Pellegrini har avslørt sine taktiske svakheter

Det finnes egentlig få gode grunner til at Manchester City skal ligge der de ligger. De var 13 poeng bak Leicester før helgen og risikerer nå å miste fjerdeplassen til Manchester United.

De har i det minste løftet ligacupen. Men det er også klubbens eneste trofé de siste to årene.

Kontrasten er stor til 2014, da Manuel Pellegrini vant ligatittelen ved å score 102 mål. City leverte den underholdende fotballen som overbeviste de tidligere Barcelona-direktørene Ferran Soriano og Txiki Begiristain om å ansette treneren.

Med stjerner, penger og en ny filosofi, virket fremtiden lys under Pellegrini.

Derfor er det verdt å analysere hvorfor prosjektet har gått gradvis nedover. Direktørene må ta sin del av skylden, men de taktiske valgene har også spilt en åpenbar rolle.

Fra 2,26 til 1,78

Faktisk har utviklingen vært såpass negativ at Pellegrini hadde risikert sparken i sommer om ikke Soriano og Begiristain allerede hadde sikret seg Pep Guardiola.

Sesongen i fjor var svak nok. City var aldri i nærheten av å vinne noe, og mens tapet mot Barcelona i mesterligaen var forståelig, var det vanskeligere å tilgi fadesene i de engelske cupene hjemme mot Newcastle og Middlesbrough.

Og ligaen? Da Chelsea tok tittelen, lå City 13 poeng bak.

Heller ikke i år har City vunnet noe utenom en ny ligacup. Det er et trofé, men det spørs om ikke eierne, som har investert så mye, hadde forventet mer enn to slike cuper og én ligatittel på tre år.

De har definitivt ønsket å se tegn til forbedringer. I stedet har snittet for poeng per ligakamp gått fra 2,26 til 2,18 og 1,78.

Best mot de verste

Hva er grunnen? Det er ingen tvil om at tvilsomme spillerkjøp har spilt en rolle, men det er samtidig vanskelig å skylde på manglende kvalitet når du har nykommere som Nicolás Otamendi, Raheem Sterling og Kevin De Bruyne, og en stall med Sergio Agüero og David Silva.

Kanskje lupen heller bør rettes mot hvordan disse spillerne har blitt brukt.

For mens Pellegrini ofte snakker om attraktiv fotball, hadde han muligens tjent på å være litt mer fleksibel. Systemet og spillemønsteret har virket likt fra kamp til kamp, samme hvor og mot hvem man har spilt.

Blant mange ulike elementer, har det mest frustrerende vært gjentatte defensive svakheter som aldri har blitt korrigert.

Dette har blitt straffet mot større lag og i tøffe kamper, spesielt denne sesongen. City har vunnet fire av de siste 15 bortekampene i ligaen, og i mars noterte The Guardian at laget hadde tatt tre poeng i to av 13 oppgjør mot lag på tabellens øvre halvdel. Kun Aston Villa hadde vunnet færre.

Selv når man tar med faktorer som skader og form, hadde man forventet langt bedre.

På Etihad har de fire vanskeligste oppgjørene – mot Leicester, Tottenham, United og West Ham – blitt tapt. Det gjenspeiler ikke en vellykket strategi.

Pellegrinis blindsone

For de som har holdt et taktisk blikk på Citys storkamper, har det mest forunderlige vært den defensive midtbanestrukturen. Prakteksempelet her er gjerne Atlético Madrid, som holder sin 4-4-2-fasong smal og eliminerer rommene sentralt, slik at man ikke havner i undertall.

Denne faktoren ser ut til å ligge i Pellegrinis blindsone. Kantspillerne står bredt og høyt, mens to sentrale midtbanespillere holder fortet alene.

Ofte har en av disse vært Yaya Touré, som foretrekker rolig jogg når motstanderen har ballen.

Mon tro hvordan Diego Simeone hadde reagert.

Selv når City har spilt med Fernandinho og Fernando bak Touré, har posisjoneringen skapt trøbbel. Gjentatte ganger har Fernandinho sprintet langt opp på motsatt banehalvdel for å presse, før motstanderen har spilt seg forbi og angrepet rommet han har etterlatt.

Se for eksempel bortekampen mot Liverpool, hjemmekampen mot United, eller onsdagens semifinale mot Real Madrid.

Dette ser ut til å motsi alle prinsipper for defensiv soliditet. Enten presser du høyt og kollektiv, som Barcelona, eller så ligger du samlet og beskytter en bestemt sone, som Atlético.

Svak sluttspurt

Det skal sies at Pellegrini har gjort et par justeringer de siste ukene. Spesielt mot Paris Saint-Germain og Real Madrid lå City lavere og prøvde å være mer kompakte.

Men de har ikke blitt kurert. På Santiago Bernabéu gjorde posisjoneringen til Fernandinho og tempoet til Touré at Toni Kroos og Luka Modrić kunne skape overtall i viktige soner og styre midtbanen.

Real Madrid var langt unna sitt beste, men kunne likevel vunnet mer enn 1–0, og Pellegrini overrasket mange da han senere hevdet at vertene ikke hadde fortjent å vinne.

Heller ikke offensivt fungerte det. Mot slutten la Zinédine Zidane laget dypt for å demme opp for Citys sluttspurt, men Pellegrini endret kun til 4-2-3-1, og så til 4-4-2, uten at det utrettet noe som helst.

Det eneste skuddet City hadde på mål hele kampen var et sleivspark fra De Bruyne som spratt inn i hanskene til Keylor Navas. Da sluttsignalet gikk, hadde ikke Agüero avfyrt et eneste skudd på mål i mesterligaen på syv timer og 57 minutter.

Venter på Pep

Det er i slike situasjoner man hadde forventet et større taktisk repertoar.

Det er her pragmatiske trenere som José Mourinho og Guardiola gjerne omstrukturerer hele laget om nødvendig, om det så betyr tre bak, fire spisser, eller hva enn det måtte være.

Engelske journalister var overrasket over den tamme avslutningen. Senere hevdet likevel Pellegrini at han var fornøyd med den strategiske biten.

Ofte virker det som Pellegrini rett og slett ikke ser problemene selv.

Etter kampen mente han at planen hadde fungert godt, og forsvarte prestasjonen ved å hevde at City ikke hadde sluppet til annet enn et «heldig» mål og Gareth Bales heading i tverrliggeren, noe som overså en gigantisk Modrić-sjanse alene med keeper samt flere andre småsjanser.

Da en journalist fortalte ham at Real Madrid hadde hatt 15 avslutninger, nektet Pellegrini å tro det. Tallene kom fra UEFAs offisielle statistikk-rapport, som deles ut i presserommet etter kamp.

Senere denne uken benektet også treneren at sesongen hadde vært dårlig.

Slikt gir lite mening for en klubb med Citys ressurser og ambisjoner, og mens Pellegrini fortjener kreditt for sin ærverdige oppførsel og sine offensive prinsipper, er det fullt forståelig at Citys direktører ønsker en strateg av høyere kaliber.