Fikk abstinenser etter å ha spilt EM for Norge i «pillerus»: – Jeg hadde store problemer

– Jeg spilte bare kamper og lå på senga. Da starter dagen med Paralgin forte og brexidol. Om det da er kampdag, så er det kampen, hjem for å spise og så sovepiller.

Slik beskriver Trine Aaltvedt-Rønning dagene under fotball-EM i 2009 i denne ukens episode av podkasten Heia Fotball, hvor hun for første gang åpner om hvordan hun hadde det i mesterskapet.

På kontoret på Skagerak Arena i Skien noen dager senere tar hun imot NRK. 41-åringen jobber nå for fotballkretsen i Telemark, hvor hun blant annet følger opp barne- og ungdomsfotballen. Hun forteller videre:

– Det er det som skjer mellom de fotballkampene som har blitt en stor tankevekker for meg i ettertid. Når du lever i det, så er det den fotballkampen som skal vinnes det viktigste. Alle midler ble brukt for at man skulle bli kampklar, beskriver hun.

– Da gikk det på alt fra Paralgin forte til sovepiller til milde ting som Paracet, ibux og den biten der. Det var bare å overleve fra kamp til kamp og sove og restituere med smertestillende, rett og slett.

Hun forteller videre at hun brukte smertestillende i flere perioder i karrieren, men at EM i 2009 var «helt ekstremt».

– Sånn skal ikke idretten være. Det står jeg 100 prosent inne for. Du skal ikke være avhengig av å spise smertestillende eller andre preparater for at du i det hele tatt skal klare å være i aktivitet, sier hun.

Lagvenninnene ga stopp-beskjed

EM i 2009 ble en sportslig opptur for de norske kvinnene, hvor de slo Sverige 3–1 i kvartfinalen og til slutt endte med bronse etter tap mot Tyskland i semifinalen.

– For Trine var fotballen alt og hun var villig til å bidra. Hvis hun måtte ta piller for å gjøre det, så gjorde hun det, sier Elise Thorsnes, som var en del av landslagstroppen i 2009.

Semifinalen mot Tyskland ble spilt uten Aaltvedt-Rønning på banen.

– Det kom til et punkt der lagvenninner sa «Trine, nå er det nok». Når pupillene dine er større enn selve øyeeplet, så sier det seg selv at man kanskje har tråkka over ei grense, sier Aaltvedt-Rønning.

Solveig Gulbrandsen var ifølge Aaltvedt-Rønning blant dem som sa ifra om at det var på tide å si stopp i mesterskapet i 2009.

– Jeg hadde ikke hatt kjangs heller. Det sa stopp. Og så hadde jeg nok sikkert prøvd, hvis ikke Solveig hadde sagt at nå kan du være fornøyd, sier Aaltvedt-Rønning.

Fikk abstinenser: – Oppriktig på en avvenningsbolk

Spesielt det høyre kneet var gjennom store deler av den innholdsrike karrieren til Aaltvedt-Rønning en plage. Den nå 41 år gamle trønderen spilte hele 162 kamper for det norske landslaget og ble seriemester med Trondheims/Ørn, Kolbotn og Stabæk.

I forkant av EM i 2009 pådro hun seg en skade i kneet og var usikker. Den skaden dro hun med seg inn i mesterskapet, hvor hun overfor Heia Fotball beskriver at hun hadde vært i en «pillerus» på grunn av forbruket av smertestillende midler og sovepiller.

– Jeg hadde store problemer etter mesterskapet. Du har gått på en evig rus i en måned. Som man helt oppriktig er på en avvenningsbolk etter, der du får abstinenser for du kjenner på at du ikke får sove uten sovepille, sier hun.

Hun beskriver tiden etter mesterskapet som tøffere enn under selve mesterskapet.

– Man fikk ikke sove, man svetter, man får hjerteklapp. Det tok litt tid, altså. Men jeg fortsatte ikke å spise piller da jeg kom hjem. Men du kjenner at kroppen har en reaksjon. Som ikke er normal. Og så blir det sånn at du kaster i deg et par Pinex Forte for at du skal få lov til å slappe av i kroppen. Det var noen tøffe uker der. Jeg kan ærlig si det.

NFF: Strengere krav i dag

NRK har vært i kontakt med John Inge Netland, som var landslagslege for kvinnelandslaget i 2009, og forelagt ham historien og kritikken fra Aaltvedt-Rønning. Han svarer i en SMS:

– Jeg har den største respekt for Trine Aaltvedt-Rønning. Hun beskriver best sine egne erfaringer fra landslaget selv, jeg ønsker ikke å komme med supplerende uttalelser.

Lege Thor Einar Andersen er medisinsk leder for Idrettens Helsesenter, et datterselskap som er heleid av Norges Fotballforbund (NFF).

– Det Trine beskriver høres ikke bra ut, og vi tar hennes historie på alvor. Det er 15 år siden dette mesterskapet, og vi ber om forståelse for at vi ikke har innsikt i detaljene derfra. Men det er ingen grunn til å betvile Trines versjon og opplevelser.

– Bruk av medisiner i idrett og fotball var mer utbredt tidligere, og det er i dag strengere krav til bruk av medisiner for å dempe ubehag og smerter for å kunne spille fotball, sier Andersen.

Ifølge Andersen var og er rutinene slik at det skal være tett kontakt, både muntlig og skriftlig, mellom det medisinske apparat i klubb og landslag gjennom sesongen.

– Landslagenes medisinske apparat sender rapporter til klubb om hendelser og status fra samlinger, samt anbefalinger vedrørende videre oppfølging av spiller, sier Andersen.

Bjarne Berntsen var landslagstrener under EM i 2009. Han opplyser at han ikke ønsker å kommentere saken.

– Har hovedansvaret selv

Spesielt utfordrende synes Aaltvedt-Rønning det var at hun opplevde å stå alene etter mesterskapet, etter en periode hvor hun hadde hatt tett oppfølging over tid.

– Du har blitt fulgt opp hele veien og har egentlig alltid kontroll på hva man putter inn (i kroppen). Man har jo tilgang til samme medisiner hjemme som man har på samling. Men du får liksom ikke den der kontrollerbare dosen, som i utgangspunktet ikke var bra for min del i ettertid.

– Hvor mye ansvar vil du si ligger på spillerne i den situasjonen for kanskje å si litt stopp eller be om en annen vurdering?

– Spilleren har på en måte hovedansvaret selv. Det skal jo ingen ta fra meg. Men ikke er jeg lege og på den tid var jeg ikke fotballtrener. Den kampen vil jeg jo spille. Det kommer til et tidspunkt der noen må si til spilleren at du er ikke spilleklar. Punktum. Og så får man ta konsekvensene ut ifra det, sier hun.

Aaltvedt-Rønning fortsetter:

– Det er jo jeg som putter det inni kroppen min, så jeg står jo til ansvar for det man putter inn. Så stoler man på dem som har det her som sitt fagfelt til daglig, at ting er riktig på en måte, sier hun videre.

Kortisonsprøyte i garasjen på Gardermoen

Hjemme igjen på norsk jord, hevder Aaltvedt-Rønning at mesterskapet ble avsluttet med en tur ned i parkeringshuset på Gardermoen.

– For å bli bedre inn mot seriestart igjen, så var det nesten å leie legen med hånda ned i parkeringsgarasjen på Gardermoen. Åpna kofferten, opp med sprøyta og satt kortisonet i kneet i parkeringsgarasjen på Gardermoen. Og så ... lykke til. Det var på det nivået der, sier hun.

– Det høres ut som en litt absurd situasjon?

– Ja, når du sitter og snakker om det nå, så er det det. Der og da var det bare «ja, sett den sprøyta, vi har seriekamp om 14 dager». Så man er jo helt ko-ko i hodet selv. Sånne gærninger som meg må jo ha noen styringer og noe hjelp på veien.

– Vet det er bedre i dag

Aaltvedt-Rønning hevder kom hun inn i en kultur på landslaget hvor det var vanlig for de eldre spillerne å etterspørre smertestillende fra yngre spillere.

– Du kommer på samling og får kastet både det ene og det andre etter deg for at du skal bli frisk. Da var jo de eldste på laget, som har brukt slike preparater over tid, de var slik: «Hvis ikke du skal ha dem, kan jeg få dem?» Jaja, det er ikke noe problem det for min del. Det er mitt første møte med toppfotballen og bruk av medikamenter, forteller hun.

– Jeg gjorde det samme selv da jeg ble eldre, overfor til de yngre. Det er det jeg har lært, så da er det liksom greit, sier hun videre.

Hun mener oppfølgingen på det medisinske har blitt bedre de siste årene, men er tydelig at hun ikke tror hun er noen «unik case».

– Jeg vet at det er bedre i dag akkurat det inn mot medisinsk, og at de rapporterer inn og ut. Det er mye bedre i oppfølgingsfasen i det fysiske opplegget i dag enn det var i 2009, mener hun.

Selv om Aaltvedt-Rønning forteller at hun i perioder med høy belastning på kneet tidvis må gå baklengs ned trapper, er hun klar på at hun i det store og det hele har det bra i dag.

– Jeg fungerer bra i hverdagen og kan spille med ungene i hagen, være fotballtrener og gå på tur og sånne ting, sier hun med et smil.