Jenta i steintrappa

En to måneder gammel krabat ligger på ryggen på et teppe på stuegulvet. Han ser opp på en uro. Spreller med armer og ben.

Det er fortsatt en time til leggetid.

Mammaen hans, Mathilde, skrur på pc-en. Hun vil sende e-post med bilder av den nyfødte sønnen sin til familie på en annen kant av landet.

Hun håper mannen hennes har gjort som han lovet før han reiste bort. Å legge bildene over på en cd. Men hvor kan han ha gjort av dem?

Mathilde drar ut en skuff. Blikket faller på en stabel med cd-er. Den øverste er merket «bilder.»

Hun stikker cd-en inn på siden av pc-en.

Akkompagnert av godlyder fra spedbarnet, surrer det i gang en fremvisning på maskinen.

De første bildene er i farger. Mannen hennes er sammen med andre voksne; på en skole, ute og spiser.

Men så dukker det opp et bilde i svart-hvitt. Mathilde blir sittende og stirre.

Det tar et par minutter før hjernen forstår hva øynene ser.

Bildet skal forfølge henne resten av livet.

Dette er historien om Mathilde.

Hun trodde hun kjente mannen hun var gift med.

Litt etter litt ble en mørk side avdekket. En dag stod hun overfor et dilemma.

Kampen mot ensomheten

Det er en vinternatt på slutten av 1990-tallet. Mathilde har nettopp kommet hjem fra jobb. Hun lander på sofaen i stuen.

Mathilde er ikke hennes egentlige navn.

Hun vil være anonym, fordi barna ikke vet hele historien om faren sin.

Denne kvelden gjør hun som hun ofte har gjort den siste tiden i kampen mot ensomheten.

Finner frem mobilen. Slår på tekst-TV på TV 2.

Her kan hun sende tekstmeldinger og chatte med fremmede.

Først må hun sende et kodeord til «SMS-prat» som det het den gangen.

Denne natten er bare en annen person aktiv på chatten. Tidligere har han bare sagt «hei». Aldri noe mer.

– Jeg tenkte at han er kjedelig.

Men denne natten begynner de å chatte.

– Det viser seg at denne kjedelige mannen og jeg har mye felles.

Dagene etter fortsetter de å chatte.

Men å sende tekstmeldinger via tekst-TV er dyrt i lengden.

Telefonnumre utveksles. De får tett kontakt.

Tiltrukket av øynene

Året etter mistet Mathilde jobben. Hun pakket vitnemål og attester.

Deretter satte hun seg på et fly.

– Jeg tenkte jeg kunne slå to fluer i én smekk. Hilse på denne karen, og samtidig prøve å få meg jobb.

På vei til deres første møte var hun nervøs.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men hun ble tiltrukket av øynene hans.

– Han hadde et veldig åpent blikk. Han virket veldig ærlig og redelig. Han vek ikke med øynene.

Hun synes han var litt «stuck in the 80s» med hockeysveis og trønderbart. Likevel hadde hun sans for personligheten hans.

– Han var veldig hyggelig. Hadde humor.

Mathilde fikk jobben hun søkte på. De ble et par. Hun ble gravid. De forlovet seg.

Den første overraskelsen

Etter bryllupet ble Mathilde raskt gravid igjen.

Godt ut i svangerskapet sa hun til mannen sin at hun ønsket at han skulle være med på fødselen.

Da fikk hun seg en overraskelse.

– Han sa at han ikke visste om han kunne. Han skulle i en rettssak.

Han ville ikke fortelle hva saken gjaldt. Understreket at noe hadde skjedd før han traff henne. Fremstilte det som en bagatell.

Med barnet i magen ønsket ikke Mathilde å rippe opp i ting som kanskje kunne påvirke psyken hennes.

Og siden det var en bagatell, la hun det bort.

Mathildes valg er en forståelig, psykologisk reaksjon.

Mannen som mener dette, kjenner menneskesinnet bedre enn de fleste av oss.

Pål Grøndahl er psykologspesialist.

– Det er ikke alt her i livet vi orker å forholde oss til i ulike livsfaser.

Han mener vi iblant kan bli altfor naive.

Og at det kan være flere grunner til at vi ikke tør å «stikke hull på en ballong». Velger å se vekk.

Troen på det gode. Troen på at det skal gå godt. Håpet.

Den andre overraskelsen

Da Mathildes sønn var noen uker gammel, falt dommen mot mannen hennes.

15 måneder i fengsel.

Først fikk hun vite straffen. Ikke hva han hadde gjort galt.

– Jeg begynte å skjønne at her var det ting han overhodet ikke hadde vært i nærheten av å fortelle meg.

Mannen var på reise. Hun spurte hva han var dømt for.

– Han svarte at en person hadde sett noe som hun ikke skulle ha sett.

Da han kom hjem, slengte han domspapirene på bordet og sa:

– Vær så god. Les selv.

Så forsvant han ut døren.

Med en fire uker gammel baby på armen forsøkte hun å skumme teksten. Ikke alt gikk inn. Men hun fikk med seg essensen.

Mannen var dømt for gjentatte overgrep mot et barn.

Flere av overgrepene hadde skjedd etter at han traff Mathilde.

Mannen hun hadde vært sammen med i flere år, fremstod som en ukjent.

Da hun skummet domspapirene, ble hun også minnet om overgrep hun selv ble utsatt for som ungdom.

Hvert år blir flere hundre personer her i landet straffet for seksuelle overgrep mot barn under 16 år.

Mathildes mann er én av rundt 4.500 personer som ble dømt for dette mellom 2005 og 2020.

Hvor mange som lever sammen med en som er dømt for overgrep mot barn, vet ingen.

Tillit lik null

Skulle Mathilde søke om separasjon? Skilsmisse?

Tanken slo henne.

– Tilliten var selvfølgelig lik null.

Et argument for å forlate ham.

Psykologspesialist Pål Grøndahl bruker ordet svik. Når mannen til Mathilde ikke har vært åpen med henne om vesentlige ting.

I tillegg til at han har løyet.

– Dette er en god start på å ta kverken på et forhold.

Men flere ting talte for at Mathilde ikke skulle dra sin vei.

Siden det skal svært mye til for at én av foreldrene mister samværsretten, mente Mathilde det var tryggest å bli. For å beskytte barna.

Dessuten mente hun at mannen hennes ikke bare var en overgriper. Han hadde fortsatt mange av de gode egenskapene og personlighetstrekkene som hun hadde falt for.

Tankekaoset var komplett.

– Hvordan skulle jeg klare å finne ut om det var trygt for barn å vokse opp i samme hus som faren?

Hun valgte å bli i ekteskapet. Men stilte krav til mannen sin. Han skulle gå til psykolog.

Sammen skulle de også oppsøke familievernkontor. Hun ga mannen sin klar beskjed.

– Vi skal prate og jeg skal ha «stempel» på at du ikke utgjør noen fare for egne barn.

Om man skal velge å bli i et forhold eller ikke, er alltid et veldig vanskelig valg, mener psykologspesialist Pål Grøndahl.

Han forstår godt at Mathilde stiller krav for å våge å bli.

– Hun velger å ta grep og være aktiv.

Og Grøndahl mener et av kravene hennes er viktigere enn noe annet.

– Det må ikke skje igjen.

Jenta i steintrappen

En to måneder gammel gutt gir fra seg lyder i en barneseng. Klokken drar seg mot sju på morgenen. En ny sommerdag på 2000-tallet våkner til liv.

Foruten stekende varme, er dagen som en hvilken som helst annen.

Mating. Bleieskift. Trilletur.

Når kvelden kommer, sitter Mathilde foran pc-en. Hun stirrer på et bilde i svart-hvitt.

Et bilde av en jente. Hun har på seg lue og noe som ligner en ullkåpe. Jenta titter litt oppover.

Det første Mathilde tenker er; Hvem er denne jenta?

Hun er kanskje fire år. Står i en steintrapp. Det kan være høst eller vår. Trærne er litt nakne.

– I utgangspunktet er det et veldig kunstnerisk bilde. Jeg tenker det er tatt av en profesjonell fotograf. Jeg tenkte litt sånn, wow.

Mathilde stirrer på jentas ansikt. Uttrykket. Omgivelsene.

– Jeg var litt i ammetåka og fokusert på alt annet. Hjernen fungerte nok ikke optimalt.

Det tar et par minutter før hun undrer seg over kameravinkelen.

Bildet er tatt nedenfra og opp. I en skrå vinkel.

– Jeg tenkte at det var en rar vinkel å ta et bilde av et barn på.

Da oppdager Mathilde det. Jenta har ikke truse på.

Mathilde får sjokk.

Hun sitter og stirrer på et overgrepsbilde av et barn.

– Det var skremmende hvor uskyldig det bildet så ut ved første øyekast.

Flere spørsmål melder seg.

– Er dette det eneste overgrepsbildet på denne cd-en? Er det en tilfeldighet at det er her? Er det bevisst?

Flere bilder senere får Mathilde svar. Det er ikke tilfeldig.

Det dukker opp bilder av nakne barn i ulike stillinger og bilder der nakne voksne er med.

Mathilde kjenner på et raseri. Plukker ut cd-en. Endevender skrivebordet.

Hun finner flere cd-er det står «bilder» på. Og overgrepsbilder på papir. Hun samler alt sammen.

– Jeg tenkte at han var et svin. Det var vel det peneste jeg tenkte.

Dilemmaet

Under kveldsstellet av sønnen litt senere jobber hjernen på høygir.

Hun har et dilemma.

Hva skal hun gjøre nå?

Mathildes dilemma var ikke om dette skulle anmeldes eller ei.

Dilemmaet var om hun skulle gå til politiet selv eller om hun skulle tvinge mannen sin til å gjøre det.

Hun valgte å ta saken i egne hender.

– Han skulle i ordets rette forstand bli tatt med buksa nede i det samme han kom inn døra.

Hun ringte et par venner. De bekreftet at hun tenkte rett.

Psykologspesialist Pål Grøndahl forstår valget.

På denne måten tar hun kontrollen siden hun ikke kan stole på mannen sin, forklarer han.

– Jeg synes det virker rimelig at hun har gitt opp og at hun ønsker å stoppe ham i å skade flere.

Etter en natt med dårlig søvn, troppet hun opp på politistasjonen med barnevogn. Hun ga fra seg alt hun hadde funnet.

Da politiet spurte når hun hadde funnet overgrepsbildene, svarte hun kvelden i forveien.

– Jeg ville ikke ha sånn dritt i huset mitt.

Politimannen ble overrasket. Det var ikke vanlig at familie anmeldte denne typen ting så raskt. Ifølge ham kunne det ta uker, måneder eller år.

Følte på skam

Et par dager senere kom mannen hennes hjem.

Han ble pågrepet. Huset ble ransaket.

Separasjonspapirer ble sendt inn.

For Mathilde var tiden tung og kaotisk. En familie var gått i knas etter et kort ekteskap.

– Da følte jeg meg litt som en taper.

Samtidig begynte ryktene å gå. Folk sluttet å hilse. Hun følte hun selv ble stemplet som en overgriper.

Det fikk også konsekvenser for én av hennes aller nærmeste.

– Mamma fikk anonyme brev som påpekte hva slags råtten type datteren var gift med.

Mathilde følte på skam.

– En sånn pålagt skam fordi man har delt hus og seng med en overgriper.

Mathildes tidligere mann ble dømt til 25 dagers fengsel for oppbevaring av overgrepsbilder. Han døde for noen år siden.

Holder folk på avstand

Nå mange år etter drømmer Mathilde om et normalt familieliv. Men innerst inne vet hun at det bare er en drøm.

– Jeg er redd for å gjøre samme dumme valg igjen. Jeg har veldig vanskelig for å stole på mennesker generelt og mannfolk spesielt.

Alenemoren mener man aldri kan kjenne et menneske 100 prosent.

At alle har sin historie.

– Selv om man ikke har denne typen hemmeligheter, har man alltid med seg noe i sekken som man ikke forteller til noen.

Hun mener man heller ikke kan se på noen at de er overgripere.

– De er helt vanlige mennesker.

Hun tør ikke slipp folk tett inn på seg. Nære, åpne vennskap.

– Da er jeg redd for at det blir det samme på nytt igjen. At bygdedyret våkner til liv også hit vi har flyttet nå.

Angrer kun på én ting

Mathilde har valgt å fortelle historien sin fordi hun mener det er viktig at folk forstår hvordan det er å leve som pårørende til overgripere.

Hun understreker at de som utsettes for et overgrep, opplever de aller største traumene.

– Men også familiene til overgripere lider.

Hun mener de blir stemplet. Får en kalddusj.

– Vi blir sjokkerte fordi vi tross alt har hatt et nært forhold til overgriper. Det er et menneske vi har vært glad i. Et menneske vi har hatt tillit til.

Når Mathilde ser tilbake, angrer hun på én ting. At hun ikke flyttet til en annen kant av landet da hun fant bildene.

I sine unge år fikk sønnen lide for farens synder.

– Unger man ikke kjente, kunne stå nede på butikken og kalle sønnen min for pervo.

Hvis hun bare ser på konsekvensene, kan hun sette seg ned og angre bittert på at hun en vinternatt på slutten av 1990-tallet fikk kontakt med en mann på en chattetjeneste.

Men det gjør hun ikke.

– Vi hadde mange gode stunder. Vi fikk to barn. De ville ikke ha eksistert uten ham.

Bildet hjemsøker henne

Et svart-hvitt-bilde av en jente i en steintrapp har satt sine spor.

Bildet dukker opp. Igjen og igjen. Hun sliter med nattesøvnen.

– Jeg får en sånn dårlig følelse av at jeg her har beundret et bilde før jeg skjønte hva jeg så.

Mathilde har en klar oppfordring til alle andre som havner i lignende situasjon som henne selv.

– Anmeld det. Det finnes ingen unnskyldning for å ha den typen materiale i det hele tatt. Som voksne har vi en plikt å beskytte barna.