NRK Meny
Normal

– Jeg tenker på saken hver dag

SJØVEGAN: Hvem drepte Marie-Louise Bendiktsen – og hvorfor? Det går ikke én dag uten at lensmann Hans Roar Rasmussen stiller seg selv dette spørsmålet.

Lensmann Hans Roar Rasmussen

Lensmann Hans Roar Rasmussen har tenkt mye på den uløste drapssaken i Salangen.

Foto: Linda Pedersen / NRK

15. juli 1998, klokka 05:24. Datoen, året og klokkeslettet sitter som spikra. Det var da han fikk meldinga om brann i et bolighus. Den gang var han 42 år og lensmannsførstebetjent, og den eneste politimannen på kontoret som ikke hadde ferie. Han rykka ut og ledet slukningsarbeidet. Ganske raskt ble det klart at en person var savna i brannen. Rasmussen visste meget godt hvem det var.

– Marie-Louise Bendiktsen jobba i sentralbordet i kommunen, og derfor var jeg ofte i kontakt med henne. Hun levde et rolig, tilbaketrukket liv etter å ha blitt enke fire år tidligere, sier Rasmussen.

Ble drept

Levningene til den 59 år gamle kvinnen ble funnet i den utbrente delen av huset, der det befant seg to soverom og et vaskerom. Fredag 17. juli deltok Rasmussen på obduksjonen av avdøde på Universitetssykehuset Nord-Norge – i utgangspunktet en ren rutinemessig obduksjon. Men med ett ble den tragiske brannen så mye, mye mer.

Den ble en drapssak – en brutal drapssak. Marie-Louise Bendiktsen viste seg å være drept med flere dødelige knivstikk. Brannen var trolig påsatt for å skjule ugjerningen.

– Det er ikke tvil om at det er et voldsomt drap. Det er utøvd betraktelig mye vold, og man kan godt kalle drapet bestialsk, sier Rasmussen i dag, 15 år senere.


I avdøde ble det også funnet biologisk materiale, som tyda på at hun kunne ha vært utsatt for et seksuelt overgrep. Tolv hårstrå, som ikke tilhørte Bendiktsen eller noen av hennes næreste, ble også funnet. Det ble slått full drapsalarm, og et titalls etterforskningsmessige prosjekter ble igangsatt.

Ett av prosjektene, var å samle inn hårprøver og blodprøver av alle menn, som hadde oppholdt seg i kommunen da drapet skjedde. Totalt ble nærmere 2000 menn i alderen 15 til 72 år innkalt.

– Problemet var bare at DNA-materialet vi hadde, var så skadet at det ikke var mulig å identifisere noen med det. Det var bare egna til å utelukke. Til slutt satt vi igjen med 21 personer som vi ikke kunne utelukke. Men etterforskinga har vist at vi i dag ikke har noen grunn til å mistenke noen av disse, sier lensmannen.

Branntomt, Sjøvegan

Marie-Louise Bendiktsen ble funnet drept i brannruinene etter sitt eget hus sommeren 1998.

Foto: Bjørnbakk, Jan-Morten / SCANPIX

Forsprang

Femten år har gått siden drapet. 650 personer er avhørt i saken. Over fire tusen mennesker er registrert i personbasen til politiet. Det har kommet inn 747 tips. Likevel går gjerningsmannen fri.

– Marie-Louise ble sist sett i live mandag den 13. juli om kvelden. Drapet skjedde midt i fellesferien. Det var arrangementer og festivaler, det var omreisende dørselgere, det var utflytta salangsværinger på besøk i hjembygda. Det var et enormt kartleggingsmateriale vi skulle gjennom. Og gjerningsmannen hadde flere dagers forsprang, sukker Rasmussen.

Flere etterforskere fra Kripos, politifolk fra andre deler av regionen – på det meste jobbet femti personer samtidig med saka. Rundspørringer og avhør i både inn- og utland, saumfaring av søppelbokser på jakt etter drapsvåpenet.

Det var en omfattende, krevende og til tider skitten jobb – men noen måtte gjøre den. Spørsmålet om hvem som drepte den 59 år gamle enken, skulle besvares.

Mann observert

Rasmussen var sjøl i Sverige og snakka med romfolk, som hadde vært i området i tida da drapet skjedde. En annen jobb var å kartlegge de mannlige asylsøkerne i Salangen. Flere av dem var på ferie eller dro på ferie like etter drapet. Det var mange tråder som skulle nøstes i, mange som skulle snakkes med, slik at politiet fikk så god oversikt som overhodet mulig over personer og hendelsesforløp de aktuelle julidagene.

– Vi mener å ha oversikt over de aller fleste som befant seg i området i dette tidsrommet. Men vi har fortsatt én mannsperson som vi ikke har kontroll på. Natt til onsdag 15. juli ble en mann med europeisk utseende sett gående fra den videregående skolen og ned mot Sjøvegan. Mannen hadde en brun, kort skinnjakke og beige bukse, sier Rasmussen.

Han forteller at mannen hadde et litt merkelig ganglag. Politiet har aldri klart og gjort rede for vedkommende.

sjøvegan

Både lensmannen og den gamle kollegaen Tordis Sjøseth bærer på et håp om at drapssaken en dag skal løses.

Foto: Linda Pedersen / NRK

Brukte klarsynt

Av alle vitnene som er avhørt i Sjøvegan-drapssaken, er noen mer spesielle enn andre. På ett tidspunkt i etterforskninga, lot politiet en klarsynt få slippe til i brannruinene, i håp om at hun kunne «se» noe som hjalp dem videre.

Den klarsynte hadde på dette tidspunktet deltatt i tv-programmet «Fornemmelse for mord», og imponert tv-seerne med svært så detaljerte opplysninger i andre uoppklarte drapssaker.

– Den klarsynte ønsket å bidra, og etter ei nøye vurdering lot vi henne få lov. Vi hadde bestemt oss for at hver stein skulle løftes og sjekkes. Hun kom hit og ble behandla som et vanlig vitne, forteller Rasmussen.

Nøyaktig hva hun så, vil ikke Rasmussen kommentere, men forteller at hun ga et bilde både av handlinga og gjerningsmannen.

– Den informasjonen hun ga oss var ikke av en slik karakter at vi kunne vektlegge den i den videre etterforskinga. Det var veldig vagt, og det var ingen navn, sier lensmannen.

Likevel utelukker han ikke at opplysningene til den klarsynte kan komme til nytte en dag.

Krimkommisjonen

Ti år etter drapet deltok datter Tone Bendiktsen på Krimkommisjonen på TVNorge i håp om å løse saken.

Foto: TV Norge


Tankekjør

Den uløste drapsgåten har i femten år prega hele hans liv – både som politimann og som familiemann. 57-åringen, som er født og oppvokst på Lyngseidet, flytta til Salangen som nyutdanna politimann i 1982. Han har kone og tre snart voksne døtre. Sjøvegan-drapet har vært tungt å bære med seg, og tankekjøret har vært plagsomt.

– Kona mi er flink til å få meg til å forstå at jeg må koble ut av og til. Men som politimann sitter det i ryggraden – det at alvorlige forbrytelser som dette må bli oppklart. At rettferdigheten må skje fyllest. Så tankene er der hele tida, innrømmer lensmannen.

Ubesvarte spørsmål

Drapsvåpenet ble aldri funnet. Inne i Marie-Louise Bendiktsens kjøkken var det ingen kniver savna. Huset hennes befant seg i enden av en blindvei, et godt stykke nedenfor riksveien.

De ubesvarte spørsmålene er mange: Var hun et tilfeldig offer, eller kjente hun gjerningspersonen? Var drapet en nøye planlagt handling, eller skjedde den på impuls? Hvis det var planlagt: Hva var i så fall motivet? Hvem ønsket å drepe den trivelige, fredelige bestemora? Og dersom det var en impulshandling, hvorfor bar vedkommende kniv? Og hvorfor dette «overdrapet», denne brutaliteten?

– Vi har gjennomført samtaler med profesjonelle sakkyndige, med tanke på å få en personlighetsanalyse av gjerningsmannen. All volden får oss til å tenke på at det er en eller annen form for affekt, en eller annen aggresjon. Det kan være rus inne i bildet. Det kan være så mangt. Vi tar selvsagt det ad notam som alt annet. Vi avviser stort sett ingenting i saken, men registrerer at her står vi overfor et drap som sikkert kan karakteriseres som bestialsk.

Gjerningsmannen

Så hvordan har gjerningsmannen det i dag – femten år etter at han drepte Marie-Louise Bendiktsen? Lever han fortsatt? Hvor bor han? Og hvordan greier han å holde på denne grusomme hemmeligheten dag etter dag – år etter år? Kommer han noensinne til å bli avslørt? Hans Roar Rasmussen, som i dag er lensmann i Salangen, har ikke mista håpet.

– Rent statistisk har vi prognosene på vår side. Det er svært få drap i Norge som ikke blir oppklart før eller siden. Men vi må være realistiske. Vi kom på banen veldig sent, og viktig informasjon gikk tapt. Vi er nok avhengige av en tilståelse, sier lensmannen.

Han bekrefter at drapssaken nå kan bli gjenopptatt etter at det har kommet nye opplysninger. Men Rasmussen vil ikke gå inn på hva de nye opplysningene går ut på.

– Drapsmannen bør melde seg!

Tordis Sjøseth

Tordis Sjøseth har gode minner om sin kollega Marie-Louise Bendiktsen.

Foto: Linda Pedersen / NRK

Tordis Sjøseth har ei bønn til gjerningsmannen: Meld deg!

Den nå 78 år gamle kvinnen kjente Marie-Louise Bendiktsen veldig godt. Bendiktsen jobba i sentralbordet, Sjøseth på sosialkontoret.

– Vi hadde vinduene sånn at vi bare kunne åpne dem, så snakket vi med hverandre, minnes den eldre damen med et smil.

Fire år før Marie-Louise Bendiktsen ble drept, ble hun enke. Mannen hennes, Håkon, som var tidligere ordfører i Salangen, døde i januar 1994. Håkon Bendiktsen var sjefen til Tordis Sjøseth, og på den måten ble livene deres flettet sammen på mange måter.

– Marie og Håkon var enestående mennesker, gode folk. Jeg var mange ganger på besøk hos dem, og de hadde et godt hjem. Derfor var det så grusomt det som skjedde, sier hun.

Femten år er gått siden drapet på den 59 år gamle enken og bestemora, som bodde i Lensmannsjordet 1 på Sjøvegan. Tordis Sjøseth håper gåten blir løst.

– Det må i så fall være dersom vedkommende som har gjort det, får samvittighetsnag og melder fra. Det bør han gjøre, tenk å gå med ei sånn bør i så mange år. Han må jo ha det grusomt vondt. Så han må jo kunne melde, sier 78-åringen.

Hun forteller at tida etter drapet var forferdelig, og at mange var redde.

– I den første tida etterpå var vi nok mistenksomme. Men nå har det gått så lang tid. Samfunnet har roet seg ned, og Salangen er en fin og trygg kommune å bo i, både for unge og eldre, sier hun.