistene oppfordret til å la innbyggerne være i fred. De har fått munnkurv av russiske myndigheter.

Sysselmann Ann-Kristin Olsen er opptatt av å spille på lag med russerne. Og skåler i champagne med den russiske konsulen mens leteaksjonen fremdeles pågår. Konsulen vil feire at de har kommet til enighet om letearbeidet. Han har også fått vite at sysselmannen har vært ett år på Svalbard – det må også feires.

Olsen vet at russere har et annet forhold til alkohol enn det nordmennene har. Hun har nettopp blitt servert vodka i minnestunden i Barentsburg. Tar hun ikke imot champagneglasset til konsulen, frykter hun at hele samarbeidsavtalen ryker.

Hun tar imot glasset. Og skåler med et stort smil mens blitsen blinker rundt dem.

På norsk side er skandalen et faktum. Mediene tegner et bilde av en jålete sysselmann med høy partyfaktor som drikker champagne mens likene fortsatt ligger oppe på Operafjellet.

25 år senere står hun fremdeles inne for sjampanjeskålen.

– Det var mange forståsegpåere på Fastlands-Norge som mente at her hadde sysselmannen utvist veldig dårlig skjønn. Men jeg hadde gjort det igjen.

Da det ble stille i Barentsburg

Noen dager senere får de pårørende tilbud om å fly over ulykkesstedet. Sysselmann Ann-Kristin Olsen har med seg blomster, hovedsakelig røde nelliker, som de kaster ned på flyvraket.

Helikopteret stappes fullt av folk. Når det flyr over ulykkesstedet, trer letemannskapene til siden. Helikopteret tar tre runder over stedet mens de pårørende kaster blomster på vraket.

Endelig har tåka lettet, og de ser hvor nært flyet var å klare det. «Hadde de bare fløyet 20 meter høyere», tenker Viktor mens han ser ned på stedet hvor bestevennen Yurij ligger begravet blant vrakrester.

I Barentsburg er stemningen trykket, trist og tung.

– Vi hadde en stor felles kantine hvor det var masse folk hele døgnet. Vanligvis var det mye støy når man kom inn, folk spiste og snakket sammen. Men etter ulykken var det helt stille der. Hvis noen snakket, så snakket de veldig lavt. Alt ble stille i Barentsburg, forteller Viktor.

Døden tar ikke pause

Det er travelt i obduksjonssalen ved Universitetssykehuset i Tromsø. Der jobber patologer, obduksjonsteknikere og krimteknikere fra politiet konsentrert side om side. De åpner, undersøker, noterer og fotograferer. Tar fingeravtrykk og undersøker tenner og klær.

Det er folksomt og støyete når opp mot 40 personer arbeider i det om lag 60 kvadratmeter store rommet. Men det oppleves aldri kaotisk, ifølge patolog og rettsmedisiner Lars Uhlin-Hansen.

Det er store skader og mange løse kroppsdeler. Ved hjelp av DNA-prøvene Kripos har samlet inn på Operafjellet, klarer de å parre kroppsdeler med kroppene de tilhører. For en løs fot eller arm ligger ikke nødvendigvis sammen med resten.

De bruker et par timer på hver kropp. Når de er ferdig med en, legges en ny på bordet. Det virker som om det aldri skal ta slutt. I tillegg sliter de med hodepine. Det er flybensinen som har satt seg.

Obduksjonsteknikerne jobber døgnet rundt. Døden tar ikke pause. De jobber med Svalbard på dagtid og øvrige dødsfall i landsdelen på kveldstid. Men det går radig.

Banebrytende ID-arbeid

Samtidig som arbeidet skrider frem på Svalbard og i Tromsø, reiser folk fra Kripos til Russland og Ukraina. De trenger DNA-prøver av slektninger til de omkomne.

DNA er et nytt fag og har aldri vært brukt i dette omfanget før, ifølge rettsmedisiner Uhlin-Hansen. I Norge bruker man stort sett tannprøver fordi de fleste har vært hos tannlegen. Svært få er registrert med fingeravtrykk. DNA-prøver fra utlendinger som jobber i en gruveby på Svalbard, eksisterer i hvert fall ikke.

Arbeidet krever store ressurser, men nordmennene er ikke i tvil: De pårørende skal få en grav å gå til. Og regninga tar norske myndigheter.

Etter bare tre uker er alle identifisert. 139 av 141 omkomne identifiseres på bakgrunn av DNA.

Vodkaflaskene gikk klar

Viktor er imponert over arbeidet og innsatsen til de norske fagfolka. Han er også takknemlig overfor norske myndigheter som tar regninga. Og som sørger for at de døde blir lagt i fine, hvite kister før de sendes til hjemlandet.

Når han besøker ulykkesstedet noen dager senere, ser han sekker og kofferter dekket i blod. Han er derfor glad for at nordmennene destruerer bagasjen til de omkomne.

Han stusser over vodkaflaskene som ligger på bakken rundt flyvraket. De er fortsatt intakt.

På ulykkesstedet finner han også jakken til bestevennen Yurij. Viktor tenker at han må ha tatt den ned fra hylla rett før landing fordi det er kaldere på Svalbard enn i Moskva hvor de fløy fra.

I jakken finner han en helt ny klokkereim i skinn og bestevennens gamle pass. Det er et eksklusivt pass – på sistesiden har den kjente skuespilleren Tamara Semina skrevet autografen sin. Det var et minne om en flytur Yurij og skuespillerinnen hadde sammen.

Viktor vet at alt fra Operafjellet skal destrueres. Derfor gir han passet videre til politiet. Det angrer han på i ettertid. Passet burde Yurijs kone Irina ha fått.

Lengter tilbake til Svalbard

På Svalbard går en intens uke mot slutten. Letearbeidet har vært en suksess. Etterhvert gikk også samarbeidet med russerne og ukrainerne bra.

Når alle de døde er fraktet ned fra fjellet, samler letemannskapene seg til felles middag i Longyearbyen. De færreste av de russiske snakker engelsk, men det er utrolig hva man kan formidle med fingerspråk og ansiktsuttrykk.

– Det høres litt rart ut, men av og til lengter jeg tilbake til Svalbard. Jeg savner det sterke samholdet blant oss som jobbet der, og den meningsfulle og viktige jobben vi gjorde for de pårørende, forteller Håvard Arntzen i dag.

25 år har gått siden den skjebnesvangre augustdagen, men Viktor husker godt. Det er vondt å snakke om, men han gjør det likevel. For å hedre de døde.

– Vi pårørende lever jo med sorgen hver dag, sier Viktor.

Han er tilbake på Operafjellet for å minnes de omkomne. Sammen med representanter fra norske og russiske myndigheter, gruveselskapet Trust Arcticugol og representanter fra kirka. Hvert år samles de ved minnesmerket som består av en vingespiss fra flyet og et klokketårn i metall.

Tiden leger ikke alle sår, men det viktigste er å ikke glemme.