– Den mørketiden vi gikk gjennom for et halvt år siden, ble annerledes. Da var det ikke bare mørkt. Det ble svart.
Sogneprest på Svalbard, Leif Magne Helgesen er gjesteprogramleder for Sommer i P2. I programmet forteller han om skredet i Longyearbyen som i fjor vinter tok to liv, og om mørketida som da ble svart. I det sola allerede har snudd, gjør sognepresten seg tanker om hvordan en ny vinter vil bli for øysamfunnet.
– Det blir tøffere å gå på en ny mørketid igjen. Samtidig er det viktig å gå på, og gå sammen på den, og møter noe av det som var, og marker det som var den 19. desember på en verdig måte. Og at vi ikke glemmer de som mistet sin far og som mistet sitt barn, som er noe av det verste man kan oppleve. De er fortsatt en del av vårt fellesskap, sier Helgesen.
Siste runde
Sognepresten mistet selv en kamerat i skredet, Atle Husby, som Helgesen sang i Store Norske Mandskor med. Og som spanderte siste runde kvelden før snøen løsnet fra Sukkertoppen.
– Vi ble anbefalt å holde oss hjemme. Men noen av oss hadde lyst til å treffes, oppsummere høsten. Vi møttes ute på et av byens utesteder på kvelden. Det blåste sterkt, hele døra var gjenklistret. Vi var sammen en gjeng. Også Atle som jeg har sunget med i mannskor i mange år. Som det skulle vise seg ble siste kvelden sammen med, sier Helgesen.
Sysselmannen stengte stedet de satt på ved midnatt, og i uværet tok sognepresten seg hjem.
– Utenfor kirka der jeg bor, hadde juletreet blåst ned. Det var en bagatell. Det var først dagen etter, da vinden hadde roet seg og alt var stille, at snøen løsnet i fjellet. Det som var trygge hjem ble forvandlet til det motsatte i løpet av sekunder. Et inferno i hvitt.
– Sorgen gjør noe med oss alle
– 19. desember blir vi rammet midt i hjertet av Longyearbyen. Det som skulle være trygge steder, våre egne hjem.
Foto: Bernt Olsen / NRKTo mennesker omkom i skredet. Men flere ble reddet ut av snømassene.
Hvordan var det å være sogneprest da? Når samfunnet du virker i, opplever stor sorg for dem som de har mistet, men samtidig en glede over at flere liv ble reddet?
– Det er en vanskelig kombinasjon, å både glede seg og sørge samtidig, sier sognepresten.
– Det er som en klut som vris. Etter hvert er det nesten ikke tårer igjen. Så kommer det flere tårer. Det er en veldig, veldig sorg som følger oss, ikke bare i dagene og ukene, men i månedene etterpå, og som gjør noe med oss alle, sier Helgesen.
