Et 18 år gammelt unnskyld

Solen kjemper mot de grå skyene. Det er gløtter av blått. Kalenderen viser november 2020. Stedet er Torshovparken i Oslo.

Et par brune sko tramper målbevisst opp en høstkledd gressbakke.

Mehari Garza Tesfazion har mørk dressjakke og grå bukser. Sort kaps og sekk på ryggen. Han puster tungt.

De siste dagene har han skrevet lapper med hva han skal si. Kastet dem. Skrevet nye. En tanke har stadig vendt tilbake.

Er det virkelig sant at jeg skal hilse på ham?

Mannen han skal møte, har han ønsket å treffe i over 18 år. Helt siden han leste intervjuer med ham i avisen etter drapsnatten.

Nå konsentrerer Mehari seg om det han snart skal gjøre.

På toppen av Torshovparken går Stein Morisse hvileløst rundt i grusen. Hendene er godt plantet i bukselommene.

Før Stein satte seg på sykkelen denne morgenen, hadde han en klump i magen. Han var litt skeptisk. Visste ikke hva han gikk til. Men en positiv følelse tok overhånd.

– Jeg har alltid vært litt nysgjerrig av meg.

En skikkelse med kaps nærmer seg.

Stein skifter retning. De går mot hverandre. Når avstanden er noen meter, tar Mehari av seg sekken. Han løfter venstre hånd.

De sier et langt hei i munnen på hverandre.

Dette er historien om to fedre og sønnene deres. Meharis sønn ble drapsmann. Steins sønn ble drept. Fedrene har lenge ønsket å møte hverandre.

En hendelse knytter dem sammen.

En biljardkule suste gjennom luften. Spratt flere ganger i gulvflisene. Stoppet opp ved baren. Klokken var passert 02.

Mer enn 60 gjester var samlet på utestedet Chez. Musikken dunket ut av høyttalerne. Belysningen var dunkel.

En del av lokalet var bedre lyst opp enn resten. Biljardrommet. Tre unge menn flokket seg rundt et avlangt, filtdekket bord med seks hull. De irriterte andre gjester. Stemningen ble amper.

I baren like ved satt flere personer. Noen ble truffet av biljardkuler. Da de reagerte, ble de slått med knyttneve og biljardkø mot hodet.

To dørvakter var på jobb denne natten. Martin Morisse og Einar Tormod Rønning. De ble beskrevet som erfarne, rolige og dyktige i jobben.

Da de kom til, var situasjonen opphetet og kaotisk. Dørvaktene forsøkte å dempe gemyttene med tilsnakk. Det hjalp ikke.

De ble angrepet. Slått, sparket og presset inn i et hjørne. Forsøkte å beskytte seg med hendene over hodet.

Så skjedde det fatale.

Dørvaktene ble stukket med kniv på innsiden av låret.

Forskrekkede diskotekgjester startet førstehjelp. Ringte politi og ambulanse. Men det var ikke mulig å redde dem.

Martin og Einar blødde i hjel på stedet.

Stein Morisse beskriver sønnen Martin som en aktiv krabat. En snill og god unge.

Som seksåring hadde han fått på seg finstasen. Det var barnas dag.

Men lite ante Martin at det 8000 kilometer unna ble født et annet barn som skulle få avgjørende betydning for livet hans.

Mehari Garza Tesfazion ble glad da han fikk en sønn igjen.

– Han var en aktiv og søt baby.

Men faren var mye borte. Han jobbet for militærregimet. Reiste rundt i landet. Spredte propaganda blant sivile.

Samtidig ble han kontrollert av det samme regimet. De stolte ikke på ham. Han ble arrestert. Torturert.

Ved inngangen til et nytt tiår tok Mehari et vanskelig valg. Han forlot familien. Flyktet til Europa.

Mehari så ut av et bilvindu. Grantrær var kledd i hvitt.

De siste ukene hadde han flyttet seg fra bil til bil. Nå nærmet han seg et mål. Det var tilfeldig.

Ferden endte på toppen av en bakke foran en stor grå bygning.

Han trakk pusten før han åpnet en metalldør og møtte en skranke med glass.

Mehari fortalte hvorfor han var der. Søkte politisk asyl. På Grønland politistasjon.

Tre år etter at han fikk innvilget lovlig opphold i Norge, landet et fly på Fornebu.

En spent far ventet i ankomsthallen. Gjensynsgleden var stor. Familien var gjenforent.

– Vi var veldig glade.

Den første tiden var sønnen lydig og hjelpsom. En kveld hadde han ikke slått av lyset etter sengetid. Mehari åpnet døren.

– Hvorfor sover du ikke?

Sønnen satt i sengen.

– Nei, pappa. Jeg ber. Jeg har lært det av familie i Eritrea.

Mehari smiler når han gjenforteller.

– Jeg følte meg veldig glad. Jeg tenkte han ville bli en disiplinert og god, kristen gutt.

Familien tilhører den ortodokse kirke.

Bestemte fedre

Stein stilte krav til sønnen sin. Både når det gjaldt jobb, bolig og å få seg et trygt, stabilt liv. I ettertid har han hørt at Martin var litt redd ham. Han følte at faren var streng.

– Det er et litt sårt punkt.

Mehari var opptatt av disiplin og integrering. Respekt for familie og andre mennesker og at sønnen skulle gå på skole.

– Respekterte han dette, kunne han bruke tid på hobbyer og jobbe som han ville.

Men gutten slet med å finne seg til rette i et nytt land. Etter en stund begynte han å slåss. Han sov lenge og ville ikke gå på skolen.

En fortvilet far alarmerte barnevernet i 1996. Sønnen ble fulgt opp, men han ble også dømt for flere tilfeller av vold og trusler.

Da kalenderen krøp inn i et nytt millennium, så imidlertid fremtiden lys ut. Meharis sønn var begynt på skole igjen. Attestene var gode.

Han jobbet også på kino. Her ble han ifølge faren kåret til årets medarbeider.

Steins sønn Martin var vekter før han ble dørvakt.

Det ble skjebnesvangert da de to sønnene møttes som gjest og ansatt på utestedet Chez i Moss.

Stein Morisse satt ensom på kjøkkenet i en rød firemannsbolig på Siggerud. Han gløttet til venstre ut av vinduet.

Tok en bit av en brødskive. En slurk kaffe. Leste Aftenposten.

Klokken 07.15 ble stillheten brutt. Mobiltelefonen ringte.

– Hei, det er ... Det gjelder Martin.

Stein kjente han ble kald. Stemmen i telefonen fortsatte:

– Martin er død. Han ligger på sykehus i Moss.

Stein fikk problemer med å puste. Trodde han ble kvalt.

– Det var som å få et slag i mellomgulvet.

Han satte seg i bilen og kjørte til Moss. På et rom på sykehuset lå sønnen med laken over seg. Ustelt etter nattens hendelse.

Hodet var på skakke inntil skulderen. Bena var litt dratt opp og litt spredd. Slik lå han da dødsstivheten inntraff.

Bildet har festet seg på Steins minne for alltid.

– Det var et mareritt for meg

Mehari var på ferie da en venn ringte.

– Han fortalte at sønnen min hadde slåss. At to mennesker var døde. Det var et mareritt for meg.

Mehari satte seg på første fly hjem til Norge. Fylt av sorg, sinne og medfølelse. Sorg og sinne over en sønn som var blitt drapsmann. Medfølelse overfor de to familiene som var rammet.

– Tankene mine gikk til dem.

Mehari ønsket tidlig å kondolere. Han kontaktet sønnens forsvarer, men ble rådet til å vente. Og ventetiden ble lang.

Året etter gikk saken for retten i Moss. Mehari var ikke til stede. Han var ikke informert.

Da Stein kom inn i den lille rettssalen første dag, satt drapsmannen ikke langt unna. En tanke slo ned i ham.

– Hvis jeg ønsket å ta hevn, så var det jo så enkelt. Det var jo ikke noe sikkerhet.

Meharis sønn ble til slutt dømt til 16 års fengsel for drapene på de to dørvaktene.

Én uke etter dørvaktdrapene var Moss lyst opp av fakler.

Det var en massemønstring for å hedre Martin og Einars minne.

Folk viste sin avsky mot de meningsløse drapene.

Det oppstod også en samfunnsdebatt om forholdet mellom innvandringspolitikk og kriminalitet i Norge.

Stein Morisse hadde lenge vært aktiv i Vålerenga mot rasisme. Han mente flyktninger og asylsøkere måtte få god oppfølging. Han uttalte seg ofte i media.

10 år etter drapene ble han intervjuet av NRK. Her sa han at han ønsket å snakke med faren til drapsmannen. Han ville ta ham i hånden og be ham ikke føle skyld for det som skjedde.

– Det ble dessverre aldri noe av, sa Stein Morisse den gang.

På bakgrunn av dette ønsket NRK å bidra til at de to fedrene kunne møte hverandre.

En regnfull høstdag hjemme hos Mehari Garza Tesfazion i Bærum. Tilbakelent i en mørk tøysofa med grå puter kastet han blikket på et marmorbord. Bilder av sønnen lå spredd utover. Han pekte og forklarte.

I årene etter drapene har han kjent på skyld og skam.

– Når jeg for eksempel går på gaten, føler jeg at folk ser på meg og tenker: Den mannens sønn har drept. Han er far til en kriminell.

Snart skal Mehari få møte faren til det ene drapsofferet.

– Jeg tror det blir godt for meg.

I over 18 år har han ønsket å kondolere. Nå er han usikker på om han kan bruke ordet. Redd det skal minne Stein for mye om tapet av sønnen.

– Kondolerer er heller ikke sterkt nok.

Mehari tenker på hva han skal si. Selv med hans beste ord, kan ikke en annen far få tilbake gutten sin.

– Det spiller ingen rolle hva jeg sier.

I sur høstvind satt Stein Morisse på huk foran sønnens gravstein på Rygge kirkegård. En lukt av jord og rått løv rev i nesen.

Da han så ned på graven, dukket et bilde opp igjen i tankene. Siste minne om Martin. På sykehuset i Moss.

Stein var ikke til stede på syning, da sønnen lå stelt i kisten.

– I dag ville jeg valgt annerledes.

Før møtet med faren til drapsmannen tenker han:

– Jeg tror han bare vil føle en lettelse.

Vi er tilbake i Torshovparken. Midt mellom der Martin Morisse bodde som liten og barnehagen han gikk i. November-solen ligger lavt på himmelen.

Mehari stanser opp. Legger sekken sin i det fuktige gresset. Den beskytter buksene når han kneler. Han sier: Hei, hei, hei!

Stein ler litt usikkert, men stopper brått. Mehari folder hendene. Bøyer hodet mot bakken.

– Unnskyld meg for alt vi har gjort.

Tre sekunder går. Fugler kvitrer.

– Kom igjen. Bare reis deg opp du, sier Stein. Mehari begynner å gråte. Det går over i hulking.

Fjeset til Stein får en liten rykning. Han blir litt satt ut.

Han ser ned på den knelende mannen med medfølende blikk. Går bort til ham. Hjelper ham opp.

Mehari finner frem et papirlommetørkle. Tørker øyne og nese. Et gråtkvalt ansikt titter et øyeblikk på Stein. Han retter på kapsen.

– Går det greit? sier Stein.

– Ja, det går greit, sier Mehari.

Mens de rusler i grusen, stopper Stein opp.

– Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men det er veldig hyggelig å møte deg.

Mehari snur seg mot Stein.

– Veldig, veldig, veldig.

Mehari ser ut i luften og sier: – Du er en veldig sterk mann.

Han tenker på én av de mange lappene han har skrevet. «Det å drepe er for svake mennesker. Det å ikke hevne er for sterke mennesker.»

Tanken Stein lekte med om hevn i Moss tingrett i 2003, var helt uaktuell.

Han mener hevn ikke er noe man gjør. Da ødelegger man bare sitt eget liv også.

– Vi hadde jo egentlig et felles problem, sier Stein. Han lager anførselstegn med fingrene.

– En felles skjebne.

Stein og Mehari ser på hverandre. Stein bryter stillheten.

– Jeg har ikke noe nag til deg eller din familie. Ingen ting. Du skal bare ta det helt med ro.

Mehari lukker øynene. Tårer presser seg frem. Han sier takk, takk, takk.

– Om vi møtes på gaten en gang, vil det bli hyggelig å se deg igjen, sier Stein.

Mehari takker. Han nikker og prøver å blunke vekk tårene.

– Det er veldig tungt. Særlig for deg, sier Mehari. Han ser bort på Stein.

– Sønnen min lever. Men for deg. Du mistet.

Mehari stopper opp. Rister på hodet.

Stein sier at han på en måte har avfunnet seg med det. At det som har skjedd, har skjedd. Han kan ikke gjøre noe med det.

Han har et godt minne om den sønnen var. Livet må gå videre.

Mehari forteller at han har lest avisintervjuer med Stein og ønsket å treffe ham.

Men han bruker ikke ordet kondolerer.

Stein mener handlingen Mehari gjorde da de møttes, er mye sterkere.

– Kondolerer er bare et ord.

Fedrene reiser seg fra benken. Stein slår ut med armene. De ser på hverandre.

– Beklager jeg kan ikke ta deg i hånden, sier Stein.

De tar farvel med albuene.

Stein Morisse går mot sykkelen sin. Han beskriver en ydmyk og hyggelig mann som har følt på mye skyld.

– Som jeg sa til ham. Det er ikke din skyld at din sønn begår disse handlingene.

Han håper han har bidratt til å minske en annen persons skyldfølelse.

På vei bort fra møtet er Mehari veldig takknemlig, lettet og glad.

Takknemlig for at et 18 år gammel ønske har gått i oppfyllelse. Lettet over endelig å få vise sin medfølelse. Og han takker Jesus for at han fikk tilgivelse av Stein som mistet sønnen sin.

– Han sa til meg. Du er fri.

Mehari Garza Tesfazion vil fortsette å tenke på dem som mistet sønnene sine en aprilnatt i 2002. Men han mener Stein Morisse har tatt all bekymring ut av kroppen hans.

– Nå har jeg fått ro i sjelen.

Drapsmannen og den andre fornærmedes familie er orientert om saken.