Tid for idrett

Idretten er en intet mindre enn en unik sosial arena, kultur, folkehelse og et viktig rammeverk for oppveksten til hundretusener av barn.

Idretten er distriktspolitikk, klimapolitikk, mangfold, likestillingskamp og veldig mye mer – inkludert tilsynelatende uinteressant for norske topp-politikere gjennom ukevis med valgkamp.

Som jo er en smule merkelig, sett helt utenfra.

Og ikke minst skuffende, i en tid hvor idrettens samfunnsmessige betydning har vært debattert meget jevnlig gjennom nedstengingen.

Ingen vil snakke idrett

Men de som bedriver dette vi kaller politikk, er det ingenting overraskende i dette.

Dels er ikke idrettens vilkår noe man kaprer nye velgergrupper på, dels er det noe så enkelt som at kunnskapsnivået om idrettens vilkår ofte er for lavt blant politikerne til at de ønsker å debattere det.

Derfor ender valgkampen med å dreie seg om alt annet enn anleggssituasjonen i kommunene, fordelingen av tippemidler, fritidskort eller momskompensasjon for idrettslagene. Selv om det faktisk berører mange flere enn man er klar over.

Selv i en tid hvor kampen for gjenåpning har berørt veldig mange små og store rundt i landet har idretten ikke evne til å engasjere politikerne.

Idretten har fått sine krisepakker fra regjeringen det siste halvannet året og har etter forholdene holdt seg overraskende godt flytende.

Med dét har også idrettens 1 900 000 medlemskap fordelt på nesten 10 000 idrettslag seilt ut av oppmerksomheten. Og ingen synes å la seg plage av det.

En idrettspresident på tur

Heller ikke idrettspresidenten selv, kan det nesten virke som. Berit Kjøll har helt sikkert brukt valgkampmåneden på fornuftig vis og har blant annet reist rundt og besøkt flere idrettskretser og politikere.

Men på nasjonalt nivå har hun, som idrettens øverste valgte leder, vært lite synlig.

Unntaket var noen jubelbilder fra Tokyo – under OL, vel å merke. Til Paralympics valgte verken hun eller kultur- og likestillingsminister Abid Raja å reise.

Begge var også til stede da regjeringens nye idrettsstrategi ble lagt frem i starten av september.

Det som var påfallende med det, var at det skjedde samtidig med at veldig mange idrettsledere og politikere var samlet på Ørland i Trøndelag til den nye konferansen NIPA, som har som ambisjon å være idrettens nye, store og årlige debattarena.

Som idrettens svar på Arendalsuka ville det også vært et sted det faktisk hadde vært mulig å løfte idrettspolitiske temaer opp på den rikspolitiske dagsorden.

Men både idrettsministeren og idrettspresidenten valgte muligheten bort.

Det samme har vært tilfelle i flere viktige idrettspolitiske debatter på nasjonalt plan de siste månedene, om det dreier seg om høydehus, økonomi som barriere, konflikten rundt VI-stiftelsen eller spørsmålet om mulig idrettsboikott av Qatar og Kina.

Det siste er et land Kjøll burde ha mer kunnskap om enn de fleste, etter sin tid som direktør i den kinesiske telegigant Huawei før hun ble idrettspresident.

Idretten trenger flere stemmer enn sin president i den offentlige debatt. Men de trenger også presidenten.

Følelsen av fravær har blitt underbygget av manglende idrettsfokus i stortingsvalgkampen.

Er ikke landets øverste idrettsleder synlig i de viktigste debattene på nasjonalt nivå, kan man ikke forvente at temaene blir det for politikerne heller.

En norsk sportsminister

Muligens hadde man trengt et helt eget departement for å gi idretten den prestisje og oppmerksomhet man skulle tro den hadde gjort seg fortjent til.

Mange land har sin egne sportsminister.

Men i Norge ønsker man ikke noe slikt. Det vil være et signal om en politisk innblanding og kontroll man ikke ønsker.

En egen idrettsminister som skulle blande seg for meget, ville ikke passet inn i den frivillighet og autonomi-linjen som har bygd en idrettsbevegelse.

Idretten er i stedet underlagt det nåværende kultur- og likestillingsdepartementet og har ikke engang gjort seg fortjent til plass i departementets allerede omfattende navn. Onde tunger har villet ha det til at man har prioritert å unngå de administrative kostnadene det å få «idrett» inn i navnet vil bety.

Så stor er altså idrettens politiske prestisje.

Andre land, som Sverige, har faktisk tatt kostnadene til nye skilt, brevark, e-post-adresser og hva det ellers er.

Der har idretten karret seg til en slags ventelisteplass i departementets navn, der Amanda Lind fra Sveriges svar på MDG er noe så kortfattet som Kultur- och demokratiminister samt minister med ansvar för idrottsfrågorna.

Idrettens manglende autonomi

Idrettspresident Berit Kjøll har knapt vært å se på et bilde i rikspressen uten Abid Raja det siste halvannet året. Og det stort sett på hans arenaer.

Ved å holde seg så tett opp til den bevilgende makten, har idretten sikret gode støtteordninger, noe som også ble underbygget av et veldig høyt tillitsnivå i Idretts-Norge i en undersøkelse på TV 2 tidligere i år.

Samtidig har det gitt en følelse av at norsk idrett har fungert mer som et direktorat under kultur- og likestillingsdepartementet enn å være den frie og selvstendige demokratisk enhet det skal være.

Denne skillelinjen mellom stat og idrett bør bli mye tydeligere under en ny regjering med en ny ansvarlig statsråd.

Det vil også vise seg om det politisk er like stor grad av enighet mellom idrettspresident Kjøll og en ny idrettsminister, selv om dette ikke er avgjørende. I stedet kan vi håpe at økt avstand i politisk ståsted gir større rom for debatt enn det vi opplever i dag.

Trettebergstuens tur?

Skal man tro samtlige politiske kommentatorer som har spekulert i nye statsråder, ligger Anette Trettebergstuen fra Ap best an til å bli den nye statsråden med ansvar for idrett, også kalt kultur- og likestillingsminister.

Dette betyr utad en faglig styrking av samtlige felt underlagt departementet, inkludert idretten. Anette Trettebergstuen har blant annet vært en sterk kritiker av den langsomme gjenåpningen av breddeidretten. Hun kommer dessuten fra det største regjeringspartiet, hvilket gir større tyngde og gjennomslag internt i regjeringen.

Trettebergstuen er i øyeblikket Arbeiderpartiets familie- og kulturpolitiske talsperson, men har ikke hatt det idrettspolitiske.

Den rollen har tilhørt Trond Giske. Han blir ikke minister i regjeringen til Jonas Gahr Støre. Såpass kan vi konkludere med allerede nå.