Fotballens nye supermarked

Hele fotballens verdensorden er bokstavelig talt i spill etter torsdagens avgjørelse i EU-domstolen.

Det var en avgjørelse som rent juridisk ikke er spesielt overraskende. EU er tro mot sine konkurranserettslige prinsipper- og mot sin iboende allergi mot hindringer for utøvelse av disse.

Dette er en dom over Uefas utøvelse av sin posisjon, ikke en godkjennelse av Superligaen.

Uefa har truet med utestengelse fra ligaer for klubber som blir med i ligaer og fra landslag for spillerne. Mens de selv fortsetter å tjene gigantiske summer på å selge sin egen Mesterliga.

En kommersiell aktør som nekter andre å komme med konkurrerende produkter fremkaller allergiske reaksjoner fra den øverste domstol i EU-systemet.

Men for fotballen betyr likevel avgjørelsen at man må forberede seg på en årelang og uviss kamp for å beholde sine klubbturneringer slik de er i dag. Og ikke minst inntektene av dem.

Og det europeiske fotballforbundet, Uefa, kan altså skylde seg selv.

De har styrt fotballen uten tilstrekkelig åpenhet, uten tilstrekkelig balanse- og med for stort fokus på egen inntjening.

Uefa skulle i prinsippet være et slags sekretariat for sine medlemmer og tilrettelegge for aktivitet på landslags- og klubbnivå. Og bare det.

De har blitt noe mye mer og mye mektigere. Og flere forbund burde lytte. For det ligger en mer generell advarsel i dette.

Dommen over Norge

Hva kan EØS-landet Norge lære av dette? Mer enn det kanskje kan virke som. Ikke fordi vi trenger flere påminnelser om hvilken marginal fotballnasjon vi er.

To danske klubber, FCK og Brøndby, har begge blitt kontaktet av Superligaen.

Ingen i Norge. Fordi Molde og Bodø/Glimt nødvendigvis ikke er i nærheten av å være nok kommersielt interessante for en ny, privat superliga.

Men et eller annet sted i horisonten er det faktisk en mulig trussel mot hele vår egen idrettsmodell skjult i torsdagens dom.

Eller dommer.

For det kom flere avgjørelser på sportens område fra EU-domstolen denne tirsdagen.

Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, ble dømt for å ha utnyttet sin posisjon, da de truet to nederlandske skøyteløpere med utestengelse hvis de deltok i konkurrerende skøytestevner i Sør-Korea.

Lærdommen er den samme som for Uefa:

Bruker man ikke en tildelt monopol-posisjon med omtanke og list, kan man straffes for det.

Man så konturene av det samme i dommen i saken mellom alpinisten Henrik Kristoffersen og Norges Skiforbund.

Skiforbundet fikk til slutt tilsynelatende fullt medhold. Men den foregående uttalelsen fra EFTA-domstolen, som Norge hører under, understreket viktigheten av at forbundets ordninger ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å tjene formålet.

Hele grunnlaget for norsk idrett, spillemonopolet, er på et vis bygget på samme unntak fra reglene om fri konkurranse, også på spillmarkedet.

Hensikten helliger det midlet EU innerst inne avskyr.

Men så lenge formålene overskuddet går til, om det er forskning, kultur eller nettopp idrett, er så allmenn-nyttige og viktige, så rettferdiggjør det unntaket.

Slike formål kan ikke Uefa vise til, uansett hvor mye de prøver å fremstille seg som en Robin Hood i fotballens verden fulle av sheriffer fra både Nottingham og varmere steder.

Same shit, new wrapping

Den nye Superligaen lyder akkurat som dét det er: En ny versjon av akkurat den samme europeiske superligaen, som ble lansert som et aldri lite sjokk en søndag i april 2021. Innen det var blitt onsdag var den avblåst.

Men den ble aldri nedlagt.

Til det er kreftene bak for sterke. Utad var det de to spanske gigantene Real Madrid og Barcelona som nektet å gi seg. Men de var i realiteten flere.

Nå har de lært.

Da dommen over Uefas fremtreden kom torsdag, var selskapet bak den nye Superligaen, som interessant nok har droppet «europeisk» i navnet, mer enn klare.

Klare til å proklamere dette som en seier for Superligaen og lite annet.

«Fotballen er fri», var budskapet fra selskapet A22, som tilfeldigvis sto klare i et studio med presentasjonen av et helt nytt konsept, kun få minutter etter at dommen var falt.

Selv om de ikke i realiteten har vunnet noe som helst, er det viktig å skape et inntrykk av en seiersmarsj- én man er nødt til å henge seg på.

Gratis er godt

Superligaen har brukt tiden godt. Og har endret sin sjarmstrategi.
I 2021 var det klubbene som ble garantert astronomiske summer, mens fansen, i hvert fall den europeiske, ble glemt.

Nå skal alle få sitt. Også fansen. Ingenting er nemlig mer forsonende enn gratisprodukter.

Superligaen 2.0 skal strømmes gratis til alle som ønsker i hele verden gjennom en ny plattform med det mer enn lett patetiske navnet «Unify».

Der kan alle som vil det se de 64 beste manneklubber og ikke minst nyvinningen med også de 32 beste kvinnelige lagene i Europa utfolde seg sånn cirka hver onsdag. De andre som ikke får plass skal drømme om å få det.

For dette er en «demokratisering av fotballen», som den veltalende direktøren for A22, den tyske forretningsmannen Bernd Reichart, uttrykte det i firmaets presentasjon.

Kampen om klubbene

Nå er det ingen klubber med faste plasser, uansett resultater, slik det var sist. Det er opprykk og nedrykk, om enn i meget begrenset omfang. Og alle klubber har i teorien mulighet til å kvalifisere seg. I teorien.

De har også introdusert sin egen emneknagg, #righttocompete. Slik understreker man at man har skapt en bevegelse.

Kraften er i klubbene. Og pengene skal tilbake dit. Når fotballen nå endelig er fri.

Igjen står bare det bitte lille spørsmålet om hvilke klubber det faktisk er snakk om. Nevnte Reichart i A22 snakker visstnok flytende spansk. Det trenger han også. De eneste to klubbene som så langt har støttet det nye prosjektet, er nettopp Barcelona og Real Madrid.

Etter den opprinnelige Superligaens kollaps har de en jobb å gjøre med å overbevise flere.

Rule Britannia

De skal også kjempe mot den britiske regjeringen. Nye regler har allerede blitt vedtatt som skal hindre Premier League-klubber i å bli med på prosjekter som dette. Og flere kan komme.

Uten toppklubbene fra verdens rikeste liga er en ny liga ikke særlig «super». Og det vet alle. Selv om Premier Leagues stadig økende dominans er en av grunnene til opprørsviljen i en del av de andre ligaene i Europa.

Men man skal ikke undervurdere kreftene som ønsker en større andel av inntektene til storklubbene og ikke via Uefas griske filtre.

Viljen til å bli en del av en ny og lukrativ kraft i fotballen er til de grader latent blant klubbeiere som ikke forbinder begrepet «lokal tilhørighet» med annet enn sin egen lommebok.

Da kommer det virkelige potensialet i EU-domstolens beslutning.

De kan ha skapt et fotballens eget supermarked.

Hvor de mest attraktive klubbene kan slå til på det til enhver tid mest fristende tilbudet. I teorien.

I første omgang skal dette tilbake til en domstol i Madrid, der det hele egentlig startet. Den som ba om råd fra EUs øverste rettslige organ.

Mens Reichart i A 22 lager nye, glansede videoer – og Uefas president Aleksander Ceferin sitter i hovedkvarteret i Nyon og latterliggjør den nye toklubbsligaen.

Men Uefa ble for selvtilfredse og dro det for langt. Det gir uansett en jul fylt av bekymringer.

Når de plutselig har innsett at konkurrenten faktisk har begynt å tilby nedrykk.