Se ilden slukne

Når alle nå ordrett har fått lese hva Astrid Uhrenholdt Jacobsen sa på det stadig mer famøse IOC-møtet, er det nødvendigvis også mye lettere å konkludere hva man synes om det som ble fremført på vegne av den norske utøverkomiteen.

For et ikke ubetydelig poeng her er jo nettopp innledningen, der hun klart poengterer at hun snakker på vegne av den nevnte komité og gjengir en oppsummering av deres diskusjoner på det særdeles betente tema.

Altså et offisielt norsk utøversyn. Selv uten at komiteen selv skal ha godkjent versjonen hun fremførte i forkant.

«Jeg snakker på vegne av den norske Utøverkomiteen»

Verdiløse verdier

Og det må nevnes: Det er faktisk mye fornuftig i det Jacobsen sa. Som når hun sier at idretten ikke skal diskriminere ellers uskyldige utøvere bare basert på hvilket pass du har – eller at slike utøvere bør kunne få ta del i OL under nøytral fane.

Hadde vi bare levd i et vakuum.

Er det én av de få tingene det er enighet om her, så er det at vi definitivt ikke gjør akkurat det.

Russlands bestialske krigføring i Ukraina er et bakteppe som ikke på noen måte kan neglisjeres.

Da blir de såkalt verdibaserte diskusjonene rundt hva idrett skal og kan være fort direkte irrelevante.

Hadde bare ikke IOC brukt dem så grådig og hensynsløst som de i etterkant gjorde.

For etter dette er Norge en del av IOCs grunnlag for å ta russiske og belarusiske utøvere tilbake inn i den olympiske varme, stikk i strid med det eksempelvis Ukraina selv ønsker.

IOC-president Thomas Bach, som var med på hele det omtalte møtet, er en mann som neppe bruker mye av tiden sin på abstrakte diskusjoner rundt idrettens innerste verdier og vesen uten at han har en plan.

Thomas Bach er forretningsmann, ikke filosof.

En særdeles mektig forretningsmann, kan godt tillegges.

Og alt dette vet Astrid Uhrenholdt Jacobsen godt.

Derfor måtte hun – eller i hvert fall burde hun – også skjønne at alt hun uttalte som leder av den norske utøverkomiteen kunne bli brukt av IOC.

To tunger – men hvilken taler?

Men det som kompliserer dette ytterligere, er altså at Jacobsen ikke bare norske toppidrettsutøveres fremste representant.

Hun sitter også i IOCs egen prestisjetunge utøverkomité.

Og med det skjerpes ytterligere kravene til tydelighet på hvem hun til enhver tid representerer, ikke bare i eget hode, men utad.

Nå har vi allerede vært inne på at dette denne gang ble understreket i innlegget.

Men det er fortsatt besnærende å se hvor nær IOCs egen argumentasjon ordlyden i Jacobsens innlegg beveger seg.

Under IOCs styremøte i Paris i desember sa IOC-president Bach dette, gjengitt i sin originalform:

«We had to act against our values and our mission to unify the entire world in peaceful competition. We had to prohibit athletes from participating only because of their passport (…)
This is why we have made it very clear from the very beginning that we need to explore ways to overcome this dilemma with regard to athletes’ participation.»

Da Astrid Uhrenholdt Jacobsen snakket på vegne av den norske utøverkomiteen en drøy måned senere, sa hun blant annet dette:

«Our mission will continue to be a unifying force, and that should remain our focus.
That means that no athletes should be excluded only because of their passport. And, we wish for our fellow athlete commissions to come together regarding our values. Then, secondly, we can discuss with it whatever practical needs that would need to get in place to potentially let all athletes return to the field of play.»

Dobbeltrollens prinsipielle utfordringer er noe IOC-medlem Jacobsen like gjerne kunne brukt tid på, når hun først skal prioritere verdibaserte diskusjoner.

De siste dagers kontroverser har tydeliggjort de konflikter dette kan medføre, som også tidligere idrettspresident Hans B Skaset har belyst meget godt i et innlegg på sin Facebook-side. Han mener Jacobsen nå må ta et valg mellom å representere IOC og norsk idrett.

Når de endelig møtes

Tirsdag har den norske utøverkomiteen innkalt til en såkalt «høringsrunde» rundt spørsmålet om deltagelse av russiske og belarusiske utøvere i internasjonal idrett.

Om Astrid Uhrenholdt Jacobsen samtidig benytter anledningen til å trekke seg fra ledervervet, vet hun bare selv. Dette er en tanke hun selv har vært inne i flere intervjuer de siste dagene.

Det skal uansett velges nye medlemmer til komiteen senere i år.

Slik det ser ut nå, er det utenkelig at Astrid Uhrenholdt Jacobsen fortsetter som leder.

For våre toppidrettsutøvere bør de siste dagers kontrovers uansett virke som en vekker. Utad fremstår det som det er en ikke ubetydelig grad av bevisstløshet rundt komiteens betydning som idrettspolitisk arena, både internt blant medlemmene og hos utøverne ellers.

Der komitéleder Jacobsen har savnet engasjement, sier roeren Kjetil Borch til VG at han i tre år har etterlyst bedre kommunikasjon fra komiteen.

Det er åpenbart på tide de møtes.

Nå må komiteen, i samarbeid med sine kolleger, bruke anledningen til å konkludere sitt standpunkt, hva det nå enn viser seg å være, og tydelig kommunisere dette overfor IOC. Da komiteen på lørdag beklaget overfor sine medlemmer, var det håndteringen og ikke innholdet det gjaldt.

Jacobsen er nemlig langt fra alene i komiteen i sitt syn. Og da er det ikke bare i medlemmenes interesse å få en avklaring – men også for norsk idrett som sådan.

Samorganisering til besvær

En annen følge av at Jacobsen er leder for Utøverkomiteen, er at hun har plass i norsk idretts øverste valgte organ, Idrettsstyret. Der sitter også Norges andre IOC-medlem, Kristin Kloster Aasen. Denne konflikten har igjen understreket det problematiske i dette.

Grunnen er at Norges idrettsforbund også fungerer som Norges Olympiske Komité. Det siste idrettstinget, i 2019, vedtok at man skulle se på denne samorganiseringen på nytt.

En arbeidsgruppe skulle legge frem en rapport om dette innen utgangen av 2022, uten at det har skjedd.

Det er mulig rapporten nå bør bli tilført ett ekstra kapittel eller to før den legges frem.

Nei til nytt OL i Norge

En annen pågående prosess i norsk idrett er sonderingene rundt en mulig fremtidig søknad om igjen å arrangere OL og PL i Norge. Så langt har idretten vært avventende. Skepsisen til lokalisering, til bærekraft og ikke minst ressursbruk er fortsatt stor.

Og det er før man i det hele tatt har begynt å diskutere spørsmålet med politikerne. Det var Stortinget som til slutt sa nei sist det ble satt i gang en prosess, da for OL i Oslo i 2022, og det kan fort være de som gjør det igjen.

Hvis prosessen i det hele tatt kommer så langt.

Resultatene av sonderingene skal legges frem for idrettstinget i juni.

Innen den tid vet vi mye mer om både hvem som leder Utøverkomiteen i Norges idrettsforbund og om stemningen i det norske folk overfor et nytt OL her i landet.

Denne type stemninger har nemlig vist seg avgjørende for å forankre en prosess som allerede møter stor skepsis.

Den totale mangel på forståelse IOC, som eier av hele OL, viser overfor Ukrainas egne følelser i spørsmålet om russiske utøvere igjen skal få være med i OL allerede nå, kommer til å bidra til ytterligere motstand, også i Norge. En slik skepsis til IOC og hva de egentlig står for kan meget vel være avgjørende, slik den har vært det tidligere.

Og er det én ting vi har lært de siste dagene, så er det at man i hvert fall ikke får det OL man vil ha uten en ordentlig verdibasert diskusjon i forkant.