Gutten og mannen med ni liv

Han var bare 13 år da det skjedde. Ottar Pedersen hadde akkurat spist middag sammen med moren Hanna og storebroren Johan. Fisk og poteter stod på menyen, slik det ofte er for dem som bor langs kysten av Nord-Norge. Det var bare de tre, for faren Alfred var på fiske i Lofoten.

Brått gikk ytterdøra opp, og inn i det lille huset ramlet en ukjent mannsskikkelse, tilsølt av blod. Ansiktet var hovent og forfrossent, det samme var beina. Han mumlet svakt og usammenhengende, mens han knep øynene hardt igjen.

Jo, han så rett og slett elendig ut, denne «skabelonen» som hadde kommet inn døra.

Med ett hev han seg over middagsrestene på kjøkkenbordet. Fisk og potetskrell gikk ned på høykant. Til og med fettet i bunnen av pannen slurpet mannen i seg. Så seg han i hop på golvet.

Lekte snøballkrig med soldatene

Ottar Pedersen bodde på Grønvoll, på Furuflaten i Lyngen i Nord-Troms. Gården lå oppe på en bakke, med god utsikt ned mot havet. Bak gården kneiset de majestetiske Lyngsalpan, og i bakkene rundt var det gode forhold for å renne på ski. Å renne ski gjorde Ottar ofte sammen med kameratene.

Selve barndomshjemmet var et toroms tømmerhus. Og selv om det ikke var så stort, så var det et godt hus å vokse opp i. I nabohuset bodde onkel Marius, og litt lenger bort på gården stod et rødmalt fjøs. Her hadde de kyr, noen sauer og en hest.

I april 1943 hadde Norge vært i krig i nøyaktig tre år. De tyske okkupantene hadde også kommet til Furuflaten, hvor skolehuset hadde blitt rekvirert. Ottar kunne se skolen fra Grønvoll, den lå bare 800 meter unna barndomshjemmet.

For Ottar og de andre elevene ble nå tyske soldater en del av skolehverdagen; soldatene i den ene etasjen, barna i den andre. Særlig skumle var soldatene imidlertid ikke, snarere tvert imot. De virket glade i barn, og var gjerne med på å leke snøballkrig i friminuttene.

Av og til fikk Ottar og de andre sitte på med de tyske lastebilene som kjørte grus, selv om det egentlig var strengt forbudt. Soldatene virket som helt ålreite folk, syntes Ottar.

Sko og strømper var frosset fast til beina

Da virket han som nettopp hadde ramlet inn døra skumlere. Kanskje ikke så rart, for det var ikke hverdagskost på Grønvoll å få besøk av en blodig og opphovnet mann med sko og strømper frosset fast til beina.

Heldigvis var onkel Marius hjemme, og Ottars storebror beinfløy over gårdsplassen for å hente ham. Tantene kom også til.

Snart var de i gang med å hjelpe den skadde mannen som lå der i en døs på golvet.

Ottar syntes det var fælt å se på. Spesielt det med de frosne skoene var nifst. Forsiktig ble mannens sko skåret av, deretter ble strømpene tint løs ved hjelp av varmt vann. Så gikk de i gang med å massere de forfrosne kroppsdelene.

De masserte med snø, som den gang var en vanlig metode for behandling av frostskader. Arbeidet pågikk i mange timer, og Ottar og Johan måtte til stadighet ut og hente mere snø. Av og til måtte de også bort i vedskjulet for å hente ved. Mannen selv var bevisstløs det meste av tiden.

Plutselig gikk det et støkk gjennom folket på Grønvoll. Ikke bare hadde den skadde mannen på seg uniform, de oppdaget også at han bar pistol.

Ottars onkel reagerte umiddelbart ved å spørre mannen ut om hvem han var. Mannen mumlet at han hadde gått seg vill, at han skulle til Øvergård i Balsfjord, men det trodde ikke onkelen på. Ottar, Johan og kvinnene ble derfor sendt på dør, og onkel Marius tok en ny prat med mannen i enerom.

Etterpå skjønte guttene at mannen ikke var så farlig likevel.

I en døs

Den nyankomne gjesten var stille av seg, syntes Ottar. Han åt og drakk litt melk, men ellers lå han for det meste i en døs. Den eneste mannen snakket med, var onkel Marius.

Hvem mannen var, fikk Ottar og broren heller ikke vite, den informasjonen ble kun delt mellom de voksne på gården.

De voksne, ja. Formaningene fra de voksne stod nå i kø på Grønvoll. Ordet om den hemmelige gjesten måtte nemlig ikke ut på bygda.

Både Ottar og Johan fikk streng beskjed om å holde munnen lukket, noe annet ville være farlig. Brødrene fikk til og med instruksjoner om hva de skulle si og ikke si om de plutselig ble forhørt av tyskerne.

Så kom kvelden til Grønvoll, og Ottar gikk til ro på sin vante plass i senga i stua. Denne kvelden ble imidlertid annerledes, for på golvet ved siden av, ble det gjort i stand en ekstra soveplass.

Av og til måtte Ottar titte over sengekanten, for der på golvet lå den ukjente mannen og sov. Under hånda på brystet hvilte pistolen. Det var noe spennende og eventyraktig over det hele, syntes Ottar.

Den lille bygda på vestsiden av Lyngenfjorden hadde et levende naboskap. Folk gikk stadig på besøk til hverandre, ikke bare for å si hei og drikke en kopp kaffe, men også for å gi naboen en håndsrekning i husdyrholdet.

Men nå skapte det gode naboskapet bekymringer, for et uventet besøk fra naboen kunne nemlig avsløre den hemmelige gjesten.

Ottar og Johan fikk et slags ansvar for å holde vakt. Kom en av nabokvinnene til gården for å besøke mor, ja da skulle guttene gå vedkommende i møte, og fortelle at mor ikke var hjemme. Også kamerater ble gått i møte, da gjerne med et spørsmål om skitur. Ja, det var viktig å holde naboene på avstand.

Gudstroen

Etter to døgn i huset ble den ukjente mannen flyttet bort til høyloftet i fjøset. Ottar og Johan fikk beskjed om å holde seg unna fjøset, for onkel Marius ville ha minst mulig trafikk dit. Når kvinnene skulle servere gjesten mat, ble det gjort samtidig med fjøsstellet. Av og til var Marius innom for å snakke med ham på høyloftet, men ellers var det stille.

Stillheten til tross: stemningen på Grønvoll ble gradvis dystrere. Ottar merket det på ansiktsuttrykkene til de voksne, og måten de snakket på. Mor og tantene var sikre på at besøket kom til å ende i katastrofe, at det var umulig å få mannen vekk fra gården, uten at det ble oppdaget.

Bare dager før hadde en tysk soldat vært på ransaking. Ottar kjente ham igjen fra skolegården. Til Grønvoll kom han med gevær over skuldra og med en kraftig lommelykt i neven. Til og med potetkjelleren ble undersøkt. Nei, det var ikke så rart at stemningen var dyster.

Da var gudstroen god å ha – et lys i mørket. Også Ottars mor var troende, og ved hjelp av gud beroliget hun sine to sønner så godt hun kunne. Om det gikk virkelig galt, at de ble tatt av tyskerne, så skulle de ikke være redde, sa mor. De var guds barn og ville alle komme til himmelen.

Ni liv

Den ukjente gjesten forsvant like brått som han kom, etter ei knapp uke på Grønvoll. Han forlot i ly av nattemørket, uten at Ottar fikk det med seg. Hvem som hjalp ham av gårde eller hvor turen gikk, fikk Ottar heller ikke greie på. Borte var han.

Snart var alt ved det normale igjen på Grønvoll, og verken Ottar eller Johan stilte flere spørsmål om det spesielle besøket. At det kunne være farlig å snakke om det, hadde de skjønt for lengst. Minnet om mannen som besøkte Grønvoll i aprildagene 1943 ble nærmest fortrengt.

Da krigen var over, fortalte Marius alt. Mannen de hadde vært med på å skjule, var en norsk soldat på dramatisk flukt fra tyskerne. Ikke bare hadde flukten vart i mange uker – fra Rebbenesøya på yttersiden av Troms og inn i Sverige.

Underveis hadde mannen blitt tatt av snøskred, han lå værfast i ei snøhule, og måtte også skjære av seg tærne på grunn av koldbrann. Etter oppholdet på Grønvoll hadde mannen blitt plassert på en kjelke og fraktet ned til sjøen, bare et steinkast unna den tyske forlegningen på Furuflaten.

Deretter gikk turen i båt over Lyngsfjorden, hvor flukten fortsatte. Ottar syntes det var ufattelig det soldaten hadde vært gjennom.

En maidag noen år etter krigen kom soldaten tilbake til Grønvoll. Ottar kjente han igjen, der han kom i full uniform og med pistol i beltet. Men i motsetning til sist gang, så både lo han og pratet mye. Etterpå gikk soldaten rundt på gården, for å se stedene han ble holdt skjult. Å sove på høyloftet var som å være på hotell, fortalte soldaten, det eneste som manglet var varmt og kaldt vann. Jo, han må ha hatt en urokkelig vilje til å overleve, tenkte Ottar.

Derfor var det kanskje ikke så rart at soldaten - Jan Baalsrud - fikk tilnavnet «ni liv».

Epilog

I dag er Ottar Pedersen 87 år gammel, og bor fortsatt på Grønvoll på Furuflaten. Barndomshjemmet er borte, men det røde fjøset står der. Støtt og stadig får han besøk av journalister og historieinteresserte fra inn- og utland, som vil se høyloftet der han og familien holdt Jan Baalsrud skjult i april 1943. Bøker og filmer har det også blitt, med Ottar Pedersen som statist i både Arne Skouens «Ni liv» og Harald Zwarts «Den 12. Mann».

Jan Baalsrud gjentok flere ganger etter krigen at det ikke var han som var helten i historien. Heltene, det var alle de som hjalp ham underveis. Ottar Pedersen sier det slik:

– Vi hjalp et menneske i nød, en norsk soldat i kamp for fedrelandet. At vi havnet i det, var skjebnen.