Kronikk

Idretten jeg elsket

Jeg har alltid elsket langrenn. Nå er sporten blitt en farse.

Therese Johaug og co

Gjør løypene lettere igjen (i det minste for damene), slutt med stakefrie soner og gjeninnfør prinsippet om at langrenn er førstemann i mål på to ski, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Terje Pedersen / Terje Pedersen

Med løyper som ser ut til å favorisere syltynne utøvere og en ledelse som nekter å ta ansvar, har langrenn blitt en farse. Sleng på publikumsflukt, norsk totaldominans og snømangel, så har du et trist skue.

Hvor er de sunne verdiene idretten en gang stod for?

Jeg savner langrennssporten slik den var

Jeg er 21 år og gikk mitt første skirenn da jeg var seks år, og ble hektet. Tusenvis av treningstimer senere, med mange oppturer og enda flere nedturer i bagasjen, ga jeg opp satsingen etter videregående.

Underveis kom stakerevolusjonen og jeg var målløs. Hvordan var det mulig å stake 15 kilometer fortere enn vi dødelige gikk med festesmøring under skiene? Noe godt svar fant jeg ikke, men de neste årene slang vi oss på stavene og staket gjennom rennene alle mann. Snart var det en selvfølge at blanke ski og staking var raskest.

Mitt forslag er at man gjeninnfører prinsippet om at langrenn er førstemann i mål på to ski

Toppene i det internasjonale skiforbundet, FIS, var ikke imponerte. De så en idrett som ikke lenger lignet på den de kjente fra sin barndom. Derfor tvang de igjennom en rekke regelendringer. Noen var forholdsvis ufarlige, som stavlengder. De satte tak på hvor lange staver du kan ha i forhold til høyden din. Jo lengre staver, jo lettere å stake.

Noen deler av rennene ble direkte kjedelige å se på, som stakefrie soner. Der må man gå på gamlemåten, altså diagonalgang.

Noen endringer er rett ut uforsvarlige og usunne. Løypeendringene som ble gjort er av den siste kategorien. Det ble slutt på variasjon i løypene. Nå skulle alle distanserenn være preget av lange, harde bakker.

For guttene gikk denne endringen fint. Det åpnet opp for Sjur Røthe og andre lette skiløpere som tidligere tapte spurten mot raskere løpere.

Jenter som satser på langrenn har nå kun forbilder de fleste aldri kan leve opp til

For damene var det en annen sak. Med mindre muskelmasse å skape fart med i lett terreng som flater og nedoverbakker, har de ikke med seg den samme farten opp i bakkene slik menn har. Den biologiske forskjellen gjør at de lange bakkene derfor blir betydelig lengre og hardere for damene.

Det har gitt en idrett hvor Therese Johaug, Ingvild Flugstad Østberg og andre tynne utøvere har fått herje fritt.

LES OGSÅ: Professor fyrer løs mot Johaug-favoriserende bakke

Marit Bjørgen var et unikum, og det blir enda vanskeligere å dyrke frem sånne som henne i dag. Sporten legges opp til at det er de med den spinkle kroppsbygningen som vinner frem. Langrenn ser ut til å ha blitt en kamp om å spise minst mulig og trene maksimalt uten å kollapse.

Toppidrett har aldri bare vært sunt, men så usunne forbilder har uheldige virkninger både i breddeidretten og i samfunnet for øvrig. Jenter som satser langrenn har nå kun forbilder de fleste aldri kan leve opp til, uansett hvor hardt de trener.

Snart var det en selvfølge at blanke ski og staking var raskest

Fram til nå har sprintlangrenn vært et kjærkomment unntak, men denne uken var «sprinten» førstemann rett opp en alpinbakke. Det er det endelige beviset på at FIS ikke forstår TV-underholdning. Sprinten i Åre var direkte kjedelig TV. Det ble avsluttet med ett minutts motbakkeløp, og det var ingen spenning rundt hvem som skulle vinne.

Det hjalp heller ikke at den kom rett etter en veldig spennende normaldistanse i VM i skiskyting. Der var det endringer i teten hele veien og sekundstrid om seieren til slutt. Den lengste distansen for skiskytterne har altså mer dramatikk enn «formel 1»-øvelsen i langrenn. Det burde få alarmbjellene til å ringe.

Marit Bjørgen var et unikum

Mitt forslag er at man snur trenden og gjør løypene lettere igjen (i det minste for damene), slutter med stakefrie soner og gjeninnfører prinsippet om at langrenn er førstemann i mål på to ski.

Kanskje har jeg bare blitt som Vegard Ulvang. Nostalgisk. For jeg savner langrennssporten slik den var for ti år siden. Spiseforstyrrelser, uoversiktlige regler og forutsigbare konkurranser ødelegger idretten jeg elsker.

Jeg håper langrennssporten klarer å snu trenden, ellers må jeg slå opp for godt med idretten jeg elsker.