Seks år etter at de fikk oppholdstillatelse vil fortsatt ingen ha familien

Kurdiske Majeed Hasan Abdullah plasserer et brett ustekte rundstykker på tralla som skal ta dem til stekeovnen.

Det siste året har Bakehuset Finnsnes vært familiefarens arbeidsplass.

Helt siden han og familien fikk oppholdstillatelse i 2017, har han jobbet på ulike plasser i Troms.

– Jeg trives med å jobbe her, jeg er veldig fornøyd med jobben, sier han.

Majeed og kona Khalida Ismail Abdulqader har bosatt seg i ei lita bygd i Senja kommune, bare noen minutter unna sine tre funksjonshemmede, voksne barn. Tidligere måtte de kjøre syv mil én vei for å kunne besøke dem.

Men selv om livet på ett vis er litt enklere, henger det fortsatt en mørk sky over ekteparet.

For fortsatt vil ingen bosette ungene deres – snart seks år etter at familien fikk oppholdstillatelse. Selv om den avtroppende regjeringen for to år siden økte pengestøtten til kommuner som bosetter flyktninger med særskilte behov fra fem til ti år.

Den gangen hadde Majeed og Khalida håp om en ny sjanse. Fortsatt håper de.

– Det er veldig tungt å vente og vente på bosetting. Vi håper de bosettes her i Senja kommune, og ønsker å kjøpe et hus og være nær ungene. Det blir bra for oss foreldre også, sier Majeed Abdullah.

Vil møte ministeren

Boligdrømmen blir imidlertid bare en drøm enn så lenge.

– Vi kan ikke kjøpe hus fordi barna ikke har bostedskommune. Kanskje de flyttes til en annen kommune, sier Abdullah.

Senjaordfører Tom Rune Eliseussen har selv vært med på å vedta at kommunen ikke vil bosette familien.

– Vi har gjort våre grundige vurderinger, dette er en sak som har gått over mange år. I Senja kommunes tilfelle vil det koste opptil 5 millioner kroner i året etter at vi har trukket fra tilskuddene fra Staten. Når de ti årene har gått, vil kostnadene doble seg, sier Eliseussen.

– Er ikke det humanitære viktigere enn penger?

– Selvfølgelig kan man si det. Men så er det også sånn at en kommune skal ivareta tilbudene for alle våre innbyggere i kommunen. Skal man velge å bosette, må man se på hvilke konsekvenser det får for våre innbyggere, sier ordføreren.

Nå har han bedt om et møte med arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) for å kunne dele sine erfaringer med staten i et håp om at de kan bidra til ei bedre støtteordning enn dagens.

– Jeg har ei forventning om at man løser denne saken, det er på tide. Det er få mennesker det gjelder i Norge, sier Eliseussen.

Ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet er det i dag åtte personer som har venta over ett år på å bosettes.

Ønsker ny runde i Stortinget

En av familiens støttespillere er Herbjørg Valvåg. Hun satt i kommunestyret da familiens søknad om bosetting ble behandla i 2020.

Den gangen talte hun for at Senja kommune skulle bosette dem.

– De hører til i Senja kommune. Det er her de har bodd, de er innbyggerne våre. Majeed er i full jobb og ungene bor her. Vi kan ikke la tida gå fordi det er krevende økonomisk. Å være på vent er en trasig sak når du skal leve et familieliv, og du har funksjonshemmede barn du føler ansvar for, sier Valvåg.

Nå har hun løfta saken opp til stortingsrepresentant Grete Wold (SV).

– Vi ønsker å ta saken til Stortinget. Det har vi gjort tidligere uten å få gjennomslag. Vi har fått bedringer, men det er fortsatt behov for å få ei bedre ordning for å sørge for at alle som har fått bosetting i Norge faktisk får bosetting i Norge, sier Wold.

De jobber nå internt i gruppa og opp mot andre parti for å kunne fremme et best mulig representantforslag.

– Dette er en stor budsjettpost for en mindre kommune i Norge, men det er ikke en stor budsjettpost for staten. Det betyr at vi må trå til så kommunene har mulighet til å bosette mennesker som har behov for hjelp og tjenester, kanskje livet ut, sier Wold.

– Kommunens ansvar

Statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Nancy Herz, skriver i en e-post til NRK at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet jobber målrettet for å få bosatt flyktninger med nedsatt funksjonsevne og omfattende omsorgsbehov.

Herz viser til at bosetting og integrering av flyktninger er en kommunal oppgave, og at kommuner som bosetter flyktninger mottar tilskudd fra staten. Ved bosetting av flyktninger med omfattende omsorgsbehov, mottar kommunene et årlig integreringstilskudd i fem år og et årlig ekstratilskudd på omtrent 1.5 millioner kroner i inntil ti år.

I tillegg kan kommunen få refundert inntil 80 prosent av lønnsutgifter gjennom toppfinansieringsordninga for ressurskrevende tjenester.

– Ti år etter bosetting vil mange av flyktningene ha en botid i Norge der de kan søke om å bli norske statsborgere, sier Herz i e-posten.

– Hva syns du om at familier lever i uvisshet om framtida over mange år fordi ingen kommuner vil ha dem?

– Slik vil vi ikke ha det. Det er et klart mål at alle skal bosettes i en kommune så raskt som mulig. Regjeringen og utlendingsforvaltningen jobber hele tiden for å få dette til på beste mulige måte, avslutter hun.

Både lokalpolitikernes og stortingspolitikernes engasjement gjør at Majeed og Khalida tør å håpe litt til.

– Jeg håper staten kan hjelpe kommunene litt til. Det er dyrt med tre funksjonshemmede barn. Det er her i Senja vi vil være, sier Majeed.