Ut på Tour, alle sur

Vi er ikke mindre opptatt av våre norske stjerner.

Det er bare det at vi enda sterkere føler på savnet etter det viktigste elementet av alle i engasjerende idrettsopplevelser, nemlig spenning.

Langrenn er en individuell idrett, men mest av alt bygget på kampen mellom nasjoner. Denne har vært grensende til helt fraværende den siste halvannen uka.

Dette har vært Norge mot Norge mot Norge – kun tidvis forstyrret av Aleksandr Bolsjunov. Ikke engang arrangørnasjonen Sverige har, med veldig få unntak, vært i nærheten av å hevde seg.

Hadde det ikke vært satt en kvote på 10 løpere fra hver nasjon, hadde Norge sannsynligvis tatt rundt 30 av de 40 første plassene i begge klasser.

Hul miljøprofil og dårlig forhold for mindre nasjoner

Ingen har misunt Ski Tour-sjef Guri Hetland jobben hennes under touren.

Debatt-temaene har vært så mange og omfattende at vi faktisk må minne oss selv på dem. Innkvartering, sprint som ikke er sprint, en ganske hul miljøprofil og til dels skandaløse forhold for smørerne.

Smørerne til de mindre nasjonene, vel å merke. Lite har gått feil for Norge, på absolutt alle måter.

De arrangementsmessige problemene lar seg likevel rette opp.

Alle som har vært i Åre, vet at det er særdeles vanskelig å finne innkvartering, særlig i vinterferien. Slike problemer er rene nybegynnerfeil.

Alle som så sprinten i samme by, skjønner den aldri burde vært laget som den var.

Alle som gledet seg til å se den så vel historiske som spektakulære etappen over fjellet og grensen til Norge, skjønner man ikke kan gjøre noe med været.

• Ski-lederne applauderte klima-touren – så bestemte de seg for den verste miljø-kalenderen noensinne

Det store problemet

For det store problemet for denne touren er det samme for hele langrennssporten: den norske dominansen. Slikt går jo i bølgedaler, blir det hevdet. Det samme sier en del om klimaet. Man kan ikke bare avvente bølger man aldri vet om kommer.

Ironisk nok skinner sola over de mange entusiastiske publikummerne idet touren endelig har kommet seg trygt til Trondheim. Den neste norske VM-byen skaper skinnende skifest og minner alle på hvor fin denne sporten kan være. Så lenge vi er i Norge.

Likevel er dette jo mer enn noe annet enn understreking av det virkelige problemet. Langrenn mister mer og mer appell alle andre steder.

Tyskland har ikke engang villet delta i Ski Tour. Mange utlendinger har uttrykt at de mener den er et unødvendig element i en allerede full kalender, der den ligger mellom Tour de Ski og avslutningstouren i Canada.

Selv i en mesterskapsfri sesong fremstår touren mest av alt som et uttrykk for skandinavisk hybris.

Det er ikke her man trenger slike arrangementer mest for å pleie interessen.

Den italienske verdensmester i sprint, Federico Pellegrino, uttrykker også sin åpenlyse frustrasjon over både dette og den norske dominansen i Aftenposten.

Snart kommer Sverige

Det man vet, er at Sverige snart er tilbake. Alle trodde dette skulle bli året særlig de svenske kvinnene utfordret den norske dominansen. Det ble det – av mange grunner- ikke.

Ebba Andersson er beste svenske løper, og samtidig beste utlending på kvinnesiden- og likevel 6 voldsomme minutter bak vinneren, Therese Johaug.

Men svenskene kommer tilbake. I Sverige er også interessen oppløftende og stabilt høy. Under åpningshelgen fulgte så mange som 1,3 millioner svenske seere Ski Tour på SVT, overraskende nok flere enn de som så jaktstartene i VM i skiskyting samme dag.

Men svenskene er ikke nok.

Mens skiskytingen har tatt over sentrum for oppmerksomheten utover denne uka i Sverige, er det andre ting som er mer bekymringsfullt, hvis vi sammenligner de to sportene.

Herrestafetten i Anterselva hadde 27 lag til start.

Den tilsvarende for langrennsmennene i Seefeld i fjor hadde 14, altså veldig nær halvparten. Bredden og antall nasjoner er på vei til å forsvinne, sakte og skremmende sikkert.

Russland har sine få stjerner, som holder på interessen, men entusiasmen er sårbar og uforutsigbar- som russernes umiddelbare fremtid som skinasjon i mesterskapssammenheng også er det.

«It’s up to them to catch up.»

Nå skal ingen si dette med dominans for en eller få nasjoner er et nytt fenomen innen vintersport. Hurtigløp på skøyter har mange av de samme problemene, med den enorme nederlandske dominansen gjennom mange år.

I den grad at interessen har falt betraktelig, også i hjemlandet.

I ishockey for kvinner har de to nordamerikanske nasjonene, Canada og USA, alltid vært totalt dominerende.

Da dette ble tatt opp under OL i Vancouver i 2010, svarte den canadiske stjernespilleren Hayley Wickenheiser oppgitt «it’s up to them to catch up». Underforstått kunne de ikke annet enn å gjøre sitt beste og håpe de andre følger etter.

Den olympiske fare

Det samme gjelder den norske posisjonen i langrenn. Ingen kan klandre oss for å gjøre ting bedre enn andre.

Det hjelper bare så lite hvis ingen andre er interessert på sikt.

Og da er den største trusselen av alle fremtiden som olympisk øvelse, som tidligere landslagssjef Vidar Løfshus har uttrykt overfor VG.

I tillegg er også IOC i en utsatt posisjon.

Vinter-OL faller drastisk i attraksjonsverdi hos de yngre seerne. Som er det man frykter mest av alt. Det betyr tidvis panikkartede forsøk på nytenkning. Dette kan fort ramme langrenn, som har så mye som 12 medaljeøvelser i øyeblikket.

Derfor snakkes det også om mulige nyskapninger, som kan gjøre sporten attraktiv også videre.

Sprint med skicross-elementer er en åpenbar mulighet. Samtidig har blandet-stafetter i overraskende liten grad blitt forsøkt, når de har vist seg attraktive i mange andre sporter nå, inkludert hopp, skiskyting og skøyter.

Men kommer nå endelig på programmet under verdenscupavslutningen i Canmore i mars.

De små blir rammet

Mye har vært snakket om det nyskapende ved klatresprinten i Åre. Det ekstreme fascinerer oss. Denne sprinten gjør det ikke, når nyhetens umiddelbarhet er borte.

• Les også: Idretten jeg elsket

Det var et ekstremt eksperiment og en publikumssuksess. Men brøt med de uforutsigbare elementene som gjør sprint attraktivt – også blant nasjoner som ellers ikke klarer å hevde seg.

Også de kritiserte temaene som har gått på boforhold, smørefasiliteter, transport og ventetid har rammet de små nasjonene.

Der man andre steder ville lagt forholdene best mulig til rette for å utjevne forskjeller, har touren, i sin uferdige fremtoning, i stedet forsterket dem.

Mens de norske og sveitsiske løperne er på Petter Stordalens luksushotell Copperhill i Åre, blir mindre nasjoner innkvartert langt unna, under langt mer kummerlige forhold- tross at alle- i denne tidsriktige touren- har betalt det samme.

Da Ski Tour-sjef Guri Hetland ble intervjuet av NRK i forbindelse med finnenes kraftige irritasjon over boforholdene i Åre, uttalte hun at «dette er slik som jevner seg ut gjennom en sesong i verdenscupen».

Slike uttalelser gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

Og mens vi måper imponert av de norske løpernes dominans, gjør resultatlista dessverre det bare enklere å konkludere:

Det som skulle vise oss den spektakulære fremtiden, har i stedet endt opp som touren vi ikke trengte.