Sjelden kan en ligatittel ha smakt bedre

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og få har ventet lenger enn Liverpool.

I 30 år har de røde sett sine argeste rivaler feire tittel etter tittel. For hvert rekordkjøp, for hver treneransettelse, for hvert håp om at «dette blir vårt år», har seieren tilhørt noen andre.

Som oftest har Liverpool ligget langt unna. Om de har nærmet seg toppen, har noe rart skjedd: En tapt 3-0-ledelse mot Crystal Palace her, en kaptein som sklir der.

Men etter at Manchester City avga poeng mot Chelsea i kveld, er ventetiden over for de flere titalls millioner sulteforede supporterne verden rundt.

For en etterlengtet triumf dette er.

Og for en sesong laget har levert.

Tungt for psyken

Vi må riktignok vente til kampene er ferdige for å vite akkurat hvor sterk Liverpools ligasesong egentlig er. Så langt har de tatt 86 av 93 mulige poeng.

Vinner de sine resterende syv kamper, får de 107 poeng, som er rekord.

Men samtidig blir det feil å måle denne prestasjonen kun i tall.

La oss ikke glemme hvor bitter fjorårets andreplass må ha vært. Liverpool tapte én ligakamp og tok 97 poeng – den tredje høyeste summen i Englands toppserie noensinne – og kom likevel bak City med ett poeng.

Det må ha tæret på psyken til spillerne å ha jobbet så hardt uten å få betalt.

Spesielt når de var 11,7 millimeter unna en scoring mot City som kunne endret hele tittelkampen.

Men det er en grunn til at Jürgen Klopp kaller dem «mentality monsters». Ingen av dem virket nedslått. De visste at de var kapable til å gjenta en slik sesong.

De største stjernene var i sin beste alder. De fleste var bundet opp mot langtidskontrakter.

– Dette er kun det første steget, sa Klopp da.

– Vi kommer bare til å fortsette å jobbe, sa Virgil van Dijk.

Har nærmet seg perfeksjon

Det har Liverpool gjort, og resultatet er en ligasesong hvor de så langt har nærmet seg perfeksjon.

I teorien kan man gjøre det bedre og vinne alle kampene.

Men i praksis?

Lykke til.

Knapt en eneste spiller har skuffet. Mohamed Salah og Sadio Mané har banket inn 32 ligamål totalt. Den sentrale midtbanen har spilt med jevnheten og presisjonen til et sveitsisk urverk.

I forsvaret har Van Dijk fått det til å se enkelt ut å være verdens beste midtstopper.

Og langs kantene har backene Andy Robertson og Trent Alexander-Arnold notert seg for 20 målgivende pasninger i ligaen totalt.

Alle disse faktorene ble kombinert i onsdagens 4-0-seier mot Crystal Palace, en kamp som på mange måter var Liverpools sesong i et nøtteskall.

Det var klampen i bånn hele tiden – og overkjøring fra start til slutt.

Blant de største

Denne tittelen er åpenbart langt mer enn et vanlig trofé for Liverpool, og hvem vet hva slags videoklipp som vil dukke opp av fansen på sosiale medier de neste ukene.

Tar man med mesterligatittelen fra i fjor, fortjener Klopp nå en plass blant de fire store trenerne i Liverpools historie.

Det er fortsatt et stykke opp til mannen som har en statue ved Anfield, karismatiske Bill Shankly, som tok laget opp fra andredivisjon i 1962 og la grunnlaget for den moderne gullalderen.

Klopp vil neppe vinne flere titler enn Bob Paisley, Shanklys arvtaker, som leverte seks ligatitler og tre mesterligaer på 70- og 80-tallet.

Han vil heller aldri ha spillerkarrieren til Kenny Dalglish, som senere tok over som trener og sto bak tre ligatitler fra 1986 til 1990.

Men Klopp vil for alltid være mannen som gjorde slutt på tørken som varte i 30 år. Han kunne ikke bare ta over nøklene til et etablert topplag, som Paisley og Dalglish gjorde. Han måtte legge et nytt grunnlag, og sånn sett har han mest til felles med Shankly.

Samtidig må Klopp også dele æren med Liverpools eiere.

Trenden er reversert

For en viktig del av grunnen til at Manchester United har vunnet 13 ligatitler disse 30 årene, er at de har ligget så langt foran utenfor banen.

Da Premier League ble en lukrativ merkevare på 90-tallet, utvidet United stadionet og åpnet butikker rundt i Asia. De forsto at fotball var business. Pengene rullet inn, og Alex Ferguson kunne kjøpe det beste på markedet.

Liverpool rørte knapt Anfield, og forsto aldri potensialet som lå i deres egen merkevare.

Da Roman Abramovitsj så tok over Chelsea i 2003 og Abu Dhabi kjøpte Manchester City i 2008, hadde Liverpool plutselig tre styrtrike rivaler de måtte slå, på én gang.

Det hadde mye å si. Mens trenere som Gérard Houllier, Rafael Benítez og Brendan Rodgers gjorde sine bomkjøp, stanget de også hodet i et økonomisk glasstak.

Men siden John Henry og Fenway Sports Group kjøpte Liverpool i 2010, har trenden blitt reversert. Amerikanerne har utnyttet klubbens merkevare – historien, prestisjen, Anfield. De har utvidet Anfield til 54 000 og har planer om å øke til 61 000.

Slik har Klopp kunnet kjøpe verdens nest dyreste forsvarer (Van Dijk) og verdens nest dyreste keeper (Alisson).

Samtidig har Liverpool fått inn speidere og analytikere i toppklasse, som har jobbet i harmoni med både Klopp og Fenway-ledelsen. Med statistiske modeller og langsiktig planlegging har de truffet blink med sine kjøp år etter år.

I 2004 førte Fenway baseballaget Boston Red Sox til sitt første seriemesterskap på 86 år.

Det er ikke tilfeldig at de har tatt nok en «gammel» storhet tilbake til toppen.

Nye sjanser

Omtrent det eneste som er synd med denne tittelen fra Liverpools side, er koronaviruset.

Noen sier at det alltid vil stå en merknad ved Liverpools tittel fordi sesongen ble satt på pause, men å foreslå at de fortjene mindre kreditt for å vinne akkurat denne sesongen, er selvsagt bare vås.

Det som er mer synd for fansen, er at de ikke vil få feire med laget nå med en gang. Det blir ingen bussparade, som da de vant mesterligaen i fjor.

Men sjansen kommer nok etter hvert, og dessuten tyder lite på at dette er slutten på eventyret. Liverpool vil være favoritter også neste sesong. De beste spillerne er fortsatt i ideell alder. Ingen av dem har planer om å dra.

Og Klopps kontrakt løper ikke ut før i 2024.

Det alene bør være en god nok grunn for fansen til å sprette champagnen i kveld.