Wales' mørke historie: Interne slåsskamper, en festglad trener og 58 år uten EM og VM

– Det føltes som om jeg hadde snublet inn i en svart komedie.

Craig Bellamy kunne knapt tro det han så på sin første treningsleir med det walisiske landslaget.

Daværende trener Bobby Gould ønsket å løse en konflikt med John Hartson, og hadde funnet en metode som skulle hjelpe spissen med å ta ut sin frustrasjon:

En slåsskamp. På treningsfeltet. Mellom spiller og trener.

Stallen samlet seg i en ring. Stakkars Hartson hadde panikk – «jeg kan ikke gjøre det; jeg kan ikke slåss med treneren» – men lagkameratene oppfordret til kamp. Gould, som tidligere hadde trent Wimbledons notoriske «Crazy Gang», var ikke vond å be.

Så de slåss. Ifølge Bellamy endte det med at Hartson slengte Gould i bakken, før blod fosset ut av trenerens nese.

– Jeg måtte nesten klype meg i armen for å tro at det var sant, skrev Bellamy i sin selvbiografi.

Pub-laget

For de fleste profesjonelle lag hadde slike episoder blitt husket som et engangstilfelle. Men dette var Wales mot slutten av 90-tallet. Hele opplegget var en farse. Profesjonaliteten var svak, organisasjonen elendig og Gould var regnet som en vandrende katastrofe.

Det handlet mer om struktur og ledelse enn selve spillerne. Etter 4–0 i sekken mot Tunisia i 1998, klikket to av de mest sentrale spillerne, som begge senere skulle bli trenere for Wales. Gary Speed raste mot Gould og kalte Wales et uorganisert pub-lag. Gould anklaget så spillerne, noe som irriterte Chris Coleman, og en stor krangel brøt ut.

– Det var i det minste aldri kjedelig med Wales, skrev Bellamy.

Resultatene var nitriste. De tapte 7–1 mot Nederland. Gould arrangerte også en bisarr treningskamp mot Leyton Orient, som lå som nummer 89 i det engelske ligasystemet, i 1996.

Wales tapte kampen. Vinnermålet ble scoret av en spiller på prøvespill.

Ved en annen anledning organiserte Gould en treningsøkt ved et fengsel like før en viktig kvalik-kamp. Tre av fangene ble invitert til å spille. Mot slutten hadde han mistet så mye respekt blant spillerne at han nektet å ta ut laget; siden ingen hørte på ham, fikk spillerne gjøre det selv.

Nesten, nesten

Gould-årene var blant de mørkeste periodene i walisisk fotballhistorie. Men selv før det hadde fansen sett lite annet en flauser, skuffelser og nesten-kamper.

Det eneste mesterskapet de hadde nådd var VM i Sverige i 1958, hvor Pelé og Brasil sendte dem ut i kvartfinalen.

Den bragden ble etterfulgt av bitre misser. De kom til en slags kvartfinale i EM i 1976, men tap for Jugoslavia hindret adgang til semifinalene, som var det offisielle sluttspillet. To år senere møtte de Skottland til kamp om en plass i VM. De tapte etter et feilaktig straffespark.

Billetten til VM i 1982 røk på målforskjell. De hadde nådd EM i 1984 om de hadde slått Jugoslavia i siste kvalik-kamp, men slapp inn en utligning ni minutter før slutt.

Så kom kampen mot Romania før VM i 1994. Wales hadde nådd USA med seier, og fikk straffespark på stillingen 1–1.

De smalt ballen i tverrliggeren og Romania vant 2–1.

Tungt under Toshack

Fansen var dermed ikke akkurat vant til suksess da Gould tok over i 1995. Det ble imidlertid bedre da Hughes tok jobben i 1999.

Kulturen ble fort mer seriøs og profesjonell. De slo Italia 2–1 i en minneverdig EM-kvalik i 2002, med spillere som Bellamy, Speed, Robbie Savage, Hartson og Ryan Giggs. Senere nådde de playoff-rundene, hvor de møtte Russland over to kamper.

Håpet var stort da de klarte 0–0 i Russland. Men Wales tapte returkampen 1–0.

Senere i 2004 ble ansvaret gitt til John Toshack, men heller ikke den tidligere Real Madrid-sjefen nådde et mesterskap før han ga seg i 2010. De tunge tidene fortsatte og fortsatte.

– Vi ankom kamper med en pessimistisk innstilling. Vil spilte ofte bra i en time, for så å likevel tape, skrev tidligere forsvarsspiller Danny Gabbidon i The Guardian.

Hentet spillere fra England

Én ting hadde imidlertid skjedd under Toshack. Treneren for U21-laget, Brian Flynn, hadde vært aggressiv i speidingen etter spillere som var født i England, men som kunne representere Wales gjennom foreldre eller besteforeldre.

– Om hunden din var walisisk, hadde «Flynny» visst om det, sa Toshack til The Daily Mail.

Samtidig ga Toshack debuter til 43 spillere, blant andre Gareth Bale og Aaron Ramsey. Dette la grunnmuren for den nåværende EM-suksessen.

Ni av spillerne i nåværende trener Chris Colemans 23-mannstropp ble for eksempel født i England.

De tre målscorerne i kvartfinalen mot Belgia – Ashley Williams, Hal Robson-Kanu, Sam Vokes – ble født i Wolverhampton, London og Southampton.

Speed-revolusjonen

Mannen som virkelig ga ungguttene troen på suksess var Speed. Han tok over sent i 2010 og forbedret alt rundt landslaget, fra reiseplanleggingen og speidingen til ansettelsen av spesialister, som den frittalende fitnesstreneren Raymond Verheijen.

– Han revolusjonerte walisisk fotball. Han snudde hele strukturen på hodet og sa: «Fra nå av gjør vi det skikkelig», sier backen Neil Taylor.

Wales klatret fra nummer 112 til 48 på FIFA-rankingen i 2011. Da de rundspilte Norge 4–1 i Cardiff i november samme år, sto de med fem seire på syv kamper.

Så tok Speed sitt eget liv. Fotballverdenen var i sjokk.

Den ødelagte vaskemaskinen

Coleman tok derfor jobben i en vanskelig periode. Stallen var rystet og følelsesladd. Dette gjaldt ikke minst Coleman selv, som hadde kjent Speed siden han var 10 år.

Coleman hadde ikke hatt noen plettfri trenerkarriere. Han hadde hatt fire år i Fulham, og så et kortere opphold i Real Sociedad som kanskje er best husket for unnskyldningen han ga da han kom for sent til en pressekonferanse.

Han hevdet at vaskemaskinen hadde oversvømt leiligheten.

Senere kom det frem at han hadde festet til klokken fem natten før.

De to årene i Coventry var heller ikke mye å skryte av. Da Coleman tok over Wales, hadde han nettopp forlatt Larissa, et lag i gresk andredivisjon.

Wales tapte sine fem første kamper under Coleman. Flere ønsket ham vekk, spesielt etter et 6–1-tap i Serbia, og han vant ikke flere fans da han mistet passet idet troppen skulle fly til en kvalik-kamp i Makedonia.

Men alt falt på plass i EM-kvaliken. Forsvaret var solid, Bale var ustoppelig og Coleman har siden vært en av sluttspillets mest imponerende trenere.

Nå avventer Wales sin største kamp noensinne. Det blir et enda et avsnitt i dette nye kapittelet i landets fotballhistorie.

Og denne gangen blir det ingen svart komedie.