Fra sin stol på første rad, titter Tom Tvedt spent opp på storskjermen. Resultatene drøyer og det er nesten helt stille inne i den store møtesalen på idrettstinget.
Så dukker tallene opp. Bak Tom Tvedts navn står det 14 prosent – 23 personer stemte på Tvedt i den første runden. Han trengte mye mer enn som så. Det ble med fire år som idrettspresident. Hva som gikk gjennom hodet til Tvedt da, vet han bare selv. Men han bedyrer at dette ikke var som forventet.
– Nei, jeg hadde jo sagt til dem at jeg ønsket å bli idrettspresident. Så var den store skuffelsen da valgkomiteen kom med sin innstilling. Da var jeg veldig skuffet over valgkomiteen. Det må jeg bare si, da var jeg veldig lei meg, sier Tvedt til NRK.
Store kontraster
Vi skal fortelle om de samme sekundene sett fra bakerst i salen også. Kontrasten fra den ene siden av rommet til den andre kunne knapt vært større. Bakerst sitter Sven Mollekleiv og Berit Kjøll og ser etter tallet bak sitt eget navn. 40 står det bak Kjøll sitt navn. 44 bak Mollekleiv sitt. Det blir en omkamp mellom de to.
Noen minutter senere står Berit Kjøll og hopper og danser på gulvet bak i tingsalen.
– Jeg vant, jeg vant! roper hun før hun løper meterne frem til Tvedt, fortsetter forbi han opp på scenen og strekker hendene i været:
Kun to stemmer skilte Kjøll og Mollekleiv. Hadde én av Kjølls stemmer heller gått til Mollekleiv ville vi opplevd at det ble loddtrekning om å bli president i NIF. Én stemme. Kanskje var den Tom Tvedt sin.
– Jeg er veldig opptatt av mangfold og inkludering. Det skulle bare mangle at ikke jentene og damene har like mye makt i denne organisasjonen som mennene. Jeg tror at det er et tydelig signal at vi har fått henne som president og hun er kvinne i tillegg. Det er supert.
– Så du stemte på Berit?
– Nei, jeg vil ikke si hvem jeg stemte på. Jeg syns det var to gode kandidater, men jeg kunne ikke stemme på meg selv.
Tror NRK-intervju ødela
Historien mange av de stemmeberettigete på idrettstinget har fortalt til NRK i løpet av helgen er denne: Problemet med Tom Tvedt som president er ikke nødvendigvis at han har gjort en dårlig jobb. Problemet er at han er blitt et symbol på en ukultur.
Selv tror han at en dårlig TV-opptreden var avgjørende.
– Hva tror du er hovedgrunnen til at du ikke nådde opp?
– Det kan jeg ikke svare på.
– Men hva tror du?
– Det er vanskelig for meg å svare på, men det er helt klart at 15.000 negative medieoppslag har satt sitt stempel. Og det er hovedsakelig det jeg har fått tilbakemelding på: Det var et dårlig intervju med NRK. Hvis det var det jeg ble byttet ut på, lever jeg godt med det.
– Har prisen vært for høy?
Tvedt tenker lenge før han svarer.
– Det har i hvert fall vært en høy pris. Det kan jeg si.
Adresseavisens sportskommentator, Birger Løfaldli, er enig i at Dagsrevyen-intervjuet var en del av det, men tegner samtidig et litt større bilde. Blant annet at Tvedt var sent ute med å kvitte seg med generalsekretær Inge Andersen.
– Kombinert med klønete mediehåndtering og konstant press om å få gamle reiseregninger frem i lyset, varte og rakk unntakstilstanden. Det ble skapt et inntrykk av at toppene i idrettsforbundet hadde noe å skjule. Når han sier at idrettsstyret tok åpenhetsdebatten på alvor, så er hans problem at det ikke ble opplevd slik i opinionen, sier Løfaldli til NRK.
- Les også: – Jeg ble spyttet etter på gata
– Mange ting jeg angrer på
Akkurat nå aner han ikke hva fremtiden bringer. Han beskriver seg selv som arbeidsledig, men, som han sier selv, han kan et og annet om det å stå i stormen.
– Etterpåklokskap er en utrolig god klokskap det også. Så går livet videre. Det er viktig. Jeg må vel være en av dem som kan gi folk litt råd på hvordan det er når det blåser rundt folk.
– Angrer du på noe?
– Det er mange ting jeg har angret på. Sånn er det å lede. En ting er å lede en bedrift, en annen ting er å lede i full offentlighet. Men jeg tok de valgene jeg gjorde, de står jeg for, sier Tvedt.
Nå går uansett idrettsforbundet inn i en ny tid, med sin andre kvinnelige idrettspresident noensinne.