Stjerna gikk under jorda etter nedturen. Så greide han det umulige

• Shaun White vant OL-gull natt til onsdag, norsk tid. Her er historien om hvorfor dette var en enorm revansj og betydde så mye for snowboardstjernen.

Med all respekt for de andre utøverne som er i OL akkurat nå: Det er ikke mange med samme stjernesus over seg som Shaun White.

31-åringen, som gjerne blir omtalt som tidenes snowboardkjører, ser henslengt ut der han sitter midt inne i en gigantisk klynge av journalister på et pressesenter i OL-byen Pyeongchang.

Det virker ikke som han ofrer eventuell smittefare en eneste tanke, selv om mange av oss står langt innenfor normal intimsone.

Sveisen er nystriglet. På fingrene har han tre store OL-ringer i gull, en for hver gang han har deltatt for USA. I banken har han etter sigende rundt 350 millioner kroner, for i hjemlandet er han en av de mest ettertraktede idrettsutøverne, både av sponsorer, talkshows og alle andre som vil ha en bit av ham.

Hele det amerikanske laget er til stede på pressekonferansen, men det er White alle journalistene vil snakke med, og han vil snakke med dem også. Han er et naturlig, karismatisk midtpunkt.

Snart skal verden få svaret på om han fortsatt har det i seg, om han fortsatt er den beste. Det burde nesten ikke være et spørsmål, men White strevde med å kvalifisere seg til OL.

Men da han gjorde det, gjorde han det så spektakulært som kanskje bare han kan, og på en måte man neppe får se igjen med det første.

Den store stjerna er ute av sin selvpålagte dvale.

Trakk seg tilbake

Hvor mye kan egentlig en idrettskarriere påvirkes av en fjerdeplass? For de fleste ville svaret vært: ikke så mye. Men ikke for Shaun White.

Etter at han ble nummer fire i Sotsji-OL for snart fire år siden, gikk han nærmest under jorden en periode.

– Jeg har aldri kommet over den fjerdeplassen, har han uttalt.

Før OL i Sotsji var han den ubestridte kongen av snowboard. Det var ingen som greide å komme like høyt i hoppene, ingen med samme evne til å gjøre avanserte runs (sammensetninger av triks).

Han hadde vunnet gull i halfpipe i de to foregående OL-mesterskapene, og det tredje, strake gullet han planla å ta i Russland skulle gjøre ham historisk.

Han elsker den type press. White forteller at han blir giret av store anledninger og oppmerksomheten som følger.

Men på finaledagen for snart fire år siden kjente han at noe ikke var som det skulle.

Han hadde rett og slett bare ikke dagen, og det hjalp heller ikke at han aldri fant ut av den myke snøen i Russland.

White ble nummer fire. Det er jo sånt som kan skje, selv for enere, men akkurat i Whites tilfelle var det knapt til å tro at det ikke en gang ble medalje.

I etterkant har flere konkurrenter og eksperter uttalt at dette var første gang de så ham være «menneskelig» i bakken.

For White ble det starten på et skifte. Selv bruker han ordene «en øye-åpner». Fjerdeplassen kunne han leve med, men den fikk ham til å innse at det var mye han måtte forandre.

– Etter OL satte jeg meg ned og spurte meg selv: hva kan få meg til å elske denne sporten igjen? Tingene som pleide å gjøre meg motivert, virket ikke for meg lenger, forteller han til NRK.

– På den tiden var jeg utbrent. Det er vanskelig å innrømme, men jeg kan snakke om det nå. Jeg hadde vunnet to OL-gull, og livet hadde bare vært en sinnssyk reise for å greie å gjøre det igjen. Jeg drev med altfor mye på den tiden.

Etter OL konkurrerte han knapt. I stedet konsentrerte han seg om bandet han spiller i, selskapene han er sjef for, og egentlig tilsynelatende alt annet enn å kjøre snowboard.

Han trakk seg bort fra snowboardmiljøet, noe han har gjort i perioder før også.

– Den isolasjons-greia... Forholdet til de andre er fint, men jeg har hatt behov for å trene en del i fred. Det er bedre for meg, sier White.

Etter hvert begynte han å dukke opp på noen konkurranser her og der, men White så fortsatt ikke alltid ut som en potensiell OL-medaljør. Han har falt, blitt slått ut og flere ganger havnet godt nede på resultatlisten, selv om han innimellom også har hatt noen gode konkurranser.

Samtidig har det dukket opp nye snowboardstjerner. For eksempel kanadiske Mark McMorris, japanske Ayumu Hirano og australske Scotty James, som etter hvert har overtatt mye av oppmerksomheten som White pleide å få.

Det hele kunne minne om slutten på en idrettskarriere. Man har sett mange store idrettsutøvere forsvinne stille ut på denne måten før.

Det var selvsagt ikke slik.

Shaun White vil ikke gi seg på noen annen måte enn på topp.

I hodet hadde han allerede lagt en plan. Han visste bare ikke hvor mye motgang han fortsatt skulle møte på veien til sitt siste, store OL.

Best i to tiår

I 1986 kom Shaun White til verden med hjertefeil og så skjeve bein at han måtte bruke skinner. Hjertet ble operert og beina rettet seg ut til slutt.

Han var bare 11 år gammel da han fikk sitt første gjennombrudd som snowboarder.

Som 15-åring vant han den første av totalt 18 (!) X Games-medaljer. Som 20-åring tok han sitt første OL-gull i halfpipe.

Han har også X Games-gull i skateboard, noe som gir ham enda større standing i miljøet; han er den komplette brettutøver.

I to tiår har White vært i førersetet i en av de mest utfordrende idrettene som finnes.

Det har gitt ham et storslått liv. Nå er han en som tar privatfly dit han vil trene, konkurrere eller bare dra på ferie. Han spiller i filmer og har sponsorer som bygger private treningsbaner for ham.

Men snowboard er en nådeløs idrett for aldrende kropper, uansett hvor mye penger man har i banken.

Utviklingen i sporten går i rakettfart. Det er vanskelig å henge med, ikke minst når man bikker en viss alder.

Dette er grunnen til at man lett kunne trodd på at 31-åringen Shaun White var i ferd med å bli avleggs.

Det er også grunnen til at det han gjorde 13. januar i år er ganske utrolig.

Trodde selv han var ferdig

13. januar var datoen for en av OL-kvalifiseringene til det amerikanske laget.

White hadde forsøkt å kvalifisere seg tidligere også, men det var som om han var forfulgt av uhell.

Spesielt ille ble det da han falt på trening i New Zealand og måtte sy hele 62 sting i ansiktet. En del av sårene er fortsatt synlige når vi møter ham i Pyeongchang.

– Jeg har fortsatt sting i tunga mi, sier White og ler, mens han forsøker å vise det.

Slik så han ut like etter ulykken:

I desember gjorde han et første forsøk på å kvalifisere seg til OL, men det endte i enda en skuffelse. Det var ganske tunge forhold, og White greide ikke å ta seg til finalen. Han ble bare nummer 14.

Var han nok en gang bare uheldig, eller var det noe mer?

På dette tidspunktet begynte White selv å lure. Han begynte å tvile på om han egentlig kom til å greie å kvalifisere seg til OL.

I en dokumentar fra Yahoo Sports fikk man se hva som skjedde dagen etter han ble slått ut. White så finalen på tv på hotellet, og da noen spurte hva han så på, svarte en mutt White:

– My retirement.

Den gamle snowboard-kongen var tilsynelatende ikke lenger sitt gamle jeg. Verken når det gjaldt selvtilliten eller ferdighetene på brettet.

Man kunne i alle fall bli forledet til å tro det.

Perfekt 100

Han hadde en sjanse til, i den såkalte Snowmass-konkurransen i Aspen 13. januar. Men også der startet han begredelig med fall i de to første forsøkene.

Han måtte ha en topp-plassering for å bli OL-klar, og han hadde bare ett run igjen å gjøre det på. Problemet var at konkurrentene hadde gjennomført runs av skyhøy klasse, og det måtte mye til for å slå dem.

Det var akkurat som i OL i Sotsji. Men denne gangen nektet han å feile.

Han måtte finne på noe spektakulært.

– Jeg sto der og tenkte: hva slags run skal jeg egentlig kjøre? Jeg ombestemte meg i siste sekund, forteller han.

I akkurat dét sekundet kan det virke som om Shaun White ble Shaun White igjen.

Da han kom i mål lyste det nemlig et usannsynlig tall på tavlen foran ham: 100 poeng.

Det er den høyeste poengsummen man kan få i halfpipe, og det deles egentlig «aldri» ut. White er den eneste herrekjøreren som har fått det tidligere, og denne dagen i Aspen, da alt så ut til å gå skeis, fikk han det for andre gang.

– Det var vilt, og ett av de største øyeblikkene i livet mitt. Jeg gjorde en perfekt hundre og sikret OL-plassen min i ett og samme run, det aller siste runet i konkurransen. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme, sier White.

Om vi skal ta det på fagspråket, så gjorde han det slik:

En double-cork 1440 (fire rotasjoner). En 1080. En frontside 540, og så avsluttet han med to ganger 1260.

De som eventuelt hadde hadde begynt å få et snev av tvil til White, fikk sitt tydelige svar - selv om det i miljøet diskuteres om runet egentlig fortjente poengsummen.

Spørsmålet har vært om han kunne greie å gjøre det like bra i OL.

Natt til onsdag, norsk tid, fikk vi svaret, noen dager etter at denne artikkelen først ble publisert.

White hadde kniven på strupen, nok en gang, da han skulle kjøre den siste omgangen. Nivået i finalen ble omtalt som historisk høyt av kommentatorene. White måtte ta ut sitt aller beste for å slå Ayumu Hirano, som lå på førsteplass. Og veteranen fikk sin ultimate revansj.

Den siste omgangen ble belønnet med hele 97,75 poeng, og da falt tårene hos White.

Han fikk sin siste gullmedalje til slutt, fire år etter planen.

Norske Marcus Kleveland, selv en av favorittene i Big Air, sier det bare er å ta av seg hatten for kongen av snowboard.

– Shaun er fortsatt kongen av pipe. Han kjører fortsatt helt utrolig bra. Han begynner jo å dra litt på årene, så det er faktisk helt sykt at han kjører som han gjør, sier Kleveland.

Føler seg bedre enn noensinne

Når han ser tilbake på det nå, lærte White mer av den ene fjerdeplassen enn av begge de to OL-gullene, sier han.

Han trengte hele opplevelsen for å kunne fortsette å elske snowboard, for å orke å fortsette å jakte nye seiere, noe han bruker en kjærlighetsmetafor for å forklare:

– Du vet hvis du er i et forhold, og de sier at de elsker deg, men du bare skulle ønske at du kunne gjøre ett eller annet for å føle det samme? Skjønner du hva jeg mener?, sier White, før han begynner å le og unnskylder seg for den dårlige metaforen.

Han prøver på nytt:

– Jeg måtte lete etter andre ting, ting i dagliglivet, som kunne hjelpe meg. Jeg dro på turné med bandet, kjøpte en musikk- og sportsfestival, drev med business, kjøpte meg en hund… Jeg begynte bare å leve livet. Jeg hadde min beste sommer noensinne ved å bare gjøre ingenting. Normalt ville jeg konkurrere i snowboard hele sesongen, og så konkurrere på skateboard på sommeren, forteller White.

Pausen gjorde ham klar til å satse igjen. Fjerdeplassen motiverer ham, han vil ha revansj nå.

White har skiftet ut hele trenerteamet, og har begynt å trene styrke for første gang. Han har ikke brydd seg om andre konkurranser. OL er det eneste målet han har.

– Fysisk føler jeg meg sterkere enn noensinne. Jeg vet hvem jeg er nå, hvordan min kjøring er, hvilke muligheter jeg har, sier han.

Men veteranen er ikke redd for å feile igjen. Det har jo allerede skjedd. Han kikker ned på OL-ringene sine, og peker på den han fikk etter Sotsji.

– Jeg visste ikke helt med den ringen først. Jeg var flau over det som skjedde i Sotsji. Men nå tenker jeg: jeg var i OL. Hvor mange får den sjansen? Og hvem får vel sjansen til å gjøre det mange ganger?, sier han og kikker spørrende opp på journalistene.

– Jeg bærer alle ringene med stolthet nå, konkluderer han.