Norsk bragd i «verdens tøffeste ultraløp»: – Det er ikke menneskelig

Ingen nordmann hadde gjennomført Badwater 135 ultramaraton, som markedsfører seg selv som verdens tøffeste løp.

Torsdag morgen, norsk tid, ble Simen Holvik den første. 22 timer, 28 minutter og åtte sekunder brukte 46-åringen.

– Dette løpet er nok et av de mest spesielle løpene jeg har hatt noen gang, sier han til NRK.

Han ble nummer to totalt i løpet, men var altså beste herre. Den eneste som klarte å slå ham, var nemlig amerikanske Ashley Paulson – som også vant løpet i fjor. Hun løp på knallsterke 21.44.35.

Brennhett

Kondis.no beskriver løypa på følgende måte: «Løpet starter i Badwater Basin i Death Valley, som ligger 86 meter under havnivået. Dette er USAs laveste punkt. Total distanse er 217 kilometer (135 miles), og man ender på Whitney Portal, som ligger 2550 meter over havet. Totalt skal det klatres over 4400 høydemeter.»

Men det er varmen som gjør løpet mest ekstremt. Da starten gikk, var det rundt 46 grader. Det var før soloppgang.

– Det som er utfordringen, er rett og slett temperaturen og lav luftfuktighet. Det var opp til rundt 50 grader. Du kan se for deg å åpne stekeovnen på julaften for å sjekke ribba, og så løpe i det, sier Holvik.

Når NRK snakker med Holvik og hans trener/hjelper Sondre Amdahl på video torsdag ettermiddag, er mange av utøverne fortsatt ute i løypa. Selv har han rukket å tilbringe noen timer i senga.

– Jeg har jo hatt ei dårlig natt. Det tar litt tid å lande etter disse løpene. Kroppen sliter med å roe seg ned, forteller han.

– Ga meg et lurt smil

Men det ble altså et bra løp. Et meget bra løp, der han hadde en klar strategi.

– Min taktikk var å ta så mange kilometer som mulig før sola kom, og komme seg langt i løypa, for det stiger jo gradvis i høyden. Så det var målet, å gå hardt ut. Jeg vet ikke hvordan stemninga var i bilen, sier han, og ser bort på kameraten.

– Vi var litt redde for at du hadde gått for hardt ut, erkjenner Amdahl.

Den første 10-kilometeren gikk på 47 minutter. Den første maratonen på tre timer og 15 minutter. Da var det altså fortsatt 17,5 mil igjen til mål.

Ingen andre åpnet så fort, og nordmannen lå først i løypa til det gjensto rundt 25 kilometer. Da kom en annen følgebil opp i høyre øyekrok. Teamet til Ashley Paulson.

– Den eneste duellen var at da det nærmet seg slutten, så seg hun sakte forbi og ga meg et lurt smil. Hun hadde et bedre tempo og mer energi igjen enn det jeg hadde, konstaterer han.

– Lår som kjøttdeig

I en temperatur på rundt 50 grader er væske- og næringsinntak helt avgjørende. Holvik anslår at han drakk over 30 liter underveis, det vil si mer enn en liter i timen. Likevel ble tanken til slutt tom, og den siste halvmaratonen ble brutal.

– Jeg fikk jo en supersmell siste havmaraton. Da var det både godt og vondt å ha Sondre på sin kant.

– Hvorfor vondt og hvorfor godt?

– Han sier de riktige tingene. «Du må grave dypere, du kan selv velge om du skal vinne.» Da løper du rundt med lår som er kjøttdeig, det gjør så vondt å bare gå, det eneste du ønsker er å bare sette deg ned og drikke cola og bare slappe av. Men det er akkurat da du må ha personer som trykker på disse punktene. Men det er vondt.

– Det blir ikke litt provoserende, da, at han skal ha deg til å fortsette når du bare har lyst til å sette deg ned?

– Ja, vet du hva, det er veldig provoserende. Men problemet er at det er så riktig. Og så kan du si du alltid kan presse ut litt mer, men så kommer du opp der, og så står han der med Hawaii-skjorta og sier «kom igjen, kom igjen».

– Løp som en full person

De siste milene løp Holvik sammen med sin bror.

– Jeg sjanglet, og akkurat der var det litt bratt, så min bror var litt redd. Han sa «nå skjener du, ikke se opp». For når jeg så opp, skjenet jeg, enten til høyre eller venstre, sier han.

– Han løp som en full person, sier Amdahl og smiler bredt.

Holvik understreker at han følte seg trygg hele veien, ettersom det er obligatorisk å ha en personlig følgebil og personlige hjelpere.

Samtidig erkjenner han:

– Det er et løp som trigger det umenneskelige. Å løpe rundt i 50 grader, det er ikke menneskelig. Og det er fascinerende, men det går an.

Enorme mengder trening

At det går an, handler om forberedelser.

– Trening funker. Det er ærlig. Jeg har trent ekstremt godt, og det er ikke noe magi. Jeg hadde to opphold i Dubai. Løp 300 kilometer i 45 grader. Og det er klart du får betalt for det, sier Holvik.

– Det krever enorme mengder trening i mange, mange, mange år, og vilje til å prioritere det i mange år. Dette er helt ekstremt, sier Sondre Amdahl.

Rett etter løpet feiret de med en øl. Den smakte ikke godt for Holvik.

Torsdag kveld prøver de igjen.