Tennisens tronskifte og dårlig norsk dømmekraft

Verdens største og mest prestisjetunge tennisturnering ble avsluttet med det mange håpet kunne bli et mesterverk av en finale. Den ble alt man drømte om – og enda litt til.

En strid av middelalderske proporsjoner mellom den mektige serbiske maestro på 36 år og den 16 år yngre spanske kronprins og verdensener. Der ingen egentlig trodde Alcaraz hadde noen mulighet til å slå Djokovic. Ikke helt ennå. Ikke på gress.

Det første settet så da også ut som en hannløves lek med en ung, forvirret antilope. Den enorme applausen da Alcaraz endelig vant et game føltes som den kom av medlidenhet mer enn noe annet. Djokovic vant første sett 6–1 etter total dominans. Alle visste hva det betydde.

Djokovic hadde vunnet 104 Grand Slam-kamper på rad etter å ha tatt det første settet.

Men så begynte det å skje noe. Den unge spanjol hentet frem en styrke og et spill ingen trodde var mulig i hans bare fjerde turnering på gress. Alcaraz bet seg fast og kjempet seg tilbake i kampen.

All dramatikken ble på et vis samlet i et helt vanvittig femte game i det tredje settet, der kampen sto og vippet. Dette ene gamet varte i utrolige 27 minutter og sto i deuce 14 ganger.

Da Alcaraz vant gamet og snart det tredje settet, føltes det som om det virkelig hadde passert punktet hvor historien var på vei til å bli endret.

For denne episke duellen gjennom fem intense timer var mer enn en fascinerende enkeltforestilling.

Det var et tronskifte. Et hollywoodsk drama.

Med Kate Middleton, kong Felipe av Spania, Brad Pitt og Daniel Craig som engasjerte tilskuere inne på Centre Court i Wimbledon.

Og det var et tidsskille – ett man har ventet på lenge, etter at de fire store, Djokovic, Nadal, Federer og Murray, fullstendig har dominert gjennom mer enn to tiår. Sist en annen spiller vant mennenes Wimbledon var i 2002.

Etter å ha slått Djokovic der han er som aller best, er det 20 år gamle Carlos Alcaraz som er den alle ser opp til.

Det var et øyeblikk alle som så det følte var noe helt, helt spesielt. Det perfekte punktum.

Caspers konsertsommer

Den norske innsatsen mye tidligere i turneringen fikk ikke like mye oppmerksomhet. Av helt naturlige grunner.

For verken Casper Ruud eller vår beste kvinnelige spiller Ulrikke Eikeri kunne forlate turneringen med særlig grad av stolthet, om enn av vidt forskjellige grunner.

Casper Ruud smilte på pressekonferansen etter det overraskende tapet mot briten Liam Broady i andre runde.

Men de britiske tennisjournalistene likte ikke smilene, paradoksalt nok. De følte ikke helt at den norske verdensstjernen tok turneringen helt på alvor.

Etter finaletapet mot Djokovic i French Open i Paris i juni, hadde Ruud valgt en noe utradisjonell forberedelsesvei videre mot Wimbledon. I stedet for å bruke tiden til å forbedre seg på det spesielle spillet som er på gress, valgte Ruud å koble helt av fra tennisen.

Og det vakte oppsikt da han på sosiale medier ble sett dansende til «Moth to a flame» på konsert med den amerikanske superstjernen The Weeknd i Stockholm.

Mange vil nok mene at det bare var befriende å se en mer privat og mer avslappet Casper Ruud. Men når man som fjerde beste spiller i verden taper 6–0 i det avgjørende sett i andre runde i verdens viktigste turnering mot en spiller rangert som nummer 142 i verden, kommer uansett reaksjonene.

Ruuds høflige veloppdragenhet kan fort slå tilbake på ham i sammenhenger som dette.

Ruud ble kritisert for å ikke være ambisiøs nok og for å mangle den siste råskapen som trengs for å vinne de aller største turneringer. Som jo er en ganske tøff dom over en spiller som har vært i tre av tennisens største finaler de siste 14 månedene. Men som har tapt alle.

Selv motstanderen Broady uttalte at han syntes Ruud lød merkelig lite ambisiøs.

I Wimbledon er statistikken hans to seiere på seks kamper.

Casper Ruud kommer aldri til å vinne gressturneringen. Men britene ønsker å se en som fremstår som han bryr seg om tennisfesten deres og ikke bare gleder seg til å gå på konsert.

For det nevnte smilet hos Ruud kom da det igjen ble spurt om The Weeknd.

Litt overraskende var nemlig Ruud også påmeldt i double-konkurransen, slik at han hadde en legitim grunn til å bli igjen i den britiske hovedstad. Og rekke en ny Weeknd-konsert.

Morgenen etter The Weeknds opptreden på London Stadium valgte Ruud å trekke seg fra doubleturneringen på grunn av en skulderskade og dro hjem. Sikkert tilfeldig. Men nok til å irritere kritiske tenniseksperter ytterligere.

To dager etter ble Ruud observert i full trening hjemme på Snarøya.

Neste mål for den norske stjernen er US Open. Ingen nevner Wimbledon hvis han igjen går til finalen der og får sin revansj over kritikerne.

Norsk dobbeltfeil

En som i overraskende grad har sluppet unna kritikk, er Norges beste kvinnelige spiller, Ulrikke Eikeri. Hun valgte nemlig å stille opp i double i par med russiske Alexandra Panova.

Eikeri har, inntil nå, ikke uttalt seg om sine grunner for å velge et slikt russisk samarbeid.

Uavhengig av eventuelt manglende alternativer og at det tross alt var andre som igjen hadde åpnet for deltagelse av russiske spillere under såkalt «nøytralt» flagg, så kan ikke et slikt valg forsvares.

Det fremstår ignorant.

For det er et valg – og det finnes alltid alternativer. Hvis Eikeri hadde villet. Uten at verken Norges Tennisforbund eller Norges idrettsforbund har villet kritisere henne for dette.

Eikeri og hennes russiske venninne vant én kamp i doubleturneringen, symbolsk nok mot et tsjekkisk par som inkluderte en spiller med etternavn Putintseva.

Mor og moralsk vinner

Symbolsk nok skulle i stedet årets store heltehistorie i Wimbledon bli ukrainsk.

Verdens største tennisturnering var utad seg selv igjen denne gang, etter fjorårets kontroverser.

The All England Lawn Tennis and Croquet Club, som de selvsagt heter, bøyde av for det internasjonale presset og lot igjen belarusiske og russiske spillere delta. Mot de ukrainske uttrykte ønske.

Den aller beste av dem, Elina Svitolina, nekter da også å takke spillere fra de to nasjonene for kampen, uansett om de har uttrykt sin motstand mot krigen i hennes hjemland.

Men ute på gresset i SW19, som er det klassiske postnummer for stedet turneringen spilles, markerte Svitolina sin motstand også på det mest effektive vis, nemlig ved å spille fabelaktig tennis.

Svitolina, som er fra Odesa, ble mor bare ni måneder tidligere og kom med i turneringen på et såkalt wildcard. Og forbløffet alle, inkludert seg selv.

Publikum elsket Svitolina og bar henne nærmest videre i turneringen.

På veien til semifinalen slo hun fire tidligere Grand Slam-vinnere, inkludert Venus Williams, belarusiske Viktoryja Azarenka og den polske verdensener Iga Swiatek. Før det var ble en følelsesladet slutt på den utrolige reisen i semifinalen mot den senere vinner Marketa Vondrousova.

Støtte fra Styles

I motsetning til våre norske håp, gikk Elina Svitolina ut av Wimbledon på det mest ærerike vis, etter å ha oppnådd sitt mål, nemlig å gjøre det ukrainske folk stolt.

Så lite tro hadde Svitolina på egen suksess at hun hadde kjøpt billetter til en konsert i Wien med Harry Styles midt i turneringen.

Etter at hun gikk til kvartfinalen, måtte hun erkjenne at det ikke ble noen konsert på henne. Svaret kom fra den meget tennisinteresserte Styles selv, som inviterte henne på et hvilket som helst av hans gjenværende show på verdensturneen.

Siste mulighet er på fredag i italienske Reggio Emilia.

La oss håpe hun rekker det – og kan synge med på hiten «Watermelon Sugar», som mer enn noe annet beskriver følelsen dagen etter at verdens største tennisfest er over:

«I want more berries. And that summer feelin’. It’s so wonderful and warm».