Skivil ulydighet

Dette er problemstillinger som kan være avgjørende for hele norsk skisports fremtid.

Nåtiden består ellers i at alpinstjernen Lucas Braathen har gått inn i ren og åpen konflikt med Skiforbundet og dets klessponsor, Helly Hansen.

Braathen vil i øyeblikket ikke skrive under den årlige samarbeidsavtalen med forbundet før den blir endret. I likhet med skistjernekolleger Aleksander Aamodt Kilde og Johannes Høsflot Klæbo.

Skiforbundet nekter på sin side å gjøre så omfattende endringer i avtalen som de har blitt anbefalt å gjøre av sitt eget Lov- og påtaleutvalg (LPU).

Dette er et utvalg bestående av tre personer valgt av Skitinget, ledet av advokat Andreas Ekker. Dette lovutvalget, som det i dagligtalen kalles, har formelt bare en rådgivende funksjon.

Men i realiteten blir lovutvalgenes vurdering av lovverk og regler etterfulgt, uansett hvilket forbund det er snakk om.

Et brudd på dette vil bli sett på som oppsiktsvekkende.

Og tross utstrakt møtevirksomhet de siste ukene, skal partene ikke være nærmere en enighet.

Det går i det hele tatt mot tidenes varmeste skivinter.

Bruken av berømmelse

Det er vanskelig for alle, inkludert partene, å skjønne hva konflikten rundt landslagsavtalene egentlig dreier seg om.

Det eneste som er åpenbart, er at den er viktig.

Og handler om noe som kalles «image rights».

Umiddelbart vil en oversettelse gi noe i nærheten av «bilderettigheter» på norsk, men begrepet omfatter mer enn som så.

Det inkluderer navn, omdømme, kallenavn, underskrift og faktisk noe så udefinerbart som berømmelse.

Det som nettopp altså kan kalles et «image». Uten noe bedre norsk ord tilgjengelig.

Men bildene ér og blir det viktigste her.

For hvem skal få publisere bilder av utøverne.

Hvor kan de publisere dem.

Hvor mange ganger kan de brukes.

Og ikke minst til hva.

Satt på spissen – og dette vil ingen av partene egentlig erkjenne – dreier det seg selvsagt likevel mest om penger.

Et økonomisk presset skiforbund ønsker å beholde alle de inntekter de kan for å opprettholde nåværende aktivitet.

Utøverne på sin side ønsker å få størst mulig økonomisk gevinst ut av en karriere av uviss varighet, blant annet gjennom større kontroll over egen profilbygging.

Disse hensyn må balanseres. Det er ikke alltid så enkelt.

For selv om alle snakker pent om det store Fellesskapet og den lovpriste norske landslagsmodellen, er ikke veien dit alltid gitt.

Få uker før sesongstarten er det uansett påfallende lite fokus på de sportslige forventninger for den menige skientusiast.

Mye dreier seg altså i stedet om markedsrettigheter, landslagsavtaler, lovutvalg og de nevnte image rights.

For mye for noen – inkludert flere av de andre landslagsutøverne.

Kritiske kolleger

For misnøyen blant en rekke utøverkolleger med Lucas Braathens åpne provokasjon, gjennom å reklamere for det svenske klesmerket J. Lindeberg, både på firmaets og sine egne Instagram-konti, er betydelig, som NRK avslørte i helgen som var.

Mange av de andre utøverne har åpenbart fått nok av konflikten og ønsker fokus på den kommende sesong. Og bare dét.

Også blant langrennsløperne fremstår misnøyen med oppmerksomheten situasjonen rundt Johannes Høsflot Klæbo og hans representasjonsavtale som mer og mer åpenbar. Selv en ellers så diplomatisk løper som Simen Hegstad Krüger var overraskende tydelig i sin irritasjon over situasjonen, da landslagsløperne møtte pressen forrige uke.

Dette er avtalen Klæbo må ha med forbundet for å gå verdenscup, etter at han valgte å stå utenfor landslaget.

Men i kampen for rettighetene står han og de to landslagsalpinistene inntil videre samlet.

Tross de steile frontene vil det likevel være en stor overraskelse hvis ikke Klæbo underskriver avtalen som gjør at verdens beste langrennsløper går verdenscup gjennom vinteren.

I sponset norsk landslagstøy.

Den problematiske eksklusiviteten

Lucas Braathen er på det norske landslaget, underlagt Norges Skiforbund. Forbundet har avtale med den norske klesprodusenten Helly Hansen, verdt et titalls millioner kroner i året.

Slike avtaler baserer seg på eksklusivitet. Retten for en sponsor til å skinne uforstyrret.

I alle bransjer Skiforbundet mener den bør utøves. Som i øyeblikket er mange.

Denne eksklusiviteten blir av en del utøvere oppfattet som for omfattende.

Har Skiforbundet en sponsor innenfor ett bransjeområde, om det er bank, bil, fly, telekom, hotell eller klær kan ikke en utøver inngå egen avtale med en konkurrerende virksomhet på samme område.

Dette er regulert i den nevnte landslagsavtalen, som man må skrive under når man blir tatt ut på landslaget.

Her er det også definert hva Norges Skiforbund skal bidra med av ytelser, i form av sportslig tilbud, reiser og støtteapparat – samt motytelser, altså hva utøveren skal stille opp på av kommersielle aktiviteter for forbundet og deres sponsorer.

Inkludert når man skal bli tatt bilder av – og hvor de kan brukes.

Her har utøvere i en årrekke ønsket større medbestemmelse enn det Skiforbundet har ønsket å gi dem.

Men ingen har tatt den løpende konflikten mellom skistjernene og Skiforbundet så langt ut i offentligheten som Lucas Braathen.

Braathens far, Bjørn, mente overfor VG at forbundet kunne skylde seg selv, da de ikke hadde villet gå i ønskede forhandlinger med utøverne.

Alpinlandslagets sportssjef, Claus Ryste, reagerte uansett kraftig og bekreftet at saken skal følges opp internt.

Det betyr at Lucas Braathen nå må straffes av sitt eget forbund – og må straffes så det reelt merkes, også utad.

Det siste Skiforbundet trenger nå, er nemlig flere utøvere som nekter å forholde seg til forbundets egne sponsoravtaler.

Til fest, ikke hverdag

Men først skal Braathen sannsynligvis i en form for kanossagang til Helly Hansen og beklage.

Uten at det på noen måte løser den underliggende striden med forbundet.

Innlegget med klærne fra J. Lindeberg er heller ikke fjernet fra Braathens egen Instagramkonto.

Landslagskollega Aleksander Aamodt Kilde på sin side reklamerer for klesgiganten Boss i sine sosiale mediekanaler.

Ikke bare det, han har blitt et så stort navn at han viser deres klær på catwalken i Milano.

Slikt gjør bare virkelige stjerner. De som er attraktive for de aller viktigste sponsorene.

Det tyske klesmerket selger eksklusive festklær, og er åpenbart definert som noe som ikke konkurrerer med Helly Hansen.

Å reklamere for et annet tysk merke, nemlig Puma, er derimot ikke tillatt for Kilde.

Kilde selv er i øyeblikket taus rundt konflikten. Som sikkert er fornuftig nok.

Massiv motstand

I praksis har konflikten vart i flere år.

Derfor ville ikke Lucas Braathen og Aleksander Aamodt Kilde med flere heller i fjor underskrive en landslagsavtale. Regelverket sier da at den siste underskrevne avtale, i dette tilfellet fra 2021, gjelder videre. Det gjør den fortsatt.

Men misnøyen med situasjonen og prosessen er altså så stor at utøvernes advokat, Pål Kleven, i fjor ba om en uttalelse fra Lovutvalget. Og fikk støtte.

Misnøye med forbundets manglende reaksjon på dette, gjorde at spørsmålet igjen ble brakt inn for lovutvalget nå i september. Igjen ga lovutvalget sin støtte til utøvernes regeltolkning.

En naturlig konsekvens av dette ville være at Skistyret, som beslutningsorgan, vedtar en landslagsavtale som gir utøverne større kontroll over hvordan deres gode navn og utseende blir brukt.

Og hvilke sponsoravtaler de har mulighet til å inngå på individuell basis.

Men motstanden mot dette i Skiforbundet, støttet av innleid juridisk bistand, er helt åpenbart intens.

En ting er en grunnleggende skepsis til Lovutvalgets regelforståelse i denne saken.

Dessuten har redselen for de mulige konsekvensene gjort at Skistyret så langt kvier seg.

Kontrollen på inntektsstrømmen har vært og er hele grunnlaget for Skiforbundets drift, inkludert å finansiere så vel opplegget rundt landslagene som rekruttering og breddeidrett.

For et forbund som både driver med betydelig underskudd og som har hatt en nedgang på hele 25 prosent i antall medlemmer de siste seks årene, er det forståelig at uviljen mot å endre praksis er sterk.

Endringsuvilje

Likevel er spørsmålet om man må.

Utøverne selv og deres advokat argumenterer også for at en mer fleksibel ordning, som i større grad ivaretar utøvernes kontroll over egne image-rettigheter, derimot kan øke inntektspotensialet, også for forbundet.

Men uviljen mot en endring er altså massiv.

Dette kan føre til den meget spesielle situasjon at ledelsen i Norges Skiforbund nekter å følge rådene fra sitt eget Lovutvalg – og kun tilbyr utøverne en avtale lik den de allerede har.

Det vil nødvendigvis føre til en ytterligere opptrapping av konflikten – og dessuten reise spørsmål rundt hele lovutvalgets fremtidige rolle.

Det neste man likevel vet, er at det før eller siden kommer til en avtale.

Ingen av sidene har på sikt noe å vinne på at situasjonen fortsetter å være så uavklart og fastlåst som nå.

I ytterste konsekvens kan man ellers ende i retten. Som Skiforbundet gjorde det i 2019. Motstander den gang var Henrik Kristoffersen. Og mange av stridstemaene var beslektet med den nåværende konflikten.

Denne gang er Kristoffersen imponerende taus.

Men ingen vil være overrasket om han smiler lurt, der han observerer konflikten fra sin base i Østerrike – hjemlandet til blant andre virtuosen Wolfgang Amadeus Mozart, psykoanalysens far Sigmund Freud og leskedrikkgiganten Red Bull.