Den innbilte rivaliseringen

• England - Tyskland 2-0. Les alt om kampen her.

I 1996, da England sist møtte Tyskland på Wembley i EM, publiserte den britiske tabloidavisen The Mirror en av de mest kontroversielle forsidene i engelsk pressehistorie.

Overskriften var «ACHTUNG! SURRENDER». FARE! GI OPP.

Mellom ordene var hodene til to av Englands største stjerner, Paul Gascoigne og Stuart Pearce, iført kamuflasjehjelmer fra andre verdenskrig.

Like under sto det, «For you Fritz, ze Euro 1996 Championship is over».

Øverst var et engelsk flagg markert med tallene 66 og 96, en referanse til VM i 1966, da England slo Vest-Tyskland i finalen på Wembley, og den kommende semifinalen i EM, hvor avisen var sikker på at England ville seire igjen.

Og helt til høyre hadde redaktøren, Piers Morgan, skrevet en leder som parodierte statsminister Neville Chamberlains krigserklæring mot Tyskland i 1939. Overskriften?

«Mirror erklærer fotballkrig mot Tyskland».

I en tid med gode relasjoner mellom England og Tyskland, ble forsiden slaktet. Det britiske utenriksdepartementet kritiserte avisen, og flere hundre klager ble sendt inn til britenes versjon av Pressens Faglige Utvalg.

Forsiden ble til og med diskutert i det britiske parlamentet. Englands landslagssjef, Terry Venables, sa at den tok rivaliseringen med Tyskland for langt.

– Det er ikke morsomt, sa Venables.

I dag kunne en slik forside aldri vært publisert. Før tirsdagens åttedelsfinale mellom de to landene på Wembley har tabloidene nøyd seg med billige skrøner om at tyskerne på ferie pleier å komme før engelskmennene til solsengene.

Men et fåtall England-fans synger fortsatt «Ten German Bombers», en sang britiske skolebarn ble lært under krigen. De synger om «to kriger, ett VM», som om kriger var pokaler i seg selv.

Dette forundrer Oliver Kay, som dekket Englands landslag for The Times fra 2004 til 2019.

– Det finnes fortsatt en rar idé om at Tyskland er et land vi må anse som fiender på grunn av krigen. Idéen var utdatert i 1996. Den er fryktelig utdatert nå, sier Kay til NRK.

Den britiske pressen har i stedet bygget opp til kampen med saker om gamle slag. Så fikserte er engelskmennene på tyskerne, at England-spissen Marcus Rashford har måttet minne nasjonen om at de «ikke må frykte fortiden».

– Spør du England-fans hvem som er den største rivalen, vil de fleste si Tyskland, sier Kay.

Men hvorfor er England så besatt av Tyskland?

Og hvorfor er ikke Tyskland like besatt av England?

Tre løver og én kjempebom

Få har like mye å revansjere mot Tyskland som Englands landslagstrener Gareth Southgate. I semifinalen i 1996 brente han et av de mest berømte straffesparkene i Englands fotballhistorie.

EM i 1996 har en kuriøs plass i engelske minner. Laget røk ut mot Tyskland, men folk husker turneringen med nostalgi. Kay har en tysk venn som alltid spør ham følgende:

«Hva er det med dere og EM i 1996? Dere vant ikke turneringen – vi vant!»

Svaret på spørsmålet begynner med en sang. To uker før EM gikk bandet The Lightning Seeds og komikerne David Baddiel og Frank Skinner til topps på hitlistene med «Three Lions». Den handlet om «30 år med lidelse», siden tre tiår var gått siden England hadde løftet Jules Rimet-troféet som verdensmestere.

Men sangen handler også om håp, om at «fotballen kommer hjem» til landet der den ble funnet opp, om at England endelig skal vinne noe igjen.

Three Lions on a shirt

Jules Rimet still gleaming

Thirty years of hurt

Never stopped me dreaming

Den sommeren var det lov å håpe. Ikke bare var England på hjemmebane i en stor turnering for første gang på 30 år; engelsk fotball var endelig ute av det bekmørke 80-tallet, som ble husket for tragediene ved Heysel og Hillsborough.

Hele Storbritannia var inne i en gullalder. Navnet «Cool Britannia» gjenspeilet en blomstrende kultur innen mote og spesielt musikk, med band som Spice Girls, Blur og Oasis.

Landslaget var lovende. Solen skinte. Rivalene virket ikke så sterke.

Da Gascoigne scoret et drømmemål mot Skottland i gruppespillet, begynte nasjonen å tro at England kunne vinne turneringen.

Men så kom tyskerne. Semifinalen mellom dem og England endte 1–1. England hadde slått Spania på straffer i kvartfinalen, men Tyskland hadde gjort det samme mot England i semifinalen i VM i 1990. Nå scoret England sine fem første. Tyskerne gjorde det samme.

Da de neste straffene skulle tas én og én, spurte Venables spillerne hvem som ville ta det sjette. Southgate meldte seg, fordi han følte et ansvar for laget.

– Gareth, har du tatt en straffe før? spurte assistenttreneren, Bryan Robson.

Southgate svarte ikke. Skulle han fortalt sannheten, hadde han sagt dette:

– Ja, én gang, og den traff stolpen.

De neste minuttene har klistret seg på hjernen til de fleste engelskmenn. Foran et stappet Wembley og mer enn 20 millioner seere på britisk TV tok Southgate en svak straffe som ble reddet. Han gikk tilbake til midtsirkelen med hendene bak hodet.

Så scoret Andreas Möller. England var ute. Den eventyrlige sommeren var over.

Venables sa senere at missen var det laveste punktet i hans karriere. Den kvelden gråt Southgate. Han følte at de fleste som trøstet ham, innerst inne ga ham skylden for at festen var over. Senere snakket han med pressen.

– Jeg føler jeg har skuffet hele landet, sa han.

Det ble overskriftene dagen etter.

Mange viste sympati for Southgate, men ikke alle. Flere sendte hatmeldinger. Pressen forfulgte familien. Én fan hadde tatt del i opptøyer den kvelden og blitt arrestert, og skrev et brev hvor han anklaget Southgate for at han hadde havnet i fengsel.

Noen måneder senere sa Southgate at han visste han ville måtte leve med bommen for alltid.

– Den er ekstremt vanskelig å leve med. Det var min første turnering med England og jeg spilte bra, men alt folk husker er en tåpelig tabbe.

Så klart er England best

Tabben hadde neppe blitt husket like godt om den hadde kommet mot et annet land. Da The Mirror publiserte den berømte forsiden, skrev The New York Times om hvorfor Tyskland betydde så mye for England.

– Man kan si at de to seierne som har samlet England mest i Dronning Elizabeths tid, har vært andre verdenskrig og VM-finalen på Wembley i 1966. Begge gangene ble Tyskland slått, skrev avisen.

Kay sier at lite har endret seg 25 år senere.

– De ordene er fortsatt sanne, sier Kay.

Finalen i 1966 var enorm for England. Siden slutten av 1800-tallet hadde de ansett seg selv ikke bare som spillets oppfinnere, men som de ubestridte mesterne. Så suverene trodde England de var, at de nektet å bli med i FIFA. De takket også nei til VM.

Var det virkelig nødvendig å bevise noe så opplagt som at England var best?

Lenge hadde nok England rett, men andre nasjoner ble kjapt bedre. Da England endelig tok del i VM, i 1950, røk de ut i gruppespillet med tap mot Spania og amatørlaget til USA.

Da de så ble knust 6-3 av storlaget til Ungarn på Wembley i 1953, innså hele verden at England hadde blitt tatt igjen.

Lite kunne vært mer ydmykende for engelsk fotballs stolte herremenn. Så da England vant VM i 1966, var det som de hadde returnert til sin rettmessige plass på toppen.

Og i en tid hvor krigen var friskt i minnet, betydde det noe ekstra å slå Vest-Tyskland 4–2 i finalen.

Men de neste årene slo tyskerne tilbake. I VM i 1970 snudde de 0–2 til 3–2 mot England i kvartfinalen, og i EM to år senere vant de en ny kvartfinale. En enda større kamp kom i VM i 1990, da Tyskland vant semifinalen på straffer.

Da det samme skjedde i EM i 1996, hadde tyskerne boret seg dypt ned i den engelske psyken.

– Det føles som hver eneste minnerike turnering England har hatt, involverer kamper mot Tyskland, sier Kay.

Selv i Englands populærkultur kunne man se dette. Til VM i 1998 lagde Baddiel, Skinner og The Lightning Seeds en ny versjon av «Three Lions». Musikkvideoen begynner med at de står i regnet og ser Southgates miss på TV.

Men på slutten spiller en gruppe England-fans en imaginær VM-finale på en parkeringsplass. Den ender selvfølgelig med at England vinner.

Like selvfølgelig er det at motstanderlaget er fans fra Tyskland.

Det er altså ingen tvil om hvem som er Englands store rival, sier Kay.

– Men om man ser det fra den andre siden, har Tysklands store rivaler vært land som Italia, Argentina og Nederland. Rivaliseringen eksisterer ikke fra Tysklands side. Det er kun England som er besatt av den.

«Fotball er et enkelt spill…»

Har Kay rett? Er denne historiske rivaliseringen noe som kun finnes i England?

Den tyske journalisten Raphael Honigstein er den fremste autoriteten på tysk fotball på engelsk, og har skrevet Englischer Fussball, en bok om hvordan tyskerne anser engelsk fotball.

Han er enig med Kay.

– I Tyskland ser vi ikke på det som en skikkelig rivalisering. Selvsagt er det stort å spille mot England på Wembley, men vi har ikke den derby-aktige følelsen som vi har mot Italia eller Nederland, sier Honigstein til NRK.

Mens Englands store turneringer har involvert Tyskland, sier han, bryr tyskerne seg mer mot Italia, som de tapte mot i VM-finalen i 1982 og alltid sliter mot, samt Nederland, som er nærmere geografisk og kulturelt, og som de slo i VM-finalen i 1974.

Kay minner om at Tyskland har spilt langt flere viktigere kamper enn England. England har vært i én finale totalt i EM og VM.

Tyskland har vært i 14 finaler.

Dette fører til en vond realitet fra Englands side.

– Resultatene er for ensidige til at man kan kalle det en skikkelig rivalisering, sier Honigstein.

Kay mener det samme.

– Av en eller annen grunn tror folk i England at de to landene kniver jevnt med hverandre, og at Tyskland kun vinner på straffer. Men ser man på hva de to landene har oppnådd i fotball, er det ingen sammenligning overhodet, sier Kay.

For ordens skyld: England har vunnet ett VM og null EM.

Tyskland har vunnet fire VM og tre EM.

Dermed gjenspeiler rivaliseringen sitatet til Gary Lineker:

– Fotball er et enkelt spill: 22 menn jager en ball i 90 minutter, og så vinner tyskerne til slutt.

Det er som de synger:

So many jokes, so many sneers

But all those oh-so-nears

Wear you down

Through the years

Men England har hatt noen triumfer.

I EM i 2000 slo de Tyskland i gruppespillet, men det året var begge lagene så dårlige at de røk ut av gruppen.

I 2001 vant England 5-1 i München, en legendarisk kamp for Englands fans. Men det var i VM-kvaliken, og begge lag nådde uansett VM. I selve mesterskapet røk England ut i kvartfinalen, mens Tyskland nådde finalen.

Siden har de møttes én gang i et stort mesterskap. Det var i VM i 2010, da Englands midtbanespiller Frank Lampard hadde et skudd som krysset streken uten å bli godkjent. Mange i England liker å si at målet ville satt stillingen til 2-2.

Andre, som Kay, trekker frem at Tyskland var klart bedre uansett og fortjente å vinne 4-1.

Betyr dette at tyskerne knapt bryr seg om tirsdagens kamp? Ikke helt.

Honigstein sier at tyskerne synes det er stort å møte England. Men storheten dreier seg mer om Englands tradisjoner enn selve laget. Dette gjelder spesielt for Wembley, selv om stadionet har blitt revet ned og bygget opp igjen siden 1996.

Denne helgen sa Jürgen Klinsmann, Tysklands kaptein i EM i 1996, at Wembley var «et tempel» og «mekka».

– Vi har stor beundring for England, og Wembley er hellig grunn. Det er samme greia som Wimbledon, hvor Boris Becker og Steffi Graf har vunnet så mye, sier Honigstein.

For England er det motsatt: Det er iveren etter å slå det tyske laget som gjør kampene så store.

Tirsdag er det spesielt én engelskmann som har en høne å plukke med tyskerne.

Forbannelsen

Southgate har ikke hatt det lett de siste 25 årene.

– Jeg spilte fotball i 20 år, men jeg blir kun husket for det ene øyeblikket, har han sagt.

Folket har aldri latt ham glemme det. På gata har fremmede stukket hodene ut av bilene sine for å minne ham om missen, selv om de ikke en gang var født i 1996. Southgate har skrevet at han ofte forteller seg selv at verden er ferdig med episoden.

– Og så kan jeg befinne meg i en hotellresepsjon hvor en jente snur seg til kjæresten og sier, «Jeg tror det der er fyren som bommet på straffen…».

Da Southgate ble tilbudt landslagsjobben i 2016, en drøm for alle engelske trenere, var traumene så store at han nesten takket nei.

Men siden har han prøvd å bruke opplevelsen til noe positivt. Han har snakket med spillerne om hva han har lært, noe spissen Marcus Rashford sier har hjulpet stallen.

– Bommen gjorde meg sterkere og ga meg et bedre perspektiv på livet. Jeg begynte å forstå at det verste som kan skje meg i fotballen, er bak meg, har Southgate skrevet.

Da Southgate tok England til semifinalen i VM i 2018, fikk han spillerne til å prestere uten frykt. Han fikk pressen på sin side og styrket båndet mellom laget og folket. I England feiret fansen mål ved å kaste halvfulle ølglass opp i luften og synge «Three Lions».

It’s coming home

It’s coming home

It’s coming

Football’s coming home

England øver på straffer under Southgate. Da de møtte Colombia i åttedelsfinalen, vant de fra krittmerket i en turnering for første gang siden seieren mot Spania i EM i 1996.

– Å være treneren som løftet den «forbannelsen», betydde veldig mye for ham, sier Kay.

Bare sport

Nå skal Southgate igjen møte tyskerne i EM på Wembley. Den engelske pressen har allerede skrevet side opp og side ned om Tyskland og straffespark, og bildet av Southgate med hendene bak hodet har blitt publisert en rekke ganger.

Men Kay tror ikke at Southgate anser kampen som et hevntokt.

– Han er ikke en av de engelskmennene som tolker patriotisme som at han skal hate alle andre nasjoner på jorden, ler Kay.

Heldigvis snakker få om krigen nå, foruten små grupper England-fans. Kay sier at det har skjedd for mye på banen mellom disse to nasjonene til at krigen fortsatt skal nevnes.

For tyskerne har krigen aldri vært relevant.

– I Tyskland har rivaliseringen alltid kun handlet om sport. Det er derfor den ikke har det hatet som kjennetegner en skikkelig rivalisering, sier Honigstein.

Vil rivaliseringen får mer betydning for tyskerne om England vinner på tirsdag? Honigstein håper uansett at det ikke skjer.

– Jeg foretrekker ting som de er nå, sier han med et smil.

• England og Tyskland møtes tirsdag klokken 18.00. Kampen sendes på TV 2, men du kan følge den direkte her på NRK.no. Vi sender den også på NRK Sport på radio.