Verdensmesteren trodde alle barn trente som toppidrettsutøvere

Det var tilfeldigheter som førte til at unge Vetle snublet inn i idretten han etter hvert skulle bli verdensmester i. Guttungen drev egentlig med alpint, men en tirsdag på barneskolen ble han med en kompis hjem, og vennen skulle på skiskyttertrening den ettermiddagen.

Sjåstad Christiansen slo følge, og han ble umiddelbart bitt av basillen.

Men selv om det var tilfeldighetene som skulle ha det til at Vetle falt pladask for skiskyting, er det på ingen måte tilfeldigheter som har preget resten av barne- og ungdomsårene hans i idretten.

– Perioden som barn er jo ganske lang, men min periode i breddeidretten tror jeg var ganske kort. Jeg husker at jeg begynte tidlig å spesialisere meg, forteller han mange år senere.

28-åringen har satt seg godt til rette for å fortelle NRK om presset han ble utsatt for i oppveksten. Det han opplevde som tvangstrening i en kald garasje. Løpeturen på Hardangervidda midt på natta. Treningsdagbøkene, situps-skjemaene og beskjedene hjemmefra om at fotballen aldri måtte komme i veien for skiskytingen.

Men det viktigste først: Det endte bra.

Harry Potter-treningsdagbok

Vetle Sjåstad Christiansens vei til toppen representerer på ingen måte flertallet. NRK har kartlagt norske eliteutøveres barne- og ungdomsår, og av de 137 som har besvart vår spørreundersøkelse, er det kun fem som svart at de ble presset hardere enn de ønsket av foreldrene.

Nå sitter altså én av dem på en stol i Holmenkollen og blar i en Harry Potter-treningsdagbok fra 2003. Han stopper opp og leser høyt:

«Jeg bruker mest tid på: Trene på skiskyting. Jeg skulle gjerne brukt mer tid på: Trene på fotball.»

– Da hadde jeg sikkert begynt, da, da jeg var elleve år, og på en måte fått beskjed om at fotballen ikke skulle komme i stedet for skiskytingen.

– Men var det dét du hadde lyst til?

– Ja, jeg elsket jo fotball. Jeg er jo kjempefotballinteressert i dag òg. Så det var nok egentlig det jeg hadde mest lyst til, ja. Men pappa sa vel sikkert at det ikke var så lett å bli verdens beste fotballspiller fra kunstgressbanen på Geilo. Da var skiskyting en litt lettere vei til toppen. Så jeg er på en måte glad han satte meg på det sporet.

Den iskalde garasjen

Lille Vetle sluttet raskt med alpint etter at han hadde fått sansen for skiskyting, men han fortsatte med fotball i sommerhalvåret. Barneskoleeleven elsket å spille fotball med vennene på Geilo, men beskjeden hjemmefra var ikke til å misforstå: Fotballen ikke skulle gå på bekostning av skiskytingen.

– Da begynte vi å satse litt, forklarer Sjåstad Christiansen.

Han sier vi. Det betyr far og sønn, og det var førstnevnte som hadde regi.

Hovedpersonen var i 11-12-årsalderen, og det var i denne perioden pappa Georg begynte å profesjonalisere juniors opplegg. Blant annet innførte faren morgentrening før skolen to ganger i uka, noe Vetle på ingen måte hverken likte eller anså som frivillig.

– Da var det styrke som gjaldt. Styrke i garasjen. Og den garasjen var iskald. Det var det samme om det var vinter eller sommer eller høst ute. Vi skulle ut og trene styrke i garasjen. Ikke bare det å stå opp tidlig, men å stå opp tidlig for å trene. Det syntes jeg ikke var det morsomste da jeg var ung, det skal jeg ærlig innrømme, forklarer han.

– Hvor gammel var du da du begynte med det?

– Det meste startet ganske samtidig. Rett før ungdomsskolen. Og så startet jeg veldig tidlig med pushups og situps hver dag før jeg gikk og la meg. Jeg hadde et skjema der jeg skrev hvor mange jeg hadde tatt hver dag, og så skulle det som regel øke hver uke eller hver måned. Så det ble noen hundre hver dag til slutt.

– Jeg visste ikke bedre

I tillegg til morgentreningene hentet pappa Georg inn ekstern ekspertise for å gi sønnen best mulig kvalitet i treningsarbeidet. Daværende landslagstrener Joar Himle ble koblet på. Tenåringen fikk også trene med NTG Geilo og noen trenere der gjennom hele ungdomsskolen, noe som gjorde at han raskt ble en god del bedre enn sine jevnaldrende konkurrenter. Nå ser han på det hele som ekstremt.

– Jeg synes absolutt at det var ekstremt, ja. Jeg trente veldig, veldig mye.

Han forteller om reiser landet rundt. Om konkurranser i både skiskyting, padling, triatlon og sykling. Om lange dager, fulle helger og en tro på at alle barn trente for å bli toppidrettsutøvere.

– På den tida så visste jeg ikke bedre. Jeg var jo et barn. Jeg visste ikke hva som var vanlig eller hva som var rett og galt. Når man er barn er man avhengig av at de voksne lærer deg hva som er normalt, påpeker han.

Det er fra årene på ungdomsskolen at 28-åringen har flest minner om det han omtaler som ekstreme eksempler på treningsregimet han var underlagt. Han forteller blant annet om en helgedag da han og en kamerat hadde vært med faren og gjennomført et testløp. Samtidig var moren og lillesøster Tiril på Hardangervidda og gikk fra hytte til hytte, og planen var at alle skulle møtes der etter treningsøkten.

Skiskytteren var 14 år, og han og kompisen fikk instrukser om å sykle opp til endestasjonen. Der skulle de skifte til joggesko og løpe innover vidda til hytta hvor resten av familien befant seg.

– Selvfølgelig tok det mye lengre tid enn han hadde planlagt. Det var en gjenganger med pappa. Sa han at det tok halvannen time, så tok det minimum tre. Du måtte alltid doble distanse og tidsbruk, sier Sjåstad Christiansen lattermildt.

Enden på visa var at det begynte å bli mørkt før skiskyttertalentet og kompisen i det hele tatt var ferdige med etappen på sykkel. Deretter ventet en flere timer lang løpetur i bekmørket, på ukjente stier, og med mobilen som eneste lyskilde. Klokka rakk å bli ett på natta før de to fant veien til turisthytta der familien ventet.

– Det var to 14 år gamle ganske slitne ungdommer, oppsummerer skiskytteren.

Den «livreddende» sjokoladen i grøfta

Verdensmesteren kommer på stadig flere historier han vil dele fra idrettsoppveksten - også denne gangen fra en sykkeltur da han var 14 år. Faren hadde gitt ham ruten og estimert tidsbruk på forhånd, men opplegget var i det tøffeste laget for tenåringen.

– Det tok fryktelig mye lengre tid enn planlagt, og jeg hadde ikke med meg så mye mat og drikke, så jeg gikk jo på en stjernesmell. Jeg syklet og syklet, og jeg visste ikke hvor jeg var, og jeg ble bare mer sulten. Jeg visste ikke om jeg kom til å komme meg hjem.

Etter hvert kom han seg til Dagali, et sted han var kjent, og 14-åringen visste at det da var 2,5 mil igjen til Geilo. Likevel skjønte han ikke hvordan han skulle orke å tråkke de siste 25 kilometerne. Han gikk av sykkelen, og begynte å trille, og plutselig fikk han øye på en halvfull sjokoladepose i grøftekanten.

– Den var åpnet. Det lå masse gress i den. Den var sikkert i hvert fall noen uker gammel. Men jeg tenker bare «jeg må ha den der hvis jeg skal komme meg hjem, hvis jeg skal overleve det her».

Idrettstalentet satte seg ned i grøfta og stappet i seg svett sjokolade i sommersola. Og så kom han seg hjem. Så vidt.

– Og det er på en måte et godt bilde på hvordan turene pleide å være. De var alltid ganske mye lengre enn i hvert fall jeg hadde planlagt, forklarer landslagsløperen.

Faren Georg Christiansen har en annen oppfatning av hvorvidt treningsopplegget var frivillig eller ikke, men det er viktig å understreke at det ikke er noen konflikt mellom de to i dag. Sønnen er takknemlig for farens press. Han mener at han har kommet styrket ut av det.

Mot alle odds

Det at kun fem toppidrettsutøvere har svart at de opplevde uønsket foreldrepress som barn, tyder på at for mye ytre press kan forhindre barn og unge i å nå toppen.

Dette er uttalelser fra nåværende toppidrettsutøvere som har latt seg prege negativt av press fra omgivelsene, men som ikke vil stå frem med navn:

Én som våger å være åpen om at han ble presset mer enn han ønsket, er Kjetil Jansrud. Han omtaler faren som en slags moralsk vokter for hva som var godt nok for å bli god.

– Og det er jo en voksens oppgave, fordi en 12-åring skjønner ikke konsekvensene av å stå over en trening. Og det blir jo harde diskusjoner. Det er bare en kamp som fortsetter og fortsetter, men som jeg nå er sjeleglad for. Fordi det ble aldri sånn at man sluttet, forklarer alpinisten.

«Nå gjør du for lite»

Jansrud så på det som en uskreven regel at de var i bakken for at han skulle bli god nok til å prestere. Den unge alpinisten var tydelig på at drømmen var å bli verdensmester, og faren tok ham på ordet.

– Og da var det situasjoner hvor jeg opplevde at min far sa det ikke er godt nok. «Nå gjør du for lite», beskriver 35-åringen.

Han minnes perioder med voldsomt treningstrykk og episoder hvor han var sliten og ikke hadde lyst til å dra på trening, men det kom aldri på tale å stå over en økt.

– Vi var alltid der. Jeg opplevde jo det som et slags press. For det er ingen barn eller tenåringer som synes det er dritfett ikke å få viljen sin. Der bukket ikke min far under. Det var ingen kjære mor, forklarer Jansrud.

I dag beskriver han oppveksten som et samspill mellom omsorg, krav og oppfølging. Det har gått opp for ham hvor krevende det må ha vært for moren og de tre søsknene at far og bror stort sett alltid var borte. Likevel er han innstilt på å følge opp sin egen nyfødte datter på samme måte, men kun dersom hun virkelig ønsker det selv.

Jansrud har nemlig opplevd hvor få det er som faktisk når målene sine innenfor idrett.

– Og da er det ganske viktig at man kan snu på det og si «hadde det vært verdt det uansett?». Jeg må alltid kunne forsvare for meg selv at det vi gjør både overfor barn og meg selv, at det er noe man kan stå i veldig fint selv om man skulle mislykkes, konkluderer 35-åringen.

– En strålende nyhet

Idrettspresident Berit Kjøll er svært glad for at NRKs undersøkelse viser at svært få når toppen med uønsket foreldrepress, og hun mener det er essensielt at det budskapet når ut til mange.

– Det er kjempeviktig. Jeg tenker at det er en strålende nyhet. For det er klart at vi opplever vel at det er veldig mange foreldre som har barn som de er egne trenere for, og pisker frem, rett og slett, påpeker Kjøll.

Også Anja Veum, breddeidrettsansvarlig i Norges idrettsforbund, håper tallene når ut til alle overivrige idrettsforeldre.

– Veldig gledelig nytt for alle som driver ungdomsidrett, og som jeg tenker at alle foreldre også må se til. Utfordringen er kanskje når foreldrene presser for mye. Da ser vi at det ikke nødvendigvis fører til at man står løpet ut, og slutter, er hennes kommentar.

Veum poengterer at foreldre må være støttende på barnas premisser.

– Kan ikke tvinge noen

Statistikken til tross, foreldrepresset tok ikke motet fra en ung og lovende Vetle Sjåstad Christiansen. Det førte heller til at motivasjonen hans faktisk økte.

– Den indre motivasjonen var jo et resultat av oppdragelsen, kan du si. Og da jeg så at oppdragelsen og det vi gjorde ga resultater, så ble jeg bare enda mer motivert. Jeg så at jeg kunne slå de andre.

I ettertid ser Sjåstad Christiansen at faren utelukkende hadde gode intensjoner, og at han ønsket å gi barna muligheter som han selv følte han gikk glipp av innenfor idrett. Han er derfor kun takknemlig for presset han ble utsatt for hjemmefra, og han ville ikke ha endret noe særlig i dag.

Heller ikke faren Georg Christiansen ville gjort noe særlig annerledes.

– Man kan alltid tenke sånn at «er dette ok? Er det noe jeg vil eller noe han vil?» Sånn vil du alltid tenke. Vi hadde mange gode samtaler underveis. Det ble aldri en pakke jeg følte jeg tredde nedover hodet på ham, sier han til NRK, alle disse årene senere.

Christiansen erkjenner at sønnen ikke likte morgentreningene, men han følte det lå en enighet der om at de burde teste det ut. Og han kjenner seg ikke igjen i at han pushet Vetle hardere enn hva arvingen ønsket.

– Nei, det er jeg ikke enig i. Å pushe er noe jeg ikke har troen på. Du kan ikke tvinge noen til å gjøre noe som helst, avslutter Christiansen.

Nye venner

Hovedpersonen selv fikk lønn for strevet da han omsider tok karrierens første verdenscupseier i fjor. Flere VM-stafettgull har det også blitt, men 28-åringen har også gode minner fra årene som hardtsatsende ungdom.

– Vi fikk mange venner der. Det så jeg i treningsdagbøkene mine fra den tida. Jeg skrev ofte at jeg hadde fått nye venner på skirenn. Så jeg følte ikke at jeg ofret noe som helst, egentlig.

– Men du følte ikke du hadde noe valg?

– Nei, jeg hadde ikke noe valg. Som sagt, så visste jeg ikke bedre. Jeg trodde det var det som var normalt. Det var bare snakk om å prioritere noe viktig foran noe uviktig. Det var sånn jeg ble lært opp, avslutter Geilo-mannen.

• Vil du vite mer om funnene i undersøkelsen? Her kan du søke selv: