Hopp til innhold
Anmeldelse

Sound of Music: Lyden av suksess

Mye å glede seg over for musikalelskere.

Sound of music

Maria Nohr som Maria og Sondre Krogtoft Larsen som kaptein von Trapp.

Foto: Fredrik Arff / HT

Utrolig dyktige og sjarmerende unger. Et himmelsk nonnekor under ledelse av en glitrende operadiva. Og en hovedrolleinnehaver som bærer med glans. Sånn skaper Hålogaland Teater nok en musikalsuksess.

God underholdning

Og det skal selvsagt noe til å trå feil når man setter opp en musikal som har gått sin seiersgang verden over siden 1959. HT lykkes med å skape god underholdning – og med historiens bakteppe også et bitte lite tankestreif til krig og mennesker på flukt.

For historien om von Trapp-familien tar oss til Østerrike i førkrigstida. Maria (Maria Nohr) skal bli nonne, men drømmer seg mer bort i naturen enn hun bruker tid på klostersysler. Abbedissen (Ingebjørg Kosmo) sender henne til kaptein von Trapp (Sondre Krogtoft Larsen) for å være guvernante for enkemannens syv barn. Og mens Maria lærer ungene å synge og le, blir etter hvert også den militante familiefaren begeistret for guvernanten. I bakgrunnen lurer Hitlers inntog i Østerrike, og etter hvert må familien flykte fra hjemmet sitt, over fjellene og landegrensene.

Sound of music, HT

Maria Nohr og ungene gjør solide prestasjoner. Maria fra Kjerringøy tar forestillinga med seg på turne hjem til Nordland. Og til Finnmark.

Foto: Fredrik Arff / HT

Glitrer som Maria

Og skulle du tenke at «ingen andre enn Julie Andrews kan være Maria von Trapp», så glem det.

For mezzosopranen Maria Nohr fra Kjerringøy er et skup av en hovedrolle. Først og fremst er hun en dyktig sanger, men hun har både sjarmen og tilstedeværelsen som rollen krever. Når premierenervene er danset vekk, kan hun muligens framstå enda friere også i dialogene.

Duetten mellom Maria og abbedissen er et høydepunkt allerede tidlig i forestillinga. Og apropos abbedissen; Ingebjørg Kosmo framstår virkelig som den største scenepersonligheten i denne oppsetninga. For ei utstråling, og for en stemme! Hennes tilstedeværelse gjør noe med forestillinga.

Hurra for barna!

Det gjør selvsagt også ungene. Et helstøpt team av imponerende stemmer og dyktige sceneprestasjoner. Og det er ikke små roller de har. Helt fra første scene lar regissør Ivar Tindberg ungene være i front, og sammen med HTs dyktige folk bak scenen har han virkelig jobbet godt med denne gjengen.

Sound of music på HT

von Trapp-ungene imponerer.

Foto: Fredrik Arff / HT

Den som burde fått mer liv og sjel er Georg von Trapp. Kapteinen i Krogtoft Larsens skikkelse er ikke noe elskelig vesen i utgangspunktet. Men selv om historien forteller at han endrer seg, så klarer han ikke å vise oss det. Han er ikke lett å få empati med, og blir for konturløs selv der magien skal være sterkest.

Krig og humor

Soldatene marsjerer bokstavelig talt over brudeparet von Trapp, i store, projiserte videobilder, en voldsom effekt midt i love-storyen. Og dette blir nok forestillingas sterkeste pek mot dagens samfunn og det Europa opplever av både høyreekstremisme og flyktningstrøm. For vel så mye som Sound of Music er store, gode følelser, er det en historie om en mann som ikke vil la seg kue av Hitler-Tyskland, noe som sender han og familien på flukt. Og dette får en stor og viktig plass i forstillinga.

Men her er humor også. Massevis. Spesielt når den lett outrerte Max Detweiler (Svein Harry S. Hauge) styrer ordet. Han bikker nesten over i klisjeen, men det humoristiske gir en fin balanse når alvoret blir for stort.

Talenter fra Tromsø har kapret roller i Sound of Music

Maksimalisme-scenografi

Og musikaler er klisjeer. Her er store følelser og store ord. Og i denne versjonen er også scenografien og kostymene maksimalistiske. Store blomster, store stuer, store statuer, høye fjell.

«The hills are alive» med foto og video projisert i storformat på hele scenen. Dermed får naturen også sin rolle innendørs, og selv om blomstene kan bli litt i overkant store, fungerer det godt med video over en scenografi basert på enkle trappeløsninger.

Nevnes må også mesterlig musikk fra NOSO – og Ragnar Olsens oversettelse. Olsen er en sann ridder av gode formuleringer på dialekt, og særlig sangene har tekster til å kjenne seg igjen i. Men personlig sliter jeg med bruken av høflighetsformene De og Dåkker. For selv om de skal understreke klasseforskjeller og tidsepoke, er det som om de stopper opp dialogen.

Det ansvaret må regissøren ta. Men han kan uansett krone seg med nok en suksess på Hålogaland Teater. Og i Tindbergs univers får man lyst til å synge med. Han vinner fra første kirkeklang og nonnesang.

Flere nyheter fra Troms og Finnmark