En lovendring skulle starte USAs revolusjon

Om et lag skulle bli beskyldt for å være for gode i VM, så måtte det nesten være USA.

De selvsikre amerikanerne ble kritisert for å mangle respekt da de feiret målene mot Thailand i gruppespillet. USA vant 13–0. Det var ny rekord i VM.

Da sluttsignalet gikk, brøt noen av spillerne fra Thailand sammen i gråt.

Men USA har ikke råd til å være snille. De er i Frankrike for å vinne, og vet at alt annet vil være en fiasko. De slet i åttedelsfinalen mot Spania, slo vertsnasjon Frankrike i kvartfinalen, og møter tirsdag kveld England i semifinalen.

USA anses som favoritter.

Slik har det vært omtrent så lenge VM for kvinner har eksistert.

USAs kvinnelag har fått en lignende myte rundt seg som Brasil har på herresiden. Den store forskjellen er at de vinner enda oftere. De har tatt tre av syv VM-titler og har aldri havnet lavere enn tredjeplass.

I OL har USA fire av seks mulige gull.

Hvorfor er de så gode?

USA domineres jo av baseball, basketball, hockey og amerikansk fotball. Herrene har aldri nådd en VM-finale, og kvalifiserte seg ikke for turneringen fra 1954 til 1986. På Fifa-rankingen ligger de på 30. plass, bak Iran, Tunisia og Nord-Irland.

Kvinnenes suksess gir enda mindre mening når man tar med at de startet mer enn et tiår senere enn noen av landene i Skandinavia. De spilte ikke sin første landskamp før i 1985.

Men allerede seks år senere var USA blitt verdensmestere.

Loven som endret alt

Skal man finne hovedårsaken til at USA ble så gode så kjapt – og fortsatt er det nå – må man begynne med en lov som ble vedtatt i 1972.

Loven, som het «Title IX», sa at om institusjoner som drev med utdannelse skulle få økonomisk støtte fra staten, måtte de gi kvinner og menn like rettigheter til å drive med idrett.

Hensikten var å få slutt på kjønnsdiskriminering blant skoler og universiteter.

I praksis startet det en revolusjon innen amerikansk kvinneidrett.

Før Title IX fantes det nesten ikke kvinnelige idrettslag i USA. De fleste jenter valgte individuelle sporter. Universitetene brukte alle pengene på guttene.

I 1971 spilte 700 kvinner fotball i løpet av videregående utdanning, eller «High School».

Men nå måtte skoler og universiteter investere i kvinneidrett. De neste årene dukket det opp nye lag, ligaer og programmer. Mange valgte å fortsette med fotball gjennom studiene.

Et av de beste lagene ble skapt ved University of North Carolina i 1979. Trener ble Anson Dorrance, sønn av en daglig leder innen oljeindustrien, som hadde reist rundt i verden med familien fra India til Kenya, Etiopia, Singapore, Sveits og Belgia.

Dorrance førte North Carolina til fire titler på fem år i det nasjonale studentmesterskapet. Så da USAs kvinnelag trengte en ny trener i 1986, valgte de ham.

Han hadde en stor jobb foran seg. Det hadde Mundialito vist.

– Vi visste ikke hvor langt bak vi lå

Mundialito var en turnering i Italia året før hvor USA hadde spilt sine første landskamper. De var 17 kvinner som hadde blitt plukket ut fra en nasjonal sportsfestival i Louisiana.

Alle var amatører. De hadde ladet opp til turneringen ved å spille vennskapskamper mot lokale lag i New York. Draktene deres hadde kommet kvelden før avreise og var i herrestørrelser, så spillerne hadde brukt kvelden på å sy dem om.

USA vant ingen av sine fire kamper i Mundialito. De tapte mot Danmark, Italia og England, land som allerede hadde hatt landslag i mange år.

Men da Dorrance tok over i 1986, hadde Title IX allerede hatt en effekt.

Siden langt flere kvinner spilte fotball nå, kunne Dorrance reise landet rundt og finne stortalenter. Title IX ble startskuddet for USAs suksess, sier Karen Blumenthal, som har skrevet en bok om loven kalt Let Me Play.

– Selvsagt må man ha støtte fra forbundet, man må ha et nettverk med folk som kan finne talenter og trene dem opp. Men ingenting hadde skjedd om kvinner ikke hadde hatt muligheten til å spille i tidlig alder. Og det hadde ikke skjedd uten Title IX, sier Blumenthal til NRK.

Blant talentene Dorrance oppdaget, var angriperne Mia Hamm og Kristine Lilly, midtbanespilleren Julie Foudy og forsvareren Brandi Chastain.

Da Dorrance hadde tatt ut troppen, var kun to spillere fra Mundialito-turneringen fortsatt med. En av dem var den sterke spissen Michelle Akers, som i Italia hadde scoret USAs første mål noensinne.

– Vi tok fatt på prosjektet med alt vi hadde, med mål om å bli så gode som mulig. Men vi hadde ikke peiling på hvor langt vi lå bak resten, og hva vi måtte gjøre for å utfordre dem, sier Dorrance i boken The National Team.

USA lå et stykke bak. Allerede i 1970 og 1971 hadde det blitt arrangert «uoffisielle» VM uten samtykke fra FIFA eller fotballforbundene. Flere land i Europa fikk landslag på 70-tallet. Et EM ble arrangert i 1984.

Fire år senere inviterte FIFA 12 lag til et slags prøve-VM i Kina for å se om det var stemning for et større verdensmesterskap. USA tapte i kvartfinalen mot Norge, som vant turneringen.

Da FIFA fulgte opp med et offisielt VM i 1991, var favorittene fortsatt Tyskland, Norge, Sverige og Kina.

Men Dorrance hadde trent laget hardt. Samtidig fortsatte Title IX å gjøre underverker. I 1971 hadde antallet kvinner som spilte i fotball i High School vært 700.

I 1991 var tallet 120.000.

Ukjente verdensmestere

VM i 1991 var ikke som årets utgave i Frankrike. Kampene varte i 80 minutter fordi FIFA trodde 90 ville bli for tøft for kvinnene. Flere spillere måtte si opp jobben for å kunne bli med. USA tok billige fly for å spare penger, og trengte 36 timer på reisen til Kina.

Året før hadde herrene fått 10.000 dollar hver av USAs fotballforbund for å nå VM. Her fikk kvinnene et par T-skjorter.

Men selv om USA lå bak de beste, tenkte de som vinnere.

– Vi gikk der innstilt på å vinne hver kamp og bli verdensmestere. Dette skulle ikke være et optimistisk forsøk. Det skulle være starten på en gullalder, har Dorrance sagt til FourFourTwo.

– Det var aldri så mye som et sekund, uansett kamp, uansett resultat, hvor jeg trodde vi kom til å tape, sa forsvareren Linda Hamilton til samme magasin.

USA sjokkerte alle. Med en 3-4-3-formasjon og høyt press kjørte de over Sverige (3–2), Brasil (5–0) og Japan (3–0). De banket Tyskland i semifinalen (5–2).

I finalen slo de Norge (2–1) etter to mål av Akers.

Ifølge Dorrance var USA aldri det beste laget i Kina, men de hadde den råeste mentaliteten. Dessverre for dem hadde verken amerikansk TV eller presse dekket turneringen, så nesten ingen visste om hva de hadde klart.

Da spillerne kom hjem til USA, dukket tre personer opp for å ta imot dem.

Straffene i Pasadena

USA hadde imidlertid fått en stamme som skulle vare i mange år. Både Akers, Hamm, Lilly, Foudy og Chastain skulle spille de neste ti årene.

I VM i Sverige i 1995 snublet amerikanerne i semifinalen mot Norge, som vant. Men da OL ble holdt i Atlanta året etter, gikk de til topps. Det var første gang at kvinnefotball virkelig fikk oppmerksomhet i USA.

Og nå hadde de erfarne spillerne spredd vinnermentaliteten til de nye. En av de mest innflytelsesrike var Akers, ifølge Danielle Slaton, en tidligere forsvarer for USA som nå er ekspert for Fox Sports.

– Hun hadde en standard og en innstilling som jeg tror har gjennomsyret USA. Den handler om at det er OK å konkurrere, at det er OK å slåss, at det er OK å ønske å vinne, sier Slaton til NRK.

Den innstillingen kom frem da USA arrangerte VM i 1999.

USA visste at alt annet enn seier ville skuffe. Mens de ladet opp, måtte de selv jobbe med å promotere mesterskapet. De fikk respons, for amerikanerne trengte et løft etter at herrene hadde røket på hodet ut av VM året før.

Turneringen ble en stor suksess. Hele 660.000 tilskuere så kampene fra tribunene, og 90.000 dukket opp på finalen på Rose Bowl i Pasadena, blant dem president Bill Clinton.

Der vant USA mot Kina. Den siste straffen ble satt inn av Chastain, som jublet ved å rive av seg trøyen og veive den over hodet idet resten av laget løp mot henne.

Feiringen skulle bli det mest ikoniske øyeblikket i USAs fotballhistorie.

Og denne gangen fulgte folk med: 40 millioner så kampene på TV i USA.

– Du var helt utrolig!

Turneringen gjorde at USAs spillere for første gang ble berømte. De var på «David Lettermans Late Show». De ble invitert til Det Hvite Hus.

En dag spaserte forsvareren Briana Scurry ned gaten da hun hørte noen rope navnet hennes.

– Scurry! Scurry! SCURRY!

Stemmen kom fra en mann i en bil. Han bråbremset midt i gaten, styrtet ut døren og løp bort til henne.

– Jeg måtte bare komme bort og ta deg i hånden og si at du var helt utrolig! sa han.

Så løp han inn i bilen og kjørte av gårde. Scurry var sjokkert.

– Jeg tror ikke vi skjønte hvor mange folk som hadde sett finalen, og hvilken innflytelse den hadde, sier Scurry i The National Team.

Å se USA vinne VM gjorde noe med mange amerikanske jenter. For første gang kunne de se hva som var mulig som kvinnelige fotballspillere. De begynte å drømme. Title IX ga dem plattformen til å følge drømmene.

Få andre sporter ga jenter like store muligheter som fotball. De kunne prøve basketball eller baseball, men Blumenthal sier at sjansene for å leve av disse idrettene som kvinne i USA er små. Dessuten er fotball en sport man kan spille når man er knøttliten.

– Så hvorfor er ikke herrene bedre i fotball?

– Fordi vi har amerikansk fotball, ler Blumenthal.

– Vi har mange grener som menn kan spesialisere seg i. Så de splittes. Menn kan bli gode i basketball om man er høy, man kan bli god i baseball. Millioner av menn spiller amerikansk fotball. Så jeg tror det er en del av det, sier hun.

Tror aldri at de vil tape

Flere av dagens stjerner sier at de lot seg inspirere av VM i 1999. USA har siden vunnet tre nye OL-gull, og seiret i VM i Canada for fire år siden.

Da FIFA gjorde en opptelling av fotballspillere i 2006, kom det frem at USA hadde 1,5 millioner registrerte «unge» kvinnelige spillere, mer enn halvparten av den globale totalen.

I 2014 hadde antallet kvinnelige spillere kun i High School gått opp til 376.000.

Samtidig har vinnermentaliteten fortsatt å drive landslaget. Lene Mykjåland, som spilte for Washington Freedom i 2010, føler at USA har en helt spesiell selvsikkerhet.

– Mentaliteten er jo det som kjennetegner USA aller mest. De har en selvtillit jeg ikke har sett hos noe annet landslag. Det er liksom: «Her kommer vi», sier Mykjåland til NRK.

Hun legger til:

– Treningsmentaliteten er beinhard. Og om noen faller fra, har de nok folk å ta av. Det har jo ikke vi i Norge. Vi er avhengige av å få med alle.

Dette inntrykket bekreftes av Slaton, som spilte for USA fra 2000 til 2005.

– Hvis du er en ung spiller og kommer inn på landslaget, ser man kulturen. Om man ikke tilpasser seg til den, varer man ikke lenge. Noen andre tar bare plassen din, sier Slaton.

Hun sier at denne høye standarden har skapt en slags positiv arroganse hos USA.

– Om du hører på Megan Rapinoe eller Alex Morgan, så merker du at de alltid forventer å vinne. Selv om de ligger under 2–0 med fem minutter igjen, forventer de å vinne. Den mentaliteten har vært en stor del av landslaget, og den gjør at de kan leve med det enorme presset.

Den europeiske trusselen

Vil noen kunne stoppe USA på lang sikt?

Det meste tyder på at dagens landslag fortsetter å inspirere. Da USA vant VM i 2015, var finaleseieren over Japan (5–2) den mest sette fotballkampen i USAs historie.

Stjerner som Morgan har snakket om hvordan målet deres i Frankrike ikke bare er å ta tittelen, men å få en ny generasjon jenter til å følge etter.

På hjemlige trakter har USAs nasjonale proffliga (NWSL) nå holdt på siden 2013. Minstelønnen der har de siste fire årene steget fra 6.842 til 16.538 dollar per år.

Men det finnes noen tendenser som gjør at enkelte amerikanere bekymrer seg.

Storklubbene i Europa har begynt å investere i sine kvinnelag. Der hvor USAs klubblag får finansiell hjelp av fotballforbundet, drives de europeiske lagene av klubber hvor herrelaget håver inn flere milliarder kroner i året.

Mellom 2012 og 2017 økte fotballforbundene i Europa sine årlige budsjetter for kvinnefotball fra 50,4 til 111,7 milioner euro.

Denne økende økonomiske støtten vil gi kvinner i Europa et stadig bedre treningstilbud.

Det kan fort bli bedre enn de amerikanske universitetene, hvor kvinner går fire-fem timer på skolen før de trener på ettermiddagen. Den offisielle sesongen der varer kun i seks måneder.

– Ettersom kvinnefotballen blir mer profesjonell og du ser lag som Chelsea og Juventus trene hele året, frykter jeg at universitetssystemet ikke vil friste like mye, sier Slaton.

Dermed kan USA stå foran betydelige utfordringer i lengden.

Enn så lenge forblir de laget alle vil slå i VM, og et prakteksempel på at de færreste suksesshistorier skjer av seg selv.

• Kilder: Let Me Play (av Karen Blumenthal), The National Team (Caitlin Murray), Business Insider, CNN, ESPN, Esquire, FIFA, FourFourTwo, North Carolina Sports Hall of Fame, The Guardian, The New York Times, UEFA.