Konkurrerer med lite søvn: – Så rallybiler på Finnmarksvidda

– Jeg har sett rallybiler kjørende langs sporet hit.

Vent litt ... Hva?

Jo da, dette var historien Trine Lyrek fortalte da hun kom kjørende inn med hundespannet sitt inn til sjekkpunktet i Neiden. Veteranen stusset ikke noe selv over det hun hadde sett langs løypa på Finnmarksløpet 1200.

Da skjønte datteren Hanna og resten av handler-laget at her måtte det mer søvn til.

Den erfarne hundekjøreren fra Alta er langt ifra den eneste som hallusinerer mens hun konkurrerer over Finnmarksvidda.

Særlig på de drøye etappene langs elveisen, hvor det mest bare er hvitt på hvitt, kan det dukke opp de merkeligste ting når øyelukkene blir tunge.

Kjørte slede i New York

Eventyreren Jens Kvernmo er vant til å være ute på lange ekspedisjoner, men ikke like trent på å konkurrere – og særlig ikke med lite søvn innabords.

Da han var kommet litt over halvveis i 600-kilometeren fikk han imidlertid kjenne på hvordan konkurransen påvirket kropp og sinn.

Under et intervju med NRKs reporter klarte han ikke helt å finne ordene og stable setningene sine.

– Nå er jeg så trøtt at jeg klarer ikke å tenke skikkelig, fortalte Jens på sjekkpunktet Levajok.

– Hvor mye har du sovet i løpet av disse to døgnene?

– Det kjennes ut som jeg har sovet et kvarter, men jeg tror jeg kanskje har sovet en og en halv time.

Kvernmo fortalte at hundene gjorde en god jobb og at han i lange perioder, særlig på elveisen, ble stående mye i ro på sleden.

Da dukket det opp en snodig løype foran kjøreren.

– Jeg var på toppen av en skyskraper i New York og kjørte hundespann, det er det ikke så mange som har gjort, ler Kvernmo og legger til:

– Det skjer ganske mye når man er trøtt. Det blir nesten som en spennende blåtur – plutselig er du i Sahara, oppå en bil eller over en skyskraper.

Lokomotiv tøffet forbi

En som imidlertid er vant til at det kan dukke opp snodige ting etter mange timer ute i sporet, er verdensmesteren Harald Tunheim.

Selv om han har deltatt til sammen 27 ganger på Finnmarksløpet, blir også han påvirket av lite søvn.

Da han hadde tilbakelagt den drøye etappen mellom Levajok og Karasjok, som er 83 kilometer kun på den drøye Tanaelva, begynte han å kjenne på trøttheten.

– I Levajok ble det også bare en times søvn, og da begynner man å duppe. På den flate elva er det ikke så mye som skjer, så jeg sovna på sleden, fortalte Tunheim i Karasjok.

– Opp Tanaelva begynte jeg å se en jernbane, og et lokomotiv med mange vogner som kjørte oppover langs elvebredden. Da måtte jeg blinke litt ekstra med øynene – og da ble det borte.

Tunheim og spannet fortsatte videre oppover elveisen. Hundene løp i et jevnt tempo, og kjøreren duppet av igjen bakpå sleden. Så våknet han brått.

– Plutselig ser jeg en slede ved siden av meg som er på vei forbi. Jeg kvekker til og tenker «Steike, hva er dette?».

Ganske tidlig hadde Tunheim et solid forsprang foran de andre konkurrentene i 600-kilometeren. Den første i sporet vil alltid kjenne på å bli jaget av konkurrentene bak.

– Men så viser det seg at det er bare skyggen av min egen slede, lo Tunheim av sine egne syner.

Du trodde kanskje dette var nok hallusinasjoner på én tur? Nei da. Den erfarne kjøreren har opplevd mer på den 600-kilometer lange konkurransen. Eller kanskje noe er ønsketenkning?

– Jeg sovna av, og så ser jeg en hytte på høyresiden av sporet. Den hadde en fin balkong, og der står det masse folk i fint sommervær. De ropte «Harald, Harald! Kom her og få sjokolade!».

– Men da jeg virkelig ser etter, så var det ingenting – det var bare en hallusinasjon, avslutter Tunheim mens han rister på hodet av sine egne syner.