– Jeg var ikke redd for å dø

Det er natt.

Desember.

Med ett rives Aud-Margaret Vamsæter Kogstad (66) ut av søvnen.

Soverommet rister. Det er et inferno av lyd. En ubeskrivelig buldring.

Lyden av planke mot planke. En snøplog som skrubber på asfalt.

Hun forstår ingen ting.

– Først tenker jeg, er det jordskjelv?

I neste øyeblikk revner ytterveggen oppe til venstre. Alt beveger seg.

Nå forstår hun hva det må være.

Raset hun og naboene har tullet om når de har hatt dugnader.

– Vi har sagt at vi bor i ei leireli. Skal se at vi seiler ned en dag. Men ingen har trodd på det.

Hun klamrer seg fast i overmadrassen i sengen. Den pakker seg hard rundt henne.

Som en skviset pølse i lompe.

Det Aud-Margaret opplevde skrednatten, var på grensen mellom mareritt, drøm og virkelighet.

– Det er så mange spørsmål. Jeg skulle ønske det ble filma.

Hvordan kommer man seg videre etter en slik opplevelse?

Det er ikke uvanlig å trenge profesjonell hjelp etter kriser, ulykker og katastrofer.

Men mange klarer seg uten.

Hvorfor takler vi kriser ulikt?

Én ting kan være avgjørende.

Seiler 400 meter på madrassen

Tilbake i sengen klamrer Aud-Margaret seg til madrassen sin.

Hun sier høyt til seg selv:

I neste øyeblikk er hun ute i desembernatten.

Aud-Margaret kjenner snø i ansiktet. Hun tenker:

– Hm, mildvær.

Hun og madrassen seiler til høyre rundt huset, ned på plenen, ned på en vei og ned på golfbanen.

– Jeg var ikke redd for å dø. Jeg trodde ikke jeg skulle dø liksom. Det var ikke noe dødsangst.

Selv om det er mørkt rundt henne, vet hun hele tiden hvor hun er. Hun har gått turer her hundrevis av ganger.

Øynene registrerer konturene av en husvegg og et møne. Hun ser ting hun tror er plankebiter, inventar, steiner og jord.

Plutselig stopper ferden. Høyrefoten har hektet seg fast. Hun vet ikke i hva.

Aud-Margaret er firebarnsmor. Mormor til to. Bonus-mormor til to.

Hun tenker:

– Blir jeg sittende fast nå, vil jeg omkomme.

Hun får rikket løs foten. Den er full av leire. Hun klamrer seg fast til madrassen. Seiler litt videre.

Så skjer det igjen. Foten sitter fast. Hun river den til seg før hun seiler, seiler og seiler.

Når ferden endelig stopper, lander hun støtt i bunnen av det som etter hvert er blitt kjent som skredgropa i Gjerdrum.

Aud-Margaret er 400 meter unna huset sitt.

Det er gått flere minutter siden hun forsvant ut av soverommet.

En tanke slår ned i henne.

Når vi opplever kriser, livsbelastninger eller ting som overvelder oss, reagerer vi veldig forskjellig.

– Noen går inn i overlevelsesmodus. Andre blir handlingslammet. Noen får veldig sterke følelsesmessige reaksjoner.

Tuva Øktedalen er psykologspesialist og traumeforsker.

– Alle reaksjonene er normale i en unntakstilstand.

Lager seg hule

Tilbake i skredgropa.

I bare nattkjolen sitter 66-åringen rett opp og ned på undermadrassen sin.

Hun begynner å fryse. Hun trekker de nakne bena innunder seg slik at nattkjolen dekker mest mulig.

Aud-Margaret ser seg omkring. Bak henne ligger en overmadrass i en krøll. Den hun tidligere har klamret seg fast til.

Hun tar den rundt seg for å holde på varmen. Det blir som en hule. Gjennom en liten sprekk kikker hun ut.

– Jeg ser ut på en helt absurd verden.

På den ene siden nede i gropa ser hun lysende, røde baklys på en bil. På den andre siden skimter hun en tujahekk.

På høyden bak seg ser hun juletrelys og et hvitt gårdshus på kanten av skredet.

Kontrastene er store. Det er romjul.

Hjemme har hun handlet inn til nyttårsselskap. Åtte personer. Koronarestriksjoner.

Nå sitter hun her.

– Det er altså så ubegripelig.

Den første tiden i gropa oppleves som en evighet. Når blålys dukker opp, forstår hun at hjelpen er på vei.

Hun hører lyden av helikopter. Ser lyskastere og tenker:

– Nå er det håp.

– Jeg så ut som et europakart

Etter en lang stund lener Aud-Margaret hodet bakover. Hun ser opp i et skarpt lys og vinker.

En mann blir firt ned mot henne.

Videoopptak fra politihelikopteret viser dramatikken.

– Han bare ser meg inn i øya. Han tar en sele bak meg og holder rundt meg på ryggen på vei opp og inn i helikopteret.

Hun havner hun i en oppvarmet brannbil. Blikket fester seg på klokken på dashbordet. Den viser 07.10.

Skredet gikk ved firetiden. Aud-Margaret har sittet på madrassen i skredgropa i rundt tre timer.

Deler av kroppen er gul og blå.

– Jeg så ut som et europakart nedover beina et par dager etter, men jeg hadde ikke vondt noe sted.

900 personer er fulgt opp

Etter skredet opprettet Gjerdrum kommune et psykososialt ressurssenter for å finne ut om folk trengte helsehjelp.

I overkant av 1600 navn stod på ringelisten. Både evakuerte og frivillige.

Kommunen fikk tak i rundt 1400 av dem.

Mange svarte at de ikke trengte en kartleggingssamtale, men noen kan ha fått hjelp andre steder.

Aud-Margaret var en av rundt 900 som takket ja.

Hun fikk mange spørsmål. Både om hvordan hun hadde det og om hun hadde plager.

Så fikk hun spørsmål om hun ville ha mer hjelp.

De aller fleste takket ja til det. Og rundt 100 av dem fikk terapihjelp.

Kommunen har også fulgt opp personer som mistet sine kjære i skredet.

– Vi er flokkdyr

Psykologspesialist Tuva Øktedalen plukker en bok ut av hyllen.

Hun blar litt i den og ser opp.

– For å kunne takle en krise, er det avgjørende at vi har mennesker rundt oss.

– Vi er flokkdyr. Vi søker jo andre mennesker. Vi søker en trygg havn fordi en krise ryster oss innvendig.

Aud-Margaret har snakket mye med en god venninne som også opplevde skredet.

– Det er kjempeviktig å snakke om ting uansett i livet. Jo mer en setter ord på ting, desto mer bearbeider en tingene.

Og da hun kom tilbake til Gjerdrum etter evakueringen, var det én ting 66-åringen måtte gjøre.

Gå fram til skredgropa så langt hun kunne komme.

– Jeg tenker at det er viktig å eksponere seg for ting. For meg er det sunt.

Psykologspesialisten mener dette er viktige ting å gjøre.

For å bearbeide det man har opplevd.

Å unngå tanker og følelser eller ting som minner om traumet, kan bli problematisk.

– Poff, plutselig så kommer disse minnene, reaksjonene og opplevelsene ufrivillig frem.

Da kan man utvikle posttraumatisk stresslidelse, PTSD.

Sensitiv for lyder

Gjerdrum kommune har ringt Aud-Margaret flere ganger.

Senest i fjor høst. Men hun har ikke trengt å snakke med lege, psykolog eller andre fagpersoner.

– Jeg tenker at jeg må være født robust.

Hun er fornøyd med jobben kommunen har gjort. Og tenker den har gjort så godt den har kunnet.

– Jeg tror at hvis jeg hadde ringt og sagt at jeg trengte hjelp, så hadde de tatt tak i meg.

Skredet har ikke påvirket nattesøvnen.

Men buldringen hun våknet av, har satt spor.

– Den første tida var jeg veldig skvetten på lyd som jeg ikke visste hva var.

Og det henger fortsatt litt i.

I våres våknet hun av et veldig brak.

Da hun så at det snødde, tenkte hun:

– Ja, det er snøplogen ja.

Hvorfor takler vi kriser ulikt?

Tilbake til spørsmålet.

Hvorfor takler vi kriser ulikt?

– Det korte og enkle svaret ligger i hvordan vi møter reaksjonene våre i etterkant, sier psykologspesialist Tuva Øktedalen.

Hun tror én ting er avgjørende.

– Det handler om å være i kontakt med egne følelser og reaksjoner.

Vi må si til oss selv at reaksjonene er normale. Vite at følelser ikke er farlig. Bruke sansene aktivt.

– Det er noe med å stå i den følelsesbølja og å vite at: OK, hvis jeg tillater meg å reagere følelsesmessig, så kommer jeg fortere over dette.

Psykologspesialisten mener vi kan gjøre noe for å være bedre rustet ved en eventuell krise.

Kunnskap er sentralt.

Å vite hvordan vi reagerer instinktivt i kriser. Hva som er nyttig og ikke nyttig å gjøre i slike situasjoner.

Og to ting er det fullt mulig å øve seg på.

Det ene er å regulere eller roe ned følelser som sinne, tristhet, sorg eller savn.

– Vi kan si til oss selv at alle følelser går over. For alle følelser går over.

Det andre er å trene på selvmedfølelse. Være snillere med oss selv. Behandle oss selv slik vi behandler en nær venn.

– Hva ville du sagt til vennen din hvis han eller hun hadde opplevd det samme som deg?

En boks med minner

Aud-Margaret Vamsæter Kogstad (66) sitter på gulvet i leiligheten sin. Over to år er gått siden skredet i Gjerdrum.

Hun er takknemlig for at hun lever. Takknemlig for familien sin. Ungene sine.

Foran seg har hun en gammel tine. En oval eske i tre som man i gamledager fraktet mat i.

Etter ferden på madrassen satt hun igjen med tre ting. Nattkjolen hun hadde på seg. Og to ringer.

Men etter oppryddingen i skredområdet, fikk hun tilbake en reisekiste, som har fått plass på familiegården.

Og tinen som er fylt med minner.

Her er det bøker etter forfedre. Aviser fra frigjøringsdagen i 1945. En tegning av huset hun bodde i. Et album hun fikk til dåpen. En bok om hverdagslykke.

Og noen ting har hun puttet oppi i ettertid.

Aud-Margaret Vamsæter Kogstad har skrevet for å bearbeide. Og for at etterkommerne skal få vite hva som skjedde.

Hun husker godt det hun opplevde. Men det er ikke ofte minnene kommer over henne i hverdagen.

– Jeg ser viktigheten av å leve i nuet. Prøve å gjøre hver dag god. Vi har det livet her.