Kvinner med funksjonshemning får langt mindre hjelp enn menn

– Sånn jeg ser det, er det ikke forskjell på kvinnelige og mannlige behov. Vi har lyst til å være like sosiale som menn, og menn har jo like mye husarbeid som damer, sier Margot Svenning.

Hun syns det er merkelig at funksjonshemmede kvinner med et assistansebehov i gjennomsnitt får mindre assistanse enn menn.

Men sånn er det: Menn med personlig assistent (BPA – brukerstyrt personlig assistanse) får nemlig i gjennomsnitt 10,8 timer mer i uken enn kvinner, ifølge Helsedirektoratet.

– Her må virkelig Norge skjerpe seg! Det er ikke bra nok i Norge i 2021, sier Svenning.

En kamp for å få hjelp

Svenning bor hjemme med foreldrene i Langfjordbotn, en times kjøring utenfor kommunesenteret i Alta. Hun har en muskelsykdom og bruker en elektrisk rullestol for å bevege seg. Hun trenger hjelp til å gjøre dagligdagse ting – både hjemme og ute av huset i sosiale settinger med venner.

Dermed søkte hun i vår Alta kommune om 72 timer med BPA i uken. Formålet med BPA er å gi personer med stort hjelpebehov større frihet til å styre tjenestene og hverdagen selv.

Det er en rettighet som ble lovfestet av Stortinget i 2015.

Mange sliter likevel med å få BPA. Kvinner i større grad enn menn.

Svenning fikk etter hvert innvilget halvparten av det hun søkte om. Det var hun ikke fornøyd med og hun klaget derfor på vedtaket.

– Det var ikke sånn at jeg ønsket flere timer. Jeg måtte ha flere timer. Kommunen tok seg ikke engang tid til å komme hjem til meg for å se hva slags behov jeg faktisk hadde, sier Svenning.

– Tror kvinner trenger mindre hjelp

Det er uklart hvorfor funksjonshemmede kvinner får mindre assistanse enn menn. Organisasjonen Uloba, som jobber for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal få et selvstendig og likestilt liv, peker på flere mulige årsaker.

Uloba har nemlig kartlagt tallene for BPA-bruk i Norge, og de har utført mer kvalitative undersøkelser. Saken om kjønnsforskjellene var først gjengitt i Handikapnytt.

– Kvinner opplever i større grad enn menn at omgivelsene har forventninger til dem. I tillegg blir de i mindre grad tatt på alvor når de forteller om behovene sine, sier Laila Bakke, som er politisk rådgiver i Uloba.

Hun forteller at mange saksbehandlere gjerne forventer at kvinner klarer å vaske, rydde og gjøre husarbeid, mens menn i større grad får forståelse for at det er vanskelig og slitsomt.

I Langfjordbotn forteller Margot Svenning at hun opplevde at kommunen så etter muligheter for å si at hun var friskere enn det hun i virkeligheten er, for å kunne kutte ned på antall timer med hjelp.

– Alta kommune mente at jeg klarer å gjøre mye mer enn jeg klarer. De forventer mer enn hva som er realistisk.

– Det virket ikke som om kommunen trodde jeg hadde et liv etter middag. Selv om det stod ganske godt dokumentert i søknaden min at jeg ville være sosial.

– Dobbelt diskriminert

Laila Bakke har selv en funksjonsnedsettelse, og synes forskjellsbehandlingen av kvinner og menn er dypt urettferdig.

– Kvinner blir dobbeltdiskriminert! Først den diskrimineringen man opplever som funksjonshemmet, og så kjønnsdimensjonen, som jo er veldig alvorlig.

De fleste saksbehandlerne er kvinner, og dermed kan det høres rart ut at diskrimineringen i stor grad ligger hos saksbehandlerne.

– Når kvinner sier de trenger hjelp til husarbeid fordi det er slitsomt, får man til svar at «jo, men det er jo slitsomt for alle». Kvinner møter dermed en lavere forståelse for hva funksjonshemningen betyr i hverdagen.

– Som å sitte i fengsel

Muskelsykdommen til Margot Svenning gjør at livet rett og slett er veldig slitsomt uten BPA.

På kvelden har det hendt at hun har lagt seg sulten. Ikke fordi hun ikke klarer å lage seg noe selv, men fordi hun må prioritere hva hun skal bruke resten av kreftene sine på. Komme seg på do selv, eller forflytte seg til sengen, er høyere på prioriteringslisten enn mat.

– Hele livet har jeg hørt at man skal være glad man er født i Norge. Men det er vanskelig når man er låst hjemme, som i et fengsel, fordi man ikke får hjelp til å leve et fritt liv. Og foreldrene blir også straffet, med å måtte ta vare på ungen resten av livet.

Svenning mener det ligger en forventning til at foreldre og søsken skal helpe til med oppgaver som det egentlig burde vært satt av BPA-timer til.

– Det er veldig frustrerende. Det er ingen som skjønner det. Kommunen skjønner det ikke. De skjønner ikke at man er voksen og har sitt eget liv.

Håper å inspirere andre

Svenning sier det å krangle med kommunen om hvor mye hjelp hun har behov for, har vært tungt for psyken.

– Jeg skjønner at det er mange som ikke gidder å ta kampen. Men jeg tar den fordi det er kjempeviktig. Ikke bare for meg, men for alle andre også. Det handler om å kunne leve det livet man vil og få den hjelpen man trenger.

Etter at NRK begynte å jobbe med denne saken har Alta kommune endret vedtaket sitt. Margot Svenning har nå fått innvilget 112 timer med BPA i uka.

– Jeg er selvfølgelig kjempeglad. Og jeg håper det at min kamp førte frem, kan inspirere andre til å tørre å ta opp kampen, sier Svenning.

– Det høres sikkert rart ut, men det jeg gledet med til aller mest med flere timer med BPA, var å kunne gå på do når jeg selv vil. Å ha nok energi til å klare å gå på do selv, når jeg må.

– Må undersøkes nærmere

John Helland som er kommunalleder for helse og sosial i Alta kommune sier at det ikke er uvanlig at kommunen omgjør vedtak enten etter en klage eller etter en endring i saken.

Han forteller at det ble gjort en ny kartlegging av Svennings situasjon som viste at behovet for antall timer var større enn det som først kom frem.

Helland hadde ikke hørt om at kvinner får færre timer BPA enn menn.

– Men hvis det er sånn, så håper jeg det blir forsket på, slik at man kan finne ut om det er en spesiell grunn til at det er sånn.

Også Likestillings- og diskrimineringsombudet mener forskjellen mellom kjønnene på BPA-bruk må undersøkes nærmere.

– På generelt grunnlag så er det ikke tillatt å legge vekt på kjønn i saksbehandlingen, og BPA skal tildeles etter behovet den enkelte har, sier rådgiver Martine Guntveit.

– Vi mener den nye regjeringen bør se nærmere på hva som er årsaken til denne forskjellen, sier Guntveit.

• Inger snør inne - får ikke hjelp fra kommunen
• Natalie (23): – Hjelpen er uverdig. Jeg vil ikke dusje bare en gang i uka
• 14 måneders kamp for å få tilpasset hjelp til Elias (4)