«EM – et steg tilbake til fortiden»

Taktisk sett har EM på mange måter vært et steg tilbake til fortiden.

Den «moderne» suksessformelen har lenge vært ballbesittende fotball. Spania sentret seg til tre strake titler mellom 2008 og 2012, før Tyskland vant VM i 2014 med en lignende stil.

På klubbnivå har Barcelona tatt tre mesterligaer og seks ligatitler på åtte år. Det har handlet om korte pasninger og små teknikere; man finner knapt storlag som slår langt eller bruker to spisser.

I EM var det annerledes.

Landslagene har nektet å la seg rive med.

De fleste suksessrike mannskapene har i stedet vært defensive og kontringsbaserte. Kraftige spisser har utkonkurrert «falske niere» og utdaterte formasjoner har stått opp fra de døde.

Fem trender har karakterisert mesterskapet.

1) Finspillet kommer til kort

Den lekne pasningsstilen vant ikke denne gangen. Spania og Tyskland var blant de store favorittene uten å innfri: Spania ble rundlurt av Italia; Tyskland tapte mot Frankrike.

Det kan friste å si at også Frankrike prøvde å spille pent. I så fall klarte de det kun unntaksvis.

For selv om Les Bleus ofte hadde ballen mye, slet de med flyten både mot Romania, Albania og Irland. Grunnen til at de vant – gjerne med sene mål – var ofte at Didier Deschamps traff med sine bytter og taktiske omrokeringer. Det samme skjedde nesten mot Portugal, da André-Pierre Gignac traff stolpen mot slutten.

Den eneste motstanderen som ønsket å angripe dem var Tyskland, og da la Frankrike seg bakpå.

Portugal vant ikke turneringen fordi de «spilte» bra. De hadde ingen naturlig spiss, samspillet på midtbanen var ofte elendig og de vant kun én av sine syv kamper innen 90 minutter. Gjennom utslagsrundene og i finalen overlevde de takket være defensiv organisasjon.

Soliditet bakover var også nøkkelen til suksesshistorier som Wales, Italia, Nord-Irland og Island.

2) Defensiv fotball preger gruppespillet

Mange lag har spilt veldig forsiktig. Det kan ha ulike årsaker.

Skribenten Jonathan Wilson har blant annet poengtert at landslagstrenere ikke har mye tid på seg. De har kun noen uker til å forberede laget før mesterskapet, noe som gjør det lettere og mer praktisk å prioritere solid lagstruktur fremfor sofistikerte offensive prinsipper.

I tillegg spilte det nye formatet en rolle. Hoppet fra 16 til 24 lag har inkludert mannskap uten store stjerner som har lite annet å støtte seg til enn forsvarsspill.

Formatet har også medført at små lag legger seg bakpå. Unngår man store tap, man kan likevel snike seg vider på tredjeplass via målforskjell.

Antallet mål per kamp ble 2,11. Det er det laveste snittet siden 1996, og lavere enn 11 av de andre 14 sluttspillene siden det første fant sted i Frankrike i 1960.

3) Utdaterte formasjoner virker igjen

De fleste klubblag har for lengst byttet til én spiss. Nesten alle i Premier League, La Liga og Bundesliga bruker enn variasjon av 4-2-3-1 eller 4-3-3.

Men de som tør å svømme mot strømmen, som Leicester og Atlético Madrid, har gjerne hatt suksess. Noe lignende har skjedd i EM.

Både 3-5-2 og 4-4-2 har returnert. Blant de åtte lagene i kvartfinalene stilte syv med tre bak eller to på topp. Unntaket var Belgia, rundens store skuffelse.

Lag som Polen, Portugal og Island brukte variasjoner av 4-4-2. Og mens noen vil si at Frankrike stilte med 4-2-3-1, var angriperne Antoine Griezmann og Olivier Giroud, to naturlige spisser.

Wales og Italia leverte over all forventning med 3-5-2. Så effektivt var Antonio Contes system, at Tyskland byttet 4-2-3-1 med 3-4-2-1 for å matche italienerne i kvartfinalen.

Hva er årsaken? Én faktor er at to spisser er en viktig ingrediens for «underdog»-lag, fordi man kan spille kjappere fremover med to oppspillspunkt. Den defensive svakheten med 4-4-2 – det at man havner i undertall på midtbanen – har også blitt løst ved at spissene ligger dypere i banen uten ball.

4) Store spisser viser sin verdi

Den klassiske «target man»-spissen har lenge blitt ansett som en truet rase. Høye innlegg har blitt gammeldags; angripere skal nå være fotrappe og bevegelige.

Men ikke i EM. Giroud sto bak en livsviktig utligning ved å heade inn et innlegg i Frankrikes åpningskamp mot Romania, og luftstyrken hans var også involvert i tre mål mot Irland og Island.

Italia bygget sine angrep gjennom Graziano Pellè. Han scoret ikke bare to mål, men var også konstant ledig som oppspillspunkt og mottok ofte pasninger fra forsvaret, for så å involvere fremadstormende midtbanespillere samt spisspartneren Éder.

Glem heller ikke Kolbeinn Sigthórsson, som hjalp Island med å flytte laget fremover ved å vinne en rekke hodedueller.

Så har man Mario Gómez. Tyskland prøvde først lille Mario Götze som en «falsk nier» på topp, men benket playmakeren etter to svake kamper. Det banet vei for kraftige Gómez, som scoret mot Nord-Irland og Slovakia, før han skapte utligningen mot Italia.

Gómez ble deretter skadet og var sårt savnet da Tyskland brente sjanser mot et dyptliggende Frankrike i semifinalen.

Og til slutt: Den portugisiske Eder. Mannen som scoret null mål på 13 ligakamper for Swansea i 2015/16, og som hadde tre mål på 28 landskamper. Den sterke spissen kom inn etter 79 minutter i finalen, holdt ballen oppe og vant fem frispark, ofte ut av ufarlige situasjoner.

Så hamret han inn vinnermålet 11 minutter før slutt.

5) Dødballer utgjør forskjellen

Til tross for alt snikksnakket om formasjoner, har flere dødballer vippet kamper den ene eller den andre veien. Dette var spesielt relevant i utslagsrundene.

I halvparten av de 14 kampene mellom gruppespillet og finalen scoret vinnerlaget sitt første mål via dødball.

Her er listen:

– Tyskland 3–0 Slovakia: Jérôme Boateng smeller inn en volley via en corner.

– Belgia 4–0 Ungarn: Toby Alderweireld header inn et frispark.

– Italia 2–0 Spania: Giorgio Chiellini setter en retur fra Éders frispark.

– Island 2–1 England: Ragnar Sigurdsson scorer via stuss fra et langt innkast.

– Wales 3–1 Belgia: Ashley Williams stanger inn en corner.

– Portugal 2–0 Wales: Cristiano Ronaldo stiger til værs på et innlegg etter kort corner.

– Frankrike 2–0 Tyskland: Griezmann setter en straffe etter hands på corner.

Dette kan anses som en gjenspeiling av et mesterskap som ikke vil huskes for festfotball. Det har handlet om lagånd, soliditet og taktisk improvisasjon.

Dermed ble Portugal en passende vinner til slutt.