OL-mesteren valgte fest foran trening

«Jeg driter i dette. Jeg gidder ikke å holde på med dette her.»

Slik tenkte bergenseren om idretten han hadde vokst opp med. Plutselig virket festing og rølp mer fristende enn rundetider og trang trikot.

– Det stod litt stille på resultatfronten og jeg har alltid vært en type som liker litt fart og spenning og den type ting. Og da ungdomsårene kom, og jeg ikke fikk noe særlig utvikling, så var det litt andre miljøer som fristet mer. Så da gjorde jeg en del dumme ting, erkjenner skøyteløperen.

Festet, drakk og røykte

28-åringen har hatt en svært spesiell reise til toppidretten, sammenlignet med de aller fleste, men begynnelsen var likevel temmelig tradisjonell. Unge Henriksen drev med fotball, friidrett og skøyter på barneskolen, og i likhet med mange barn drømte han om å bli skikkelig god.

I starten av tenårene forsvant imidlertid noe av idrettsgleden. Da var det et helt annet miljø som virket mer forlokkende.

– Jeg drakk mye, røykte, snuste. Formen min var jo så dårlig at det var jo helt sykt. Og lungene mine så sikkert ikke ut, beskriver Henriksen.

«Kjedelig og lite givende»

Skøyteløperens livsstil gjorde at han allerede på ungdomsskolen sluttet med stort sett alt av idrett. Foreldrene fikk ham til å møte opp på en skøytetrening innimellom, men det var alt. Og selv hadde han mest lyst til å gi seg med det også. Henriksen oppsøkte heller spenning helt andre steder enn på glattisen.

Det siste halve året har NRK kartlagt hvordan dagens norske eliteutøvere har kommet seg til toppen. På spørsmål om hvordan utøverne karakteriserte treningen da de var 16 år, har et overveldende flertall svart «konkurransepreget», «moro» og «spennende og utfordrende».

Henriksen er den eneste som har krysset av på alternativet «kjedelig og lite givende».

I dag er han likevel overlykkelig for at foreldrene ikke lot ham slutte helt, men han tror også at presset hjemmefra fikk ham til å ville leve ut sin rebelske side.

– Det var så mye mas, så i stedet for å ville gjøre det mer, fikk jeg heller lyst til å gjøre stikk motsatt og bare irritere dem og alle andre enda mer, forklarer bergenseren.

Måtte «bytte liv»

Årene på avveie ble viktige for Henriksen. Han trengte å finne ut om gresset var grønnere på den andre siden. Og han trengte å finne en motivasjon som kom innenfra. Først da ble han innstilt på å legge ned jobben som faktisk krevdes for at han skulle bli så god som han drømte om i barndommen.

Den olympiske mesteren nærmet seg 17 år da det gikk opp for ham at det ikke var for sent å snu. Han fikk troen på at han fortsatt kunne bli blant de beste i verden, og han bestemte seg for å gi det et helhjertet forsøkt. Henriksen ble trigget av tanken på å motbevise alle som ikke kunne se for seg den unge rebellen som en toppidrettsutøver.

– Jeg hadde ikke lyst til å ende opp med å gjøre dumme ting og bare leve livet og de type tingene der, erindrer han.

Henriksen beskriver det som å «bytte liv». Plutselig fikk han lyst til å satse på skøyter. Han innså at han hadde de samme, lange beina som forbildet Sven Kramer, og han ønsket å følge i nederlenderens fotspor.

– Jeg bare kuttet ut alle venner jeg hadde fra den tiden som drev med noe helt annet. Bare innstilte meg på at nå vil jeg jakte verdenstoppen og den drømmen der, forklarer han med stor innlevelse.

28-åringens retningsforandring skulle vise seg å bære frukter. På noen år gjorde han kraftige byks på verdensrankingen, imponerte med stadig større prestasjoner, og i 2018, åtte år etter snuoperasjonen, ble han olympisk mester på lagtempo i Pyeongchang.

Nå har han lyst til å vise at det går an å nå drømmene sine innenfor idrett, selv om man havner litt utenfor og gjør noen dumme ting på veien.

– For å være helt ærlig, er det veldig få som har gått min vei, og som køddet vekk ungdomstiden på bare mye tull.

– Det er mulig, men kanskje ikke noe å anbefale. Du må finne din egen vei, legger han til.

Ble avhengig av å konkurrere

Henriksens landslagskompis Allan Dahl Johansson gjorde nettopp det: Han fant sin egen vei. Og det var aldri noen risiko for at deres veier skulle møtes.

Dahl Johanssons treningsbarndom var nemlig av det seriøse slaget. Han satset tidlig. Han satte seg høye mål, og han ba faren sin om å pushe ham på treninger. Det førte til at han tok store steg og begynte å hevde seg i konkurranser.

– Jeg ble litt avhengig av det, å konkurrere med de i klubben, så på landsbasis og så kunne konkurrere mot de fra Nederland. Jeg ble bitt av basillen i 11-årsalderen egentlig. Jeg ble helt hektet, minnes Oslo-mannen.

Også han holdt på med fotball en periode, i tillegg til at han drev lenge med sykling. Det var egentlig syklist han ville bli, men etter hvert var det skøyter han hadde størst fremgang i. Allerede som 12-åring deltok Dahl Johansson i noe som heter Viking Race i Heerenveen. Det omtales som et uoffisielt ungdoms-EM, men den unge nordmannens internasjonale debut gikk ikke som han hadde håpet.

Det trigget ham til å trene enda hardere.

Ba om å bli presset

Året etter dro han til Heerenveen og Viking Race igjen. Da ble han nummer tre, før han det påfølgende året kunne klatre enda et hakk høyere på pallen. Da ba han faren om å presse ham så hardt at han kunne bli god nok til å vinne.

– Jeg sa til pappa at jeg vil bli så god, jeg trenger hjelp til det. Så han har vært med og pushet meg på treninger. Hvis jeg syklet på rulla hjemme, kunne jeg bli sittende med lav frekvens, og da pushet han meg i gang, holdt meg i gang, forteller 22-åringen, som påpeker at alt av press har vært ønsket av ham selv.

– Jeg hadde lyst til å vinne, så jeg ville bli presset til det.

Det unge talentet ville gjøre alt for å nå toppen. Han visste at han aldri kom til å gi seg, og at dersom han bare fortsatte og fortsatte, så kom ikke konkurrentene til å orke mer. Slik så han for seg at han kunne oppfylle drømmene sine på ren seighet og vilje.

I løpet av ungdomsskolen økte Dahl Johansson derfor både treningsmengder og ambisjoner, og i samme periode satte han seg også et langsiktig mål som han fortsatt jobber mot: Å gå 5000 meter på under seks minutter.

Det er det ingen som har klart. Noensinne.

Kunne ikke vært venner

22-åringens harde arbeid og pågangsmot har gitt resultater, selv om han fortsatt er en snaut halvminutt unna å nå målet på lappen over senga. Under årets NM stakk han av med fire medaljer, inkludert gull på 1500-meteren. Prestasjonene ble belønnet med kongepokalen. Heller ikke landslagskamerat Sindre Henriksen dro tomhendt hjem fra Vikingskipet. Fasiten ble bronse på 1500-meteren og sølv på 5000-meteren.

Nå sitter de to på hver sin ergometersykkel og prater om hvordan så totalt ulike reiser kunne lede dem til samme destinasjon. De er gode venner og lagkompiser. De presser hverandre, gjør hverandre bedre, kødder og koser seg. De har til og med bodd sammen. Likevel tviler de på at de kunne ha vært i samme omgangskrets da begge var i tenårene.

– Jeg tror ikke jeg hadde villet være så mye med deg. Jeg hadde mistet fokuset, sier Dahl Johansson klart og tydelig.

– Det hadde jo ikke gått. Det var nok litt for useriøst. Du kan ikke være idrettsutøver i det miljøet jeg var i, for å si det sånn, svarer Henriksen, før han legger til:

– Og Allan var idrettsutøver da han var ung.

De to skøyteløperne er ett av mange bevis på at det ikke finnes noen fasit for hvordan man blir eliteutøver. NRKs kartlegging av 137 idrettsprofilers treningsbarndom gir følgende konklusjon: Det er like mange veier til toppen som det er toppidrettsutøvere.

Men er det en riktig vei?

– Jeg tror nok på et tidspunkt at vi var på stikk motsatt vei. Men jeg tror til syvende og sist har vi til felles det at vi har den drømmen innenfra, at vi vil bli best. Det er det som har ført oss opp her begge to, avslutter Henriksen.

• Vil du vite mer om funnene i undersøkelsen? Her kan du søke selv:

• Dette er sakene som er publisert om veien til toppidretten: