Tale er gull

For vi kan like gjerne si det med en gang:

Ingen som skal til OL i Kina vinteren 2022 jobber bare med idrett. Etter diskusjonen rundt fotball-VM i Qatar, som faktisk kommer ni måneder etter OL, var det en selvfølge at fokuset kom på OL i Kina og menneskerettighetssituasjonen der. Særlig gjelder dette tvangsinterneringen av folkegruppen uigurene.

Ordene tilhører ellers Espen Bjervig, øverste sjef for alle våre mange OL-håp i langrennssporet.

Ni små måneder før vinterlekene utenfor Beijing uttrykker han en åpen og sikkert bevisst uvitenhet – og gjennom det en mangel på forståelse av tidsånden som i beste fall er litt overraskende.

Vi kan mene hva vi vil om hva som skjer i arrangørland langt herfra, om man er utøver, leder eller tilskuer, men man kan ikke distansere seg helt fra eksistensen av debatten om idrettens forhold til arrangørlandene for store mesterskap.

• Les også: Fotballen har markert kraftig mot Qatar – men fleire langrennsprofilar er tause om Kina-kritikk

Forvente, ikke forlange

For når det gjelder lederne, kan vi faktisk forlange et engasjement. Vi kan ikke forlange et klart standpunkt og det kommer ikke til å bli reelle krav om en norsk boikott av OL 2022, men vi kan forlange at de viser at de bryr seg.

For langrennssportens del, for norsk idretts del, og ikke minst for utøvernes del.

Man er ikke så isolert at man ikke har skjønt at man må ta stilling til dette.

Hva man mener om dette og boikott er fritt og skal til de grader være det.

Å ikke mene er derimot ikke nok i juni 2021.

Fotballen foran

Norsk fotball har vært gjennom en oppvåkningsprosess som har vært på grensen til radikal. Prosessen ble definitivt ikke initiert av Norges Fotballforbund.

Men NFF skjønte tidlig at de måtte forholde seg til den og bevisstgjøre den. Etter ansettelsen av Ståle Solbakken som landslagssjef har de også omfavnet den og styrt den.

Det siste i større grad enn flere av boikott-forkjemperne mener er rimelig, men akkurat her er det ikke det som er diskusjonen. Nå snakker vi bevissthet og ansvarlighet i offentligheten. Og den mangler langrennsledelsen i øyeblikket fullstendig.

Dessverre.

Det er ikke noen oppsiktsvekkende påstand å antyde at Norges Skiforbund – og for den del andre deler av norsk toppidrett – håper på et nei til boikott av Qatar-VM på det ekstraordinære fotballtinget 20. juni. En slik avgjørelse, som i tillegg er overveiende sannsynlig, vil dempe boikott-elementet i Beijing-diskusjonen til noe veldig håndterlig. Men det endrer ikke behovet for bevissthet. Og den må komme fra ledelsen.

Behov for bevissthet

Dette blir også klart uttrykt av sportens store mannlige ledestjerne, Johannes Høsflot Klæbo, overfor NRK på Sognefjellet denne uka. Han savner signalene fra dem som skal gi slike.

Samme Klæbo må ellers sies å bevege seg med veldig tydelige steg inn i en mer omfattende lederrolle, også når det gjelder annet enn å være fabelaktig god på ski.

Klæbo har hele veien vært god på markedsføring, men det siste året har han tatt en rolle som meningsbærer, og ikke minst rollemodell, som er veldig interessant.

Bare de siste dagene har han diskutert bruk av høydehus, breddeidrettens kår under pandemien og ikke minst Kina.

Men han er altfor alene. Kvinnenes stjerne, Therese Johaug, var ikke på Sognefjellet, men ville uansett måttet være tilbakeholden i denne sammenheng. Så sent som i fjor måtte hun brått avslutte samarbeidet med den kinesiske mobilgigant Huawei etter kritikk. Det var da avslørt at Huawei hadde utviklet teknologi som kunne brukes til overvåking av de nevnte uigurene.

Idrettspresident Berit Kjøll kom også fra direktørstilling i samme selskap da hun ble idrettspresident i 2019.

Kampanjebasar

Uigurene skal formes til å mene det samme av de kinesiske myndighetene. Det er ikke dit vi skal, men det er en egen verdi i å slippe å mene noe om alt.

Idrettsutøvere skal først og fremst gjøre det de aller helst vil, nemlig å bli best mulig i den sporten de utøver.

Idretten skal heller ikke bli en form for kampanjebasar, hvor alle gode hensikter skal eksponeres.

Men det er en signaleffekt i dette som utøverne må forholde seg til. Det har våre landslagsspillere i fotball skjønt. Ingen av våre stjerner ville på eget initiativ satt i gang Qatar-markeringene eller trykket opp T-skjorter. Men de skjønner å bidra når det blir lansert.

Nå er det opp til langrennsledelsen å forberede sine utøvere på samme måten – og det fort. Å henvise til en diffus oppvåkning på sensommeren er mest av alt provoserende i sin ignoranse.

Ikke første gang

Norske utøvere har vært gjennom dette før. Skiskytterne ville ikke forholde seg til kontroversene rundt å ha verdenscup i russiske Tjumen i 2018 etter dopingavsløringene den gang. Det ville de ha gjort i dag.

Ingen andre enn Karsten Warholm av våre friidrettsstjerner ville forholde seg til det problematiske ved å konkurrere i VM i Qatar i 2019. Det ville de har gjort i dag.

Idretten lever ikke i et vakuum.

Nå er det langrennssportens tur til å vise at de skjønner det.

Går ikke

Så jeg må bare beklage, Espen Bjervig og dine lederkolleger:

Så dårlig forberedt kan man faktisk ikke være som norsk – og ellers åpenbart kompetent- idrettsleder i dag – og da særlig i en av de største og viktigste OL-grenene for oss nordmenn. Derfor får du også tåle å måtte personifisere en generell berøringsangst blant langrennstoppene.

Det er ikke slik at norske langrennsledere har fjernet seg fra alle verdidiskusjoner på generell basis heller, om det dreier seg om fluorforbud eller det med å avstå fra verdenscuprenn for å dempe smittefaren gjennom vinteren.

Når det gjelder Kina, henviser man til Olympiatoppen, og at man altså skal ha diskusjoner etter sommerferien. Den kan bli lang.

Medietreffet for langrennsstjernene på Sognefjellet ble tilfeldigvis lagt dagen før årsdagen for massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Dette er dagen som står igjen som symbolet på hvordan det kinesiske diktaturet knuste det som minnet om et demokratisk håp.

Fortsatt symboliserer dette hva vi alle må orke å forholde oss til når vi snakker om Kina.

Eller når vi skal dit og kjempe om OL-medaljer.

Tale er sølv, men taushet er gull, sier det norrøne ordtaket som skal antyde at det innimellom er best å ikke si alt det man tenker.

Her er det ikke relevant.

I Kina-spørsmålet er tausheten fra den ellers ambisiøse langrennsleiren i beste fall verdt en 4. plass.