VM-dronningen var dårligst i klassen i skiskyting

«Du jobber målrettet og godt, men er ikke alltid like godt forberedt».

«Det du først og fremst må forbedre er spesifikk kapasitet og skyting».

Slik lød lærerens tilbakemeldinger til den da 15 år gamle eleven.

Linjen het toppidrett. Faget het skiskyting. Og svakest i klassen var hun som 14 år senere skulle bli historiens første til å ta sju medaljer i ett og samme VM, og som nå leder verdenscupen sammenlagt.

– Jeg fikk ikke så mange positive tilbakemeldinger på den midtvurderingen, som det da het, så det endte vel opp med at det ble en firer. Jeg vippet vel litt mellom tre og fire der, men fikk en firer. Og det husker jeg var kjempesurt, for alle andre i klassen fikk femmere og seksere, forteller Olsbu Røiseland.

– Jeg tror nok at jeg var absolutt dårligst, og i alle fall den som var mest urutinert, legger hun til.

– Jeg visste ikke hva skiskyting var

NRK har kartlagt dagens norske eliteutøveres vei til toppidretten. Ett av spørsmålene vi har stilt, er om de som er toppidrettsutøvere i dag også var barnestjerner i oppveksten. Fasiten er at hele 55 prosent oppgir at de allerede var stjerner som barn.

Olsbu Røiseland er ikke en av dem.

Hun begynte med skiskyting i 9. klasse, og hun hatet det. Det første halve året ville hun egentlig bare slutte. Og da hun valgte skiskytterlinje på videregående, var det hovedsakelig fordi hun hadde lyst til å flytte hjemmefra. Likevel var det altså hun som endte opp med å bli best.

– Jeg hadde vel ikke så mye ambisjoner. Jeg visste ikke hva det gikk i, rett og slett. Jeg visste ikke hva skiskyting var. Jeg trodde jeg visste det, men da jeg kom hit så skjønte jeg at «jeg har ikke peiling», forklarer Olsbu Røiseland i dag.

Hun er tilbake i Sirdal, på skigymnaset hun søkte seg til som 15-årig nybegynner. Der hun fikk tidligere landslagstrener Roger Grubben som lærer. Der eventyret på mange måter begynte.

Ville slutte etter to treninger

Olsbu Røiseland er oppvokst på gård, og hun har alltid vært glad i være mye ute. Hun gikk på skiturer med familien, lagde akebakker med storebroren, klatret i trær og spilte litt håndball i barneskolealder.

– Jeg sluttet med håndball da jeg gikk i 7. klasse. Jeg likte meg på ving, og løp fram og tilbake og prøvde å ha minst mulig kontakt med ballen. Så jeg skjønte at håndball ikke var min ting, sier hun leende i dag.

Det andre året på ungdomsskolen fikk faren hennes idéen om at hun burde begynne med en uteidrett. Akkurat da hadde nettopp noen lokale ildsjeler startet opp en skiskyttergruppe i Froland. Pappa Olsbu oppfordret datteren til å bli med der.

– Og jeg hatet det, det første halve året. Det var helt forferdelig, syntes jeg. Det var bare gutter, og snøballkrig og litt sånn knuffing og slåssing, forklarer Olsbu Røiseland, og fortsetter:

– Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg sluttet etter to treninger. Men jeg er veldig glad for at - jeg sier at han tvang meg, men han gjorde jo ikke det - men jeg er veldig glad for at han overtalte meg til å prøve litt til. Etter det halve året ble jeg frelst.

– Lå bak skjema på absolutt alt

Året etter fulgte hun i brorens fotspor og søkte seg til Sirdal skigymnas. Hun syntes storebrorens liv der virket helt fantastisk, og hun var innstilt på å flytte hjemmefra og klare seg selv. Overgangen ble enorm.

– Jeg var så urutinert. Det gikk vel ikke en trening uten at jeg hadde glemt noe. Jeg følte jeg alltid lå bak skjema på absolutt alt.

Hun beskriver en ny hverdag med daglige treninger i stedet for et par ganger i uka, slik som hun var vant med. Nye omgivelser, mer ansvar, klesvask og skolearbeid.

– Jeg lå konstant litt bakpå, og prøvde hele tiden å ta igjen, ta igjen, ta igjen. Jeg tror jeg levde i et sånt konstant stress, at jeg aldri nådde fram, at jeg aldri kom på null - både med skolen og med skiskytingen. Så det var et hektisk førsteår for meg, der jeg lærte veldig mye.

I tillegg møtte hun en kravstor og streng Roger Grubben, som hadde forventninger om en annen disiplin enn hva 15 år gamle Olsbu Røiseland var forberedt på.

– Jeg var livredd for Roger i starten. Han var veldig nøye på tiden, og å være strukturert, og alt det jeg ikke var, minnes skiskytteren.

– Nå er han kjempesnill, så man skulle ikke tro at han var så streng, men han var veldig streng. Og veldig sur, egentlig, det første halve året. Men det var veldig bra, for da fikk vi veldig respekt, legger hun til.

Uredd, jordnær og beinhard

Grubben trekker frem elevens personlige egenskaper som nøkkelen for at hun endte opp med å bli best av alle, til tross for at klassekameratene hennes startet med et solid forsprang.

– Motivasjonen hennes er å utvikle seg, å bli bedre. Og så er hun glad i å konkurrere. Hun er jordnær, men samtidig beinhard på prioriteringene. Hun har bare lyst til å se hvor langt hun kan nå, nevner treneren.

Med bakgrunn fra både skiskytterlandslagets støtteapparat, et mangeårig samarbeid med Ole Einar Bjørndalen og som lærer og trener ved Sirdal videregående skole, har han sett en rekke utøvere jakte det samme målet. Olsbu Røiseland skiller seg ut.

Ifølge Grubben er nemlig ikke VM-dronningen redd for å mislykkes. Han forklarer at den indre drivkraften hennes gjør at hun tåler motgang og utfordringer på en helt særegen måte.

– Det er bare plusser i topplokket hennes i det hun driver med. Der er hun nok litt spesiell i forhold til mange andre, for mange kjenner på press og forventninger. Og det gjør jo selvfølgelig hun og, men måten hun takler det på, måten hun fortsatt er på, hva som er hennes indre drivkraft, det tror jeg er litt spesielt, mener Grubben.

«Kanskje det er noe her likevel?»

Hovedpersonen selv husker også hvordan hun tidlig begynte å blomstre i konkurranser, og at det særlig var når hun fikk startnummer på brystet, at hun tok store steg.

– Heldigvis for meg så hadde Roger bra tålmodighet og ikke ga opp meg, selv om det kunne se litt mørkt ut. Så allerede den vinteren så hevdet jeg meg veldig bra, og var en av de beste i klassen da jeg plutselig helt uventet fikk to medaljer i junior-NM. Så det var veldig sjokkerende for alle, og ikke minst meg selv, minnes hun.

Og etter vårsemesteret fikk plutselig 16-åringen toppkarakter i skiskyting.

– Jeg tror jeg bare trengte å fordøye alt jeg hadde lært. Jeg var kanskje fortsatt den mest urutinerte, sånn sett, men jeg hadde kommet så mye lengre i forhold til hvor jeg startet, forklarer Olsbu Røiseland, og fortsetter:

– Jeg tror kanskje han ble litt overrasket. For det er jo noe med at noen får det ikke helt til i konkurranse, selv om de er veldig bra trent. Men jeg var nesten motsatt. Jeg fikk mer ut i konkurranse enn det jeg egentlig var trent for. Så der tror jeg kanskje Roger også ble litt overrasket og bare «kanskje det er noe her likevel»?

Redd barn presses for tidlig

NRKs tall viser at man ikke trenger å være barnestjerne for å nå toppen. Olsbu Røiselands eventyrlige suksess er bevis på det samme. Grubben er likevel redd for at mange presses til å velge seg en hovedidrett og starte seriøs satsing i ung alder.

– Hvis man snakker om Marte, og hun skulle ha blitt tredd på en forventning om at hun måtte trene 15, 16, 17 timer i uka mens hun gikk på skole, da hun kom hit, med den bakgrunnen hun hadde. Så hadde hun knekt. Kanskje hadde hun respondert bra i et år eller to, men hun hadde aldri nådd dit hun har nådd per i dag, konkluderer den rutinerte treneren.

Han påpeker at det er et enormt press på barn og unge som vokser opp i dag, og at det er stadig flere arenaer de må prestere på. Grubben påpeker at de aller fleste faktisk ikke når toppen, og han er redd det viktigste blir glemt.

– At de må bygge selvtillit og mestringsfølelse. Det er lett at omgivelsene går fortere enn utøvere i enkelte faser. Du får perioder der du må få lov til å ta veivalgene selv, uten for mye press utenfra, forteller han entusiastisk.

Grubben mener at den viktigste delen av talentutvikling er å forsikre seg om at utøverne er friske, glade og lever et meningsfullt liv. Da tåler man mye mer. I tillegg må man som trener ikke må slutte å se hele mennesket:

– Da hadde vi i hvert fall ikke fått frem en Marte Olsbu Røiseland på toppen av seierspallen, oppsummerer 51-åringen.

Glad hun var blant de dårligste

Stig Arve Sæther, førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU, har forsket på konseptet barnestjerner ved å følge det aldersbestemte guttelandslaget i fotball til et spesifikt årskull over en tiårsperiode. Kun 16 prosent av dem som var blant de beste i landet som 14-åringer, endte opp i eliteserien eller i internasjonale klubber.

– Hvilke fellestrekk har de 16 prosentene som både er barnestjerner og voksenstjerner?

– Selvfølgelig har de trent mye, mye egenorganisert i tillegg til den organiserte aktiviteten. De har hatt en indre motivasjon med tanke på hvorfor de har lyst til å satse på idretten sin, og de har ofte vært i gode utviklingsmiljøer som har gjort at de har noe å strekke seg etter over tid, forklarer Sæther til NRK.

Det siste punktet kjenner Olsbu Røiseland seg godt igjen i. For selv om hun synes det er helt utrolig at det var hun som endte opp med å komme lengst av alle i klassen, tror hun kanskje at hun vet hvorfor det ble sånn.

– Jeg tror jeg har hatt en fordel av at jeg alltid har ligget litt bak. Jeg har aldri vært den beste.

Det at hun hele tiden måtte kjempe for å nærme seg de andre, gjorde at hun så en konstant progresjon.

– Sånn sett er jeg glad for at jeg var en av de dårligste, avslutter skiskytterstjernen.

• Vil du vite mer om funnene i undersøkelsen? Her kan du søke selv:

• Vil du lese mer om veien til toppidretten? Dette er sakene som kommer eller er publisert: